Statsforvaltningen i by og bygd føres av konge og regjering underordnede statstjenere, som hver har sitt «embedsdistrikt». Disse embedsdistrikter er følgende:
a) Fylker eller overøvrighetsdistrikter. Herav har vi 20, hvorav de 18 er landfylker og de 2 byfylker (Oslo og Bergen). Hvert landfylke bestyres av en fylkesmann og byfylkene Oslo og Bergen er forenede med Akershus og Hordalands fylke. Fylkesmannen er overøvrighet og regjeringsmaktens øverste representant i fylket. En av fylkesmennene i hvert bispedømme (tidligere: stift) er stiftfylkesmann, fordi han sammen med biskopen danner stiftsdireksjonen, i hvilken stiftsfylkesmannen har forsæte og avgjørende stemme i tilfelle av meningsforskjell. Den har overtilsyn med kirkegodset og offentlige stiftelser og legater, «beskikker» 42kirkeverger og organister og godkjenner tjenesteregler for disse.
Amtmannsinstitusjonen var skapt av eneveldet og avløste de tidligere lensmenn, hvis myndighet dog kun for en del gikk over på amtmennene. Lensmannen representerte nemlig kongens forvaltningsmyndighet i alle retninger: han var overøvrighet, påtalemyndighet i straffesaker, militær kommandant og oppebørselsbetjent. Amtmannen blev kun overøvrighet og påtalemyndighet. Den siste gikk ved juryloven av 1887 over til riksadvokaten og statsadvokatene. Ved lov av 15de april 1893 blev det bestemt at en amtmann ikke behøver å ha juridisk embedseksamen. Fylkesmann er kun et nytt navn på amtmann.
b) Underøvrighetsdistrikter: politidistrikter (fogderier), kjøpstæder, ladesteder. Underøvrighet er nu overalt politimesteren eller byfogden i de byer, som har en sådan.
Fogden (gln. foguti = tysk vogt, lat. advocatus) var tidligere på landet politi, eksekusjonsmyndighet og oppebørselsbetjent. Disse forretninger har tilligget fogedembedet fra middelalderen av. Før eneveldet var fogden dels kongelig embedsmann, dels lensmannens «tjener». Efter eneveldet blev alle fogder kongelige embedsmenn. Lov av 21 juli 1894 «om delvis omordning av det civile embedsverk» bestemmer at fogedembedene skal opheves, deres oppebørsel henlegges til skattefogder, deres politimyndighet til politimestre og deres ekekusjonsforretninger overtas av lensmennene, men arrest (ɔ: beslagleggelse av gods) og forbud (ɔ: mot å foreta en viss handling) skal utføres av sorenskriveren. Statsforvaltningens nederste organ på landsbygden er lensmannen, som i eldre tider kaltes «bondelensmann» til forskjell fra «kongens lensmann«. Lensmannen er politi og skatteopkrever og utfører forretninger såvel for politimesteren som for sorenskriveren. Lensmannsdistriktet faller dels sammen med herredet eller kommunen, dels med prestegjeldet.
I de fleste byer var byfogden tidligere den viktigste embedsmann, i hvis hender omtrent alle forretninger vedkommende byens forvaltning og rettspleie var samlet. Han var for det første magistrat eller underøvrighet og hadde som sådan å utøve statens ledelse og kontroll med den kommunale forvaltning i byene; fremdeles var han rådstuskriver (magistratskriver og mantallsfører), underdommer, skifteforvalter, auksjonsforvalter, byskriver, skifteskriver. eksekusjonsbetjent (byfoged i egentlig forstand), notarius publicus, skattefoged (statens oppebørselsbetjent) og i enkelte mindre byer tillike politimester. I alle store byer er disse forretninger forlengst fordelt på flere embedsmenn. Ved lov av 9de juli 1922 (jfr. lov av 9de mars 1917) er magistrats- og rådstuskriverembedene ophævet fra 1ste juli 1922. 43c) Rettskretser. Landsbygden er fra 1592 av delt i sorenskriverier eller underrettskretser og disse igjen i tinglag (i regelen prestegjeldet). Sorenskriveren er underdommer, og dømmer dels alene, dels sammen med 2 eller 4 domsmenn; det siste er tilfelle i odels-, eiendoms- og åstedssaker, i sjørett-, handels-, håndverks- og vergemålssaker. I sjøretts-, handels- og håndverkssaker må meddommere være sjø- eller handelskyndige eller håndverkere.
Byene utgjør i regelen en egen underrettskrets; dog er enkelte byer henlagt til nærmeste sorenskriveri. Som nevnt er byfogden underdommer i byene. Oslo, Bergen, Stavanger og Trondhjem har sin egen byrett, hvor dommene avsies av 3 assessorer. Fra byrettene appelleres direkte til Høiesterett. I 1797 oprettedes 4 stiftsoverretter som i 1890 redusertes til 3: én i Oslo, én i Bergen og én i Trondhjem. Fra underretten appelleres civile saker til overretten og fra denne til Høiesterett.
Juryloven av 1887 opprettet egne straffedomstoler, nemlig forhørsretten (ɔ: underdommeren og 2 rettsvidner), meddomsretten (underdommeren og 2 meddomsmenn), lagmannsretten (lagmannen og 2 underdommere samt lagretten) og Høiesteretts kjæremålsutvalg (3 høiesterettsassessorer); og riket blev inndelt i lagdømmer og lagsogn. Likeså oprettedes en egen påtalemyndighet: riksadvokaten og statsadvokatene. Armé og marine har kun i krigstid sitt eget strafferettsvesen. I fredstid behandles militære straffesaker av de borgerlige straffedomstoler (lov 6te mai 1921).
Den 1ste juli 1927 trer ikraft en ny civil rettergangsordning, som er organisert ved en rekke lover fra 1915—18. De almindelige domstoler både for straffesaker og civile saker blir da Høiesterett, Høiesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsretten, herreds- og byrettene og forliksrådene. Overrettene skal dog midlertidig bli stående som overinstans i civile saker. Høiesterett og kjæremålsutvalget blir vesentlig uforandret. Lagmannsrettene består i den enkelte sak av 1 lagmann og 2 meddommere og herreds- og byrettene av 1 44herreds- eller bydommer. I civile saker anvendes ikke lagrette(jury), men i lagmannsrettene skal der tilkalles 4 og i herreds- og byrettene 2 domsmenn, når partene forlanger det eller retten finner det ønskelig. Lægdommeres anvendelse i civilprosessen er derved meget utvidet. De må i fornødent fall være fagkyndige i handel, sjøvesen, håndverk og bygningsvesen. Forliksrådene består av 3 forliksmenn, som i visse tilfelle har domsmyndighet. Landet blir inndelt i lagdømmer og disse i lagsogn: herreds- og byrettenes distrikter kalles domsogn, som atter deles i tinglag.
d) Læge- og jormorsdistrikter. Til sundhetspleiens fremme er riket inndelt i læge- og jormordistrikter. Det offentlige lægevesen er omordnet ved lov av 26de juli 1912. Efter den skal et eller flere herreder med eller uten en eller flere småbyer utgjøre et distriktslægedistrikt, som bestyres av en statslønnet distriktslæge. I de større byer ansettes enten stadslæger eller stadsfysici, som lønnes av stat og kommune. Jordmødrene ansettes av fylkesmannen og lønnes av fylkeskommunen. Til å undersøke om fattige sinnsyke trenger særegen behandling og forpleining, er der i hvert fylke ansatt en fylkeslæge.
e) Bispedømmer, prostier og prestegjeld. Dette er kirkelige eller geistlige embedsdistrikter. Bispedømmet styres av en biskop, prostiet av en prost, prestegjeldet av en sogneprest. Prestegjeldet omfatter i regelen på landet et hovedsogn med et eller flere annekssogn. Hvert sogn er en «menighet» med egen sognekirke. I større prestegjeld er der residerende kapellaner, i andre kallskapellaner, og eldre sogneprester holder ofte personelle kapellaner, som utnevnes av kongen. Kateketer er skolemenn med geistlig innvielse; de forretter som hjelpeprester i enkelte byer, mens stiftskapellaner bestyrer ledige prestekall.
I hver menighet på landet skal der være 2 og i bymenigheter 2—4 medhjelpere som skal bistå presten i hans arbeide. De beskikkes (godkjennes) av stiftsdireksjonen efter sogneprestens forslag. Prestens viktigste medhjelper er klokkeren (kirkesangeren), som beskikkes av biskopen. Om menighetsrådet se foran (side 36).
I hvert bispedømme er der en skoledirektør som har 45overtilsynet med folkeskolen. I Hålogaland er der 2 skoledirektører.
f) Militær inndeling. Hæren er inndelt i 6 divisjoner, som benevnes efter nummer og hvis distrikter svarer nogenlunde til de 6 eldre bispedømmer. Hver divisjon er sammensatt av alle våbenarter innenfor divisjonsdistriktet.
Infanteriet er fordelt på 17 regimenter, som tildels bærer sine gamle fra krigshistorien kjente navne. Regimentene er inndelt i bataljoner, og bataljonene i kompanier. Bataljonene er dels linjebataljoner, dels landvernsbataljoner. Infanteriet er fordelt på divisjonene således at 4 divisjoner (iste, 2nen, 5te og 6te) har hver 3 fulle regimenter, og 2 divisjoner (3dje og 5te) hver 2. Dessuten har 2nen og 6te divisjon hver 1 selvstendig linjebataljon med 1 landvernsavdeling og 4de divisjon 2 selvstendige linjebataljoner med landevernsavdelinger. Hver divisjon har sitt hjulrytterkompani og sin mitraljøseavdeling. I 6te divisjon (Hålogalands bispedømme) er der en mitraljøseavdeling pr. regiment og en mitraljøseavdeling pr. kompani i Finnmark.
Ved garnisonskompaniet i Oslo — kongens garde — og ved enkelte befestninger kan mannskapene avgjøre sin fredstjeneste i et sammenhengende tidsrum.
Av kavaleri er iste og 2nen divisjon tildelt hver sitt dragonregiment på 2 korps på 3 ekskadroner og 1 mitraljøseavdeling av linjen og 2 kavaleriavdelinger av landvernet. 5te divisjon er tildelt 1 dragonregiment på 4 eskadroner, 1 mitraljøseavdeling av linjen og 1 kavaleriavdeling av landvernet.
Av feltartilleri er iste, 2nen og 5te divisjon tildelt hver sitt feltartilleriregiment på 3 feltartilleribataljoner på 3 batterier av linjen, 1 parkkompani av linjen samt feltartilleriavdelinger av landvernet. Ved hvert feltartilleriregiment er der dessuten 1 posisjonsartilleribataljon (tungt artilleri).
Av bergartilleri (lett artilleri) er til 3dje, 4de og 6te divisjon henlagt 1 bergartilleri.
Av sanitet og tren har hver divisjon 1 sanitetskompani og 1 trenkompani.
Av ingeniører er til iste divisjon knyttet 1 ingeniørregiment på 1 sappørbataljon, 1 telegrafbataljon, 1 brobataljon av linjen samt 2 avdelinger av landvernet. 5te og 6te divisjon er hver tildelt 1 ingeniørbataljon på 1 sappørkompani, 1 telegrafkompani og 1 radiotelegraf- og lyskasterkompani av linjen samt avdeling av landvernet.
Foruten de avdelinger som således er direkte underlagt divisjonene, finnes der en del for krigsopsetning nødvendige etater og korps. Disse er vesentlig generalstaben, intendanturkorpset, de tekniske etater, flyvevesenet, rettsvesenet, veterinærkorpset, utskrivningsvesenet.
Enn videre har vi officersskoler, 6 infanteriunderofficersskoler (1 for hver divisjon) samt en underofficersskole for hvert av de forskjellige spesialvåben. Underofficersskolene er direkte underlagt våbenets sjef.
4 — Norsk samfundslære I.
46Endelig er der av festningsartilleri opsatt 6 bataljoner med 5 signal- og 5 mineavdelinger.
Den norske hær på feltfot teller noget over 100 000 mann.
Verneplikten er almindelig og begynner i 21-års alder både i hær og flåte; kun geistlige embedsmenn, prester eller forstandere i ordnede dissentermenigheter, losoldermenn og faste loser er fritatt. Vernepliktige befalsingsmenn og menige, som på grunn av «alvorlig religiøs overbevisning» eller «andre alvorlige samvittighetsgrunner» nekter å gjøre militærtjeneste, skal i et tilsvarende tidsrum utføre civilt arbeide for det offentlige (l. nr. 3 og 5 24de mars 1923 og kgl. resol. 1ste juni s. å.). Hæren består av 2 opbud: linje og landvern. Efter å ha uttjent i 1ste opbud går den vernepliktige over til 2net. Tjenestetiden er 24 år: 12 år i linjen og 12 år i landvernet. Dessuten er enhver våbenfør mann i alder fra 18—55 år pliktig til i krig å gjøre tjeneste i krigsforsterkningen, som imidlertid ikke er organisert i fred. Denne kan også benyttes til utfylling av de faste opbud. Ved flåten er alle sjøfarende vernepliktige i 24 år. Dessuten plikter de å gjøre tjeneste i krig inntil 55de år ved kystforsvaret. Flåten omfatter 5 panserskibe, 10 kanonbåter, 38 torpedobåter, 1 torpedodivisjonsbåt, 5 torpedojagere samt en del undervannsbåter og andre fartøier. Krigsstyrken er omtrent 6 000 mann.
For utskrivning av vernepliktige til hær og flåte er landet inndelt i 10 krigskommissariater, og disse igjen i utskrivningsdistrikter, ett for hver infanteribataljon, dog så at Oslo distrikt forsyner Oslo bataljon og jegerkorpset. Dessuten avgir flere distrikter en viss kontingent til andre våben eller avdelinger. Hvert utskrivningsdistrikt er igjen inndelt i innrulleringskretser, som i regelen omfatter et lensmannsdistrikt. Under generalkrigskommissærens overstyre ledes utskrivningsvesenet av vernepliksstyrer, som består av fylkesmannen og krigskommissæren.
Hæren forsynes i fredstid med hester vesentlig gjennem utrederinstitusjonen. Den består deri at enkelte gårder (tils. ca. 3 700) dels fra gammel tid er pålagt, dels i de senere år 47frivillig har påtatt sig mot godtgjørelse å holde hest som kan benyttes både i krig og fred. De hester hæren forøvrig tiltrenger i krig (ca. 20 000) samt vogner skaffes tilveie ved utskrivning hos landets hesteeiere mot erstatning. Hvad hær og flåte ellers tiltrenger i krig av fornødenheter, og som ikke haves i fred, kan skaffes tilveie ved rekvisisjon hos befolkningen, som derfor får erstatning.
3. Offentlige tjenestemenns rettslige stilling.
De offentlige tjenestemenn i stat og kommune er 3 slags: embedsmenn, bestillingsmenn og ombudsmenn. Embedsmenn er statstjenere, som «utnevnes» av kongen i statsråd og får kongelig «bestalling». Bestillingsmennene kan «beskikkes» (ansettes) av kongen, når ikke annet er fastsatt ved lov, eller kongen kan henlegge ansettelsesmyndigheten til et regjeringsdepartement, et kollegialt styre for en tjenestegren, eller et ansettelsesråd (f. eks. fylkesrådet). Embeds- og bestillingsmenn er fast lønnede tjenestemenn. Ombudet skiller sig deri fra embedet og bestillingen at ombudsmannen er forpliktet til å overta det; ofte er det også ulønnet. Ombudsmennene opnevnes dels ved valg, (stortingsmenn, kommunerepresentanter, lagrettesmenn), dels ved beskikkelse av en øvrighetsperson.
Den som vil bli embedsmann må i regelen ha tatt en «embedseksamen» ved Universitetet. Dette gjelder dog ikke for de høieste administrative embeder: statsråds- og fylkesmannsembedet. Den utnevnte embedsmann må sverge (eller høitidelig tilsi) konstitusjonen og kongen lydighet og troskap (grl. § 21). Om embedsmenns trosbekjennelse, se foran (side 34 f.).
Embedsmenn må være innfødte statsborgere. Andre kan dog ansettes som lærere ved Universitetet og de lærde skoler, som læger og konsuler i fremmede land. Ingen må ansettes som overøvrighetsperson før han er 30 år gammel, eller som underøvrighet eller underdommer før han er 25 år. Kvinner kan ved lov gis adgang til statens embeder (grl. § 92), og de kan ansettes i alle embeder undtagen i geistlige, militære, 48diplomatiske og konsulatembeder (lov av 9de februar 1912). Som medlem av kongens råd kan de konstitueres (grl. § 29).
Embedsmenn kan efter grls. § 22 ikke avsettes uten efter dom, og ikke mot deres vilje forflyttes. Herfra undtas de høieste civile (dog ikke dommere) og militære embedsmenn, som kan avskjediges av kongen, efterat han har hørt statsrådets betenkning. Den således avskjedigede beholder ²/₃ av sin gasje i pensjon, inntil Stortinget fatter beslutning om deres pensjon. (Dette gjelder statsrådet, alle embedsmenn ved regjeringens kontorer, i diplomatiet og konsulatvesenet, civile og geistlige overøvrighetspersoner (fylkesmenn, biskoper og riksadvokaten), samt visse høiere officerer.)
Av bestillingsmenn er læreres og lærerinners rettstilling ordnet ved skoleloven og de nyder vesentlig samme rettsbeskyttelse som embedsmennene. Om andre offentlige tjenestemenn, som er ansatt i statens eller kommunens tjeneste og som lønnes av det offentlige har vi fått en egen lov av 15de februar 1918, med tilleggslov av 14de desember samme år. Den gir regler for deres ansettelse, deres rett til ferier (minst 14 dager), rett til lønn under sykdom og til erstatning under tjenesteulykker, opsigelse, ventepenger, ordensstraffer, avskjed og streikerett. Noget ganske nytt er at loven gir både statens og kommunens tjenestemenn rett til å organisere sig og velge tjenestemannsutvalg for hver tjenestegren. Disse utvalg skal vareta tjenestemennenes interesser med hensyn til tjeneste- og lønnsvilkår og uttale sig om tjenestespørsmål og tjenesteforhold.
For statens tjenestemenn har vi fått en lovordnet pensjonsrett (lov av 28de juli 1921) og i forbindelse dermed en lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn (lov 14de mai 1917). Statens pensjonskasse skal utrede alderdoms- eller invalidepensjon til tjenestemannen selv, enkepensjon til hans enke og barnepensjon til hans efterlatte barn under 18 år. Pensjonen sikres av tjenestemannen ved et innskudd, som ikke må overstige 10 pct. av hans beregnede årsinntekt (pensjonsgrunnlaget). Den almindelige aldersgrense er 70 år 49for menn og 65 år for kvinner, men for en del stillinger er der satt en lavere aldersgrense, dog ikke under 55 år.