32

Dette er frihet til å handle således som jeg selv finner for godt, når jeg blott ikke krenker andres rett. Grunnlovens forfattere har ikke funnet det påkrevet å beskytte denne frihet sådan i sin almindelighet. Det er kun visse frihetsytringer som den særlig hegner om.

Om trosfrihet vedtok Eidsvoldsmennene den bestemmelse at «alle kristelige religionssekter tilstedes fri religionsøvelse». Bestemmelsen skulde stå i § 2, men redaksjonskomiteen glemte å ta den med, og således kom den ikke inn i den endelig vedtatte 17de mai-grunnlov. Dens grunntanke er dog delvis gjennemført i dissenterlovene av 1845 og 1891, og i loven av 27de juli 1896 er man gått ennu videre, idet unitarer og jøder har fått samme rettigheter som kristne dissenter. Fra 1ste januar 1905 har alle religioner fri privat religionsøvelse, da de gamle forbud herimot blev hevet ved straffelovens ikrafttredelseslov av 22de mai 1902 § 2.

Grunnloven av 1814 sa: «Jesuiter og munkeordener må ikke tåles. Jøder er fremdeles utelukket fra adgang til riket.» Nu står der kun: «Jesuiter må ikke tåles.»

Dernæst beskytter grunnloven trykkefriheten, idet den sier i § 100: «Trykkefrihet bør finne sted. Ingen kan straffes for noget skrift, av hvad innhold det enn måtte være, som han har latt trykke eller utgi, med mindre han forsettlig og åpenbaret har enten selv vist, eller tilskyndet andre til ulydighet 33mot lovene, ringeakt mot religionen, sedelighet eller de konstitusjonelle makter, motstand mot disses befalinger, eller fremført falske og ærekrenkende beskyldninger mot nogen. Frimodige ytringer om statsstyrelsen og hvilkensomhelst annen gjenstand er enhver tillatt.» Kjernen i denne lange paragraf er at der ikke her i landet kan øves nogen censur over ikke utgitte skrifter. Derimot hindrer den ikke at straffbare skrifter beslaglegges og konfiskeres efter dom.

Fremdeles beskytter grunnloven den personlige frihet, idet den forbyr at nogen «fengslig anholdes uten i lovbestemte tilfelle og på den ved lovene foreskrevne måte» (§ 99). Merkelig nok fikk vi først i juryloven av 1887 lovregler herom. Hjemfreden beskyttes ved forbudet mot «husinkvisisjoner uten i kriminelle tilfelle» (§ 102). Individets personlige rettigheter i det hele beskyttes ved bestemmelser som disse: «Ingen kan dømmes uten efter lov eller straffes uten efter dom. Pinlig forhør må ikke finne sted» (§ 66). «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft» (§ 97). «Regjeringen er ikke berettiget til militær makts anvendelse mot statens medlemmer uten efter de i lovgivningen bestemte former, medmindre nogen forsamling måtte forstyrre den offentlige rolighet, og den ikke øieblikkelig adskilles efterat de artikler i landsloven som angår oprør, er den trende ganger lydelig forelest av den civile øvrighet (§ 99).

32

Dette er frihet til å handle således som jeg selv finner for godt, når jeg blott ikke krenker andres rett. Grunnlovens forfattere har ikke funnet det påkrevet å beskytte denne frihet sådan i sin alminnelighet. Det er kun visse frihetsytringer som den særlig hegner om.

Om trosfrihet vedtok Eidsvoldsmennene den bestemmelse at «alle kristelige religionssekter tilstedes fri religionsøvelse». Bestemmelsen skulle stå i § 2, men redaksjonskomiteen glemte å ta den med, og således kom den ikke inn i den endelig vedtatte 17de mai-grunnlov. Dens grunntanke er dog delvis gjennomført i dissenterlovene av 1845 og 1891, og i loven av 27de juli 1896 er man gått ennu videre, idet unitarer og jøder har fått samme rettigheter som kristne dissenter. Fra 1ste januar 1905 har alle religioner fri privat religionsøvelse, da de gamle forbud herimot ble hevet ved straffelovens ikrafttredelseslov av 22de mai 1902 § 2.

Grunnloven av 1814 sa: «Jesuitter og munkeordener må ikke tåles. Jøder er fremdeles utelukket fra adgang til riket.» Nå står der kun: «Jesuitter må ikke tåles.»

Dernest beskytter grunnloven trykkefriheten, idet den sier i § 100: «Trykkefrihet bør finne sted. Ingen kan straffes for noe skrift, av hva innhold det enn måtte være, som han har latt trykke eller utgi, med mindre han forsettlig og åpenbaret har enten selv vist, eller tilskyndet andre til ulydighet 33mot lovene, ringeakt mot religionen, sedelighet eller de konstitusjonelle makter, motstand mot disses befalinger, eller fremført falske og ærekrenkende beskyldninger mot noen. Frimodige ytringer om statsstyrelsen og hvilken som helst annen gjenstand er enhver tillatt.» Kjernen i denne lange paragraf er at der ikke her i landet kan øves noen sensur over ikke utgitte skrifter. Derimot hindrer den ikke at straffbare skrifter beslaglegges og konfiskeres etter dom.

Fremdeles beskytter grunnloven den personlige frihet, idet den forbyr at noen «fengslig anholdes uten i lovbestemte tilfelle og på den ved lovene foreskrevne måte» (§ 99). Merkelig nok fikk vi først i juryloven av 1887 lovregler herom. Hjemfreden beskyttes ved forbudet mot «husinkvisisjoner uten i kriminelle tilfelle» (§ 102). Individets personlige rettigheter i det hele beskyttes ved bestemmelser som disse: «Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Pinlig forhør må ikke finne sted» (§ 66). «Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft» (§ 97). «Regjeringen er ikke berettiget til militær makts anvendelse mot statens medlemmer uten etter de i lovgivningen bestemte former, med mindre noen forsamling måtte forstyrre den offentlige rolighet, og den ikke øyeblikkelig adskilles etter at de artikler i landsloven som angår opprør, er den trende ganger lydelig forelest av den sivile øvrighet (§ 99).