29

Forholdet mellem stat og individ anskues både nu og tidligere på to forskjellige måter: Nogen legger hovedvekten på det enkelte samfundslems trivsel og velvære, og ser deri et grunnvilkår for det hele statssamfunds vel. Disse kalles «individualister». Andre legger hovedvekten på det hele samfunds vel, og krever at alle samfundslemmer skal få sin anpart av livsgodene. Disse kan vi kalle

— Norsk samfundslære. I.

30«socialister», hvilket hverken faller sammen med «socialdemokrater» eller med «kommunister». De mener at staten skal ha makt til å sørge for at en sådan likelig fordeling av livsgodene fullbyrdes, selv om den derved griper inn i enkeltmanns rettigheter på forskjellig vis.

Det rette syn på forholdet mellem individ og samfund får vi, når vi ser på samfundet som en levende organisme med mange lemmer og organer, ganske som vårt eget legeme. Vi vet alle at vårt legemes sundhet og velvære beror derpå, at de enkelte lemmer og organer intet feiler eller mangler. Er der noget iveien med et lem eller organ, virker det snart ubehagelig eller skadelig på hele organismen. Således er det også med det menneskelige samfund. Sundt og lykkelig er kun det samfund som har sunde og lykkelige medlemmer. Sykt og ulykkelig er det samfund som stadig har mange nødlidende medlemmer, og deres nød føles ikke mindre, fordi om samfundet også har mange medlemmer som lever i overflod og vellevnet. Tvertimot: de føler da nøden så meget bitrere. Og rent utålelig blir deres tilstand, hvis forholdet er det at deres nød er en frukt og en følge av de andres overflod. Da næres og utvikles klassehatet og klassekampen, som er en uundgåelig reaktion mot samfundsuretten. Men sykdommen i samfundslegemet kan ikke læges ved nogen art av klasseegoisme; den holder kun sykdommen vedlike. Lægemidlet er klasseegoismens avløsning av solidariteten, som er uttrykt i setningen: én for alle og alle for én. Den er også uttalt i Jesu Kristi sociale lov: Alt, hvad I vil at menneskene skal gjøre mot eder, det skal også I gjøre mot dem.

Siden 1890-årene går der gjennem vår lovgivning en avgjort social tendens, som senere har fått sitt institusjonelle organ i Socialdepartementet.¹ Den ytret sig i en voksende ansvarsfølelse for legemlig og åndelig nødlidende barn og ungdom og i arbeiderbeskyttelse gjennem fabrikktilsyn, ulykkes- 31og sykeforsikring, begrenset arbeidstid, minsteløn, bedre boliger og arbeiderbruk. I de siste år er der i enkelte kommuner også innført alderdomspensjon og mødrepensjon og den 7de desember 1923 har vi fått en lov om alderstrygd. Alt dette tenderer mot avskaffelse av fattigunderstøttelsen, som alltid har medført en social nedverdigelse, som særlig ytret sig deri at den medførte suspensjon av borgerlig stemmerett. Ved grunnlovsbestemmelse av 17de/25de juli 1919 er denne regel i grl.s § 52 d ophevet.

Vår grunnlov av 1814 var fremmed for disse statssociale tendenser. Dens forbilleder er oplysningstidens grunnlover, som blev utarbeidet av menn som ennu hadde eneveldets vilkårlige overgrep i friskt minne. De la derfor an på å sette grunnlovens sterke hegn om «menneskerettighetene»: livet, friheten og den fri streben efter lykke. Den nordamerikanske uavhengighetserklæring av 1776, de enkelte nordamerikanske fristaters grunnlover og den franske forfatning av 1791 inneholdt alle en utførlig opregning av disse ufortapelige menneskerettigheter, som staten absolutt måtte garantere sine borgere. Vår grunnlov gjør det samme, om enn i mindre utstrekning enn dens forbilleder. De senere forfatningslover har for det meste utelatt disse bestemmelser, men i den nye tyske riksforfatning av 11te august 1919 har de atter fått en bred plass i annen hoveddel, som omhandler «tyskernes grunnrettigheter og grunnplikter». I «grunnpliktene» kommer riksforfatningens «sociale» tendens til orde.

Vi skal nu se hvilke individuelle rettsgoder vår grunnlov beskytter.

29

Forholdet mellom stat og individ anskues både nå og tidligere på to forskjellige måter: Noen legger hovedvekten på det enkelte samfundslems trivsel og velvære, og ser deri et grunnvilkår for det hele statssamfunds vel. Disse kalles «individualister». Andre legger hovedvekten på det hele samfunds vel, og krever at alle samfunnslemmer skal få sin anpart av livsgodene. Disse kan vi kalle

— Norsk samfunnslære. I.

30«sosialister», hvilket hverken faller sammen med «sosialdemokrater» eller med «kommunister». De mener at staten skal ha makt til å sørge for at en sådan likelig fordeling av livsgodene fullbyrdes, selv om den derved griper inn i enkeltmanns rettigheter på forskjellig vis.

Det rette syn på forholdet mellom individ og samfunn får vi, når vi ser på samfunnet som en levende organisme med mange lemmer og organer, ganske som vårt eget legeme. Vi vet alle at vårt legemes sunnhet og velvære beror derpå, at de enkelte lemmer og organer intet feiler eller mangler. Er der noe i veien med et lem eller organ, virker det snart ubehagelig eller skadelig på hele organismen. Således er det også med det menneskelige samfunn. Sundt og lykkelig er kun det samfunn som har sunde og lykkelige medlemmer. Sykt og ulykkelig er det samfunn som stadig har mange nødlidende medlemmer, og deres nød føles ikke mindre, fordi om samfunnet også har mange medlemmer som lever i overflod og vellevnet. Tvertimot: de føler da nøden så meget bitrere. Og rent utålelig blir deres tilstand, hvis forholdet er det at deres nød er en frukt og en følge av de andres overflod. Da næres og utvikles klassehatet og klassekampen, som er en uunngåelig reaksjon mot samfunnsuretten. Men sykdommen i samfunnslegemet kan ikke leges ved noen art av klasseegoisme; den holder kun sykdommen vedlike. Legemidlet er klasseegoismens avløsning av solidariteten, som er uttrykt i setningen: én for alle og alle for én. Den er også uttalt i Jesu Kristi sosiale lov: Alt, hva dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, det skal også dere gjør mot dem.

Siden 1890-årene går der gjennom vår lovgivning en avgjort sosial tendens, som senere har fått sitt institusjonelle organ i Socialdepartementet.¹ Den ytret seg i en voksende ansvarsfølelse for legemlig og åndelig nødlidende barn og ungdom og i arbeiderbeskyttelse gjennom fabrikktilsyn, ulykkes- 31og sykeforsikring, begrenset arbeidstid, minstelønn, bedre boliger og arbeiderbruk. I de siste år er der i enkelte kommuner også innført alderdomspensjon og mødrepensjon og den 7de desember 1923 har vi fått en lov om alderstrygd. Alt dette tenderer mot avskaffelse av fattigunderstøttelsen, som alltid har medført en sosial nedverdigelse, som særlig ytret seg deri at den medførte suspensjon av borgerlig stemmerett. Ved grunnlovsbestemmelse av 17de/25de juli 1919 er denne regel i grl.s § 52 d opphevet.

Vår grunnlov av 1814 var fremmed for disse statssosiale tendenser. Dens forbilder er opplysningstidens grunnlover, som ble utarbeidet av menn som ennu hadde eneveldets vilkårlige overgrep i friskt minne. De la derfor an på å sette grunnlovens sterke hegn om «menneskerettighetene»: livet, friheten og den fri streben etter lykke. Den nordamerikanske uavhengighetserklæring av 1776, de enkelte nordamerikanske fristaters grunnlover og den franske forfatning av 1791 inneholdt alle en utførlig oppregning av disse ufortapelige menneskerettigheter, som staten absolutt måtte garantere sine borgere. Vår grunnlov gjør det samme, om enn i mindre utstrekning enn dens forbilder. De senere forfatningslover har for det meste utelatt disse bestemmelser, men i den nye tyske riksforfatning av 11te august 1919 har de atter fått en bred plass i annen hoveddel, som omhandler «tyskernes grunnrettigheter og grunnplikter». I «grunnpliktene» kommer riksforfatningens «sosiale» tendens til orde.

Vi skal nå se hvilke individuelle rettsgoder vår grunnlov beskytter.