Læreplanatlas
Fjerde DelLudvig Holberg.

26. Reiserne.

Ludvig Holberg.

119

Holberg var fra Bergen. Han skriver selv om denne by: «Bergen i Norge, hvor jeg er født, kan lignes med Noæ ark, hvor der er alle slags kreaturer, ti folk fra alle verdens kanter strømmer did hen, sætter sig der ned og forener sig med indbyggerne.». — «Bugten er undertiden saa fuld af skibe og baade, at man med møie kan komme derigjennem. Jeg erindrer ikke, at jeg har set en saadan vrimmel af fartøier i nogen havn uden i Rotterdam.» Og disse skibe ligger som i en stor dam med fjelde rundt omkring. I denne by faar man lyst til at reise. Fjeldene stænger, men de hvide seil vugger og vinker. Der er vei, der er en sprække til at komme ud igjennem: over Vaagen og Byfjorden, gjennem Kvarven — og saa er havet nær, den store brede vei til det fremmede og ukjendte.

120Holberg kunde ikke staa imod denne lyst; han sad der som ung teologisk kandidat, læste med vicebispens børn, og længted væk. Ti denne mand, som skulde blive den store lærer og opdrager for to folk, syntes det var den rene trældom at læse med børn. Han vilde gjerne væk. Vicebispen havde været meget udenlands i sine unge aar, og havde skrevet dagbog om det. I den læste Holberg. Reiselysten laa ham selv i blodet; hans far, som fra menig soldat havde tjent sig op til oberst, havde i sin ungdom været i venesiánsk og maltésisk tjeneste, og senere gaat til fods hele Italien igjennem. Holberg gjorde alt i penger og drog til Holland. Det var en liden spinkel kar som nu drog ud i verden; han saa ud som en skolegut. Der stod da ogsaa paa det pas som han en gang maatte kjøbe sig paa denne udenlandsreise: «Gutten Ludvig Holberg kan frit passere.» Han havde den tort, at en prest spurte ham: «Hvad tid løb du af skolen, du lille mand?» Ja, to aar senere, da han sad og røgte en pibe i et vertshus, var det en borgermand som gav sig til at le og ropte: «Gutten vil røge tobak!» Skrøbelig var han ogsaa af helse, men ihærdig. Han havde altid feber. En hollandsk læge raadede ham at reise til Aachen og bruge de varme bad. Og han reiste, endda han havde saa lidet penger, at da han kom til Aachen, var det ikke mer igjen end seks rigsdaler, — og passet med gutten paa, som ærgred ham forfærdelig. Men i Aachen gjorde han en ting, som siden i lange tider forfulgte ham i drømme og red ham som en mare: Han vilde en tidlig morgen liste sig ud fra sin vert uden at betale; men han blev grebet paa fersk gjerning 121og maatte betale til sidste skilling; hvorledes, det fortæller han ikke. Han gik til fods til Holland, og drog saa til Kristiansand. Ikke til Bergen; han var ræd de vilde gjøre nar af ham der.

Den første reise var jo ikke gaat saa udmerket; men det varte ikke længe, før Holberg vilde over havet igjen. Det hjalp ikke, at de hvisked efter ham paa gaden: «Det er han som er saa lærd, som kan saa mange sprog; han kan snakke fransk, italiensk, polsk, moskovitisk og tyrkisk.» Holberg vilde ud og lære mere. Denne gang drog han til England. Og denne gang var han des heldigere; ti i Oxford ser det ud til at han har levet de lykkeligste aar af sit liv. Lidet at leve af havde han, men det var han vant til, og det trivdes han noksaa vel ved; og han var ung, lys og lystig, holdt af studenterkameraterne, og var afholdt af dem og blev vist stor gjestfrihed. I Oxford begyndte han paa sit første verk; men for alvor skrev han først da han var kommet i ro paa Borchs kollegium nede i Kjøbenhavn. Kongen gjorde ham til professor uden løn; han fik ogsaa stipendium, saa han atter kunde komme ud. Han drog til Amsterdám, Rotterdám og Bryssel; derfra til fods til Paris; gik igjennem fæstninger uden pas, gjennem skoger og «ørkener» uden reisekamerater. Han havde jo ingenting; han gav røverne en god dag.

At Holberg havde været lærer i fransk i Kristiansand, brydde de sig ikke om i Paris; de syntes ikke han var noget videre flink, lod det til. Da han spurte paa gaden efter logis, svarte de: «Jeg kjender hende ikke.» De trodde, han mente Lucie. En tjenestpige sa: «Han taler fransk som en tysk hest.»

Han var der i halvandet aar. Saa vilde han videre. Altid se og lære noget nyt. Han hørte af en fransk student, at en reise fra Paris til Rom ikke kunde komme paa 122mer end tyve rigsdaler. Straks spidsed han ører og spurte ud om alting. Til Rom vilde han. Det hjalp ikke, alt han sa til sig selv om et svagt legeme, en smal pung, landeveisrøvere, sjørøvere, støv og hede. Han drog afsted sydover. Ikke paa jernbane — for det var der jo ikke — ikke med slig fart at han ingenting fik se. Nei, til fods og paa elveskøiter, drev nedover med strømmen paa Rhone-elven uden aarer og seil i to samfulde dage.

Han glæded sig i Marseille over det brogede liv. Han saa tyrkiske og græske fanger slæpe sine jern gjennem gaderne. Han skulde snart komme i fare for at blive slave selv.

Først drog han til Génua. Her blev han saa elendig af feberen, at han trodde sig døden nær. Ingen var der som kunde se til hans legeme; ingen som kunde bære omsorg for sjælen, som saa godt som «spilled ham i halsen». Ligevel skjulte han sin sygdom, det bedste han kunde. Han var ræd munkene, som med sit urimelige snak lettelig kunde have gjort ende paa ham, siger han selv. Han gav sig i Guds haand og forsyn, og led taalmodig.

Han kom sig dog af sygdommen, og seilte fra Genua til Rom. Paa veien did var det at de midt om natten fik se et fartøi under land; det gik bare med halve seil. Styrmanden ropte det an tre ganger. Der kom intet svar. De skjønte, at det var en sjørøver. Løgtene blev tændt, kanonerne blev gjort klar, alle fik vaaben. Men der var stor rædsel. De italienske kvindfolk kom flyvende ud af kahytten med haaret om ørene, og med den visse død malet i sine ansigter. De tuted, vred sine hænder, og stormed himlen med dybe suk. Munkene var ikke mer modige. Nogen laa paa dækket og ropte paa sine helgener, andre slog sig selv i hovedet. Det var klager og idel graat. Og Holberg selv — om man tør tro ham, for han skjemter altid med sig selv — var ikke videre rar, til at begynde med. Han blev saa kold af skræk, at han trodde feberen var kommet igjen. Men siden blev han bedre. Ingen hørte et suk eller et frygtsomt ord af ham, og endda han var udtæret af den langvarige sygdom, saa han knapt kunde hænge 123sammen, saa stod han der med kaarde ved siden, og paakaldte den hellige Antonius lige saa sterkt som de andre.

Sjørøveren lod dem seile og tog fat paa et andet skib, som var i følge med dem. I Civita Vecchia steg Holberg i land. Han gik til fods til Rom, skjønt hele veien var fuld af ormer. Men da han kom ind i verdensstaden igjennem porten, tæt ved Vatikanet, da han fik se kirken, slottet og slotspladsen, glemte han alt han havde udstaat. Og nu slog han sig til ro der for en stund; sad med bogen i den ene haand og grydeskeen i den andre. Han kogte selv, og havde pen og blæk staaende ved ilden. Det hændte nok, at grøden blev til skóver, eller maden blev tilrøget. Men det tog han ikke saa nøie. Hos ham var sulten efter kundskab sterkest. Paa bogsamlingerne læste han og skrev op, hvorledes byen Rom havde været i gamle dage, og hvorledes den var nu. Og saa gik han med disse optegnelser i haanden og saa paa de gamle levninger, og glemte ikke det nye Rom; han gik fra kirke til kirke, fra slot til slot, fra kloster til kloster. Han saa pave Klemens den 11te blive baaret af sveitsere til kapellet. Han faldt selv paa knæ som de andre. Og paa sine knæ gik han opover den hellige trappe, som det blev sagt at Frelseren havde gaat opover, da han gik til Pilatus’s sal for at stilles for hans domstol.

Holberg var hele vinteren i Rom. Sidst i februar drog han til Frankrig — til fods. Fra Rom til Florens, fra Florens over Appenninerne; gjennem Parma, Piasénsa, Turín, over Alperne og gjennem Savoien.

«Da jeg gik over de alpiske bjerge,» skriver han, «havde jeg paa én dag saa godt som alle tre aarsens tider: paa den slette mark i Piemónt var det saa varmt som midt om sommeren; ovenpaa de alpiske bjerge var det saa koldt som midt om vinteren, og i Savoien kom veiret mig fore som det var høst.»

Da han kom til Paris, kunde hans venner ikke kjende ham igjen. Han var brun som en morian og tyk som en borgermester. Han havde da ogsaa hele veien, siger han, 124ædt som en hest, endda han havde feber. Den blev han først kvitt i Amsterdam. Et bysbarn af ham bad ham hjem til sig, og sa at han hjemme havde doktor som skulde kurére ham. Doktor var der nu ikke, men der var musik. Holberg spilled selv med og fornøied sig til den mørke nat. Dagen efter vented han, at feberen, som sedvanligt, skulde komme; men den kom ikke. Den maatte enten være løbet hjem til Italien, hvor den var kommet fra, eller ogsaa havde musiken taget den; det sidste er ikke umuligt. Holberg elsked musik. Han var ellers ikke den mand som snart tog til graaten; men musiken havde magt til at lokke taarer frem.

Det vi her har fortalt om Holbergs reiser er hentet fra hans tre breve til en berømt mand.