Til de ufortapelige menneskerettigheter henførte oplysningstidens grunnlover også eiendomsretten og med full rett; ti statsmaktene har alltid en svakhet for å ville angripe undersåttenes formue. Et sådant angrep er i virkeligheten enhver beskatning; men da skatter ikke kan undværes, og da de bæres forholdsvis av alle, er de selvsagt ikke grunnlovsstridige. Også i andre tilfelle kan staten bli nødt til å ta undersåttenes løse eller faste gods for å fremme sine formål, f. eks. ved jernbaneanlegg. Men herom sier grunnlovens § 105: «Fordrer staten tarv at nogen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig 34bruk, så bør han ha full erstatning av statskassen.» Bestemmelsen er hentet fra den franske menneskerettighetenes erklæring av 1789, art. 17, og prinsippet var anerkjent av eneveldet. Bestemmelsene i konsesjonsloven av 18de september 1909 om statens «hjemfallsrett» til utbyggede vannfall m. m. har vært ansett for grunnlovsstridig, men Høiesterett har erklært at de ikke er det. Derved har Høiesterett godkjent statens rett til å socialisere naturkreftene. Gjennem en sterk utvidelse av statens konsesjonsrett til erhvervelse av fast eiendom på landet og statens og kommunens forkjøpsrett til konsesjonspliktig eiendom, er der også åpnet vid adgang til å socialisere jorden. Den siste konsesjonslov gjelder «erhvervelse av dyrket mark» (10 desember 1920).
Til beskyttelse av borgernes velerhvervede rettigheter tjener også det foran citerte forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft (§ 97). I praksis forstår man dette så at lovgivningen, når samfundets vel krever det, visstnok kan opheve eller innskrenke en velerhvervet rettighet, men kun mot full erstatning til de skadelidende.