20

Det består av 1 statsminister og i det minste 7 statsråder, som kongen efter grunnlovens § 12 selv velger blandt norske borgere, som ikke er yngre enn 30 år og over halvdelen må tilhøre statskirken. Før 1884 valgte kongen sine råder innen embedsstanden. Efter parlamentarismens innførelse står visstnok grunnlovens § 12 ennu ved makt, men i praksis overdrar kongen til stortingsflertallets tillidsmenn å sammensette regjeringen, under forbehold av kongens godkjennelse av personvalget.

Kongen må efter grunnloven utøve sin kongemakt og regjeringsmyndighet i statsråd, hvor minst halvparten av dets medlemmer må være tilstede. Hvis lovlig forfall hindrer at så mange kan møte, skal «andre menn eller kvinner» i fornødent antall konstitueres som statsråder (grl. § 29, endret 10de mars 1922). Undtatt fra påbudet om statsrådsbehandling er «mindre viktige saker», som kongen gjerne overlater til de enkelte departementsjefer, samt egentlige militære kommandosaker «i sådan utstrekning som kongen bestemmer» (grl. § 28).

I statsrådet føres protokoll over alle saker som der forhandles. Diplomatiske saker og militære kommandosaker, som statsrådet beslutter hemmeligholdt, innføres i særskilte protokoller for hver sak. «Enhver som har sæte i statsrådet, er pliktig til med frimodighet å si sin mening, hvilken kongen er forbunden å høre. Men det er denne forbeholdt å 21fatte beslutning efter sitt eget omdømme. Finner noget medlem av statsrådet at kongens beslutning er stridende mot statsformen (ɔ: grunnloven) eller rikets lover, eller øiensynlig er skadelig for riket, er det plikt å gjøre kraftige forestillinger derimot, samt å tilføie sin mening i protokollen. Den der ikke således har protestert, ansees å ha vært enig med kongen, og er ansvarlig derfor — — og kan av Odelstinget settes under tiltale for Riksretten» (grl. § 30).

Grunnlovens § 31 sier at «alle av kongen utferdigede beslutninger skulle, for å bli gyldige, kontrasigneres». Kontrasignatur vil si at statsministeren eller et statsråd skriver sitt navn på det av kongen underskrevne dokument (jfr. foran side 12). I militære kommandosaker kontrasignerer den, som har foredratt saken, ellers statsministeren eller om han ikke var tilstede i statsrådsmøtet, det første av statsrådets tilstedeværende medlemmer.

20

Det består av 1 statsminister og i det minste 7 statsråder, som kongen etter grunnlovens § 12 selv velger blant norske borgere, som ikke er yngre enn 30 år og over halvdelen må tilhøre statskirken. Før 1884 valgte kongen sine råder innen embetsstanden. Etter parlamentarismens innførelse står visstnok grunnlovens § 12 ennu ved makt, men i praksis overdrar kongen til stortingsflertallets tillitsmenn å sammensette regjeringen, under forbehold av kongens godkjennelse av personvalget.

Kongen må etter grunnloven utøve sin kongemakt og regjeringsmyndighet i statsråd, hvor minst halvparten av dets medlemmer må være til stede. Hvis lovlig forfall hindrer at så mange kan møte, skal «andre menn eller kvinner» i fornødent antall konstitueres som statsråder (grl. § 29, endret 10de mars 1922). Unntatt fra påbudet om statsrådsbehandling er «mindre viktige saker», som kongen gjerne overlater til de enkelte departementsjefer, samt egentlige militære kommandosaker «i sådan utstrekning som kongen bestemmer» (grl. § 28).

I statsrådet føres protokoll over alle saker som der forhandles. Diplomatiske saker og militære kommandosaker, som statsrådet beslutter hemmeligholdt, innføres i særskilte protokoller for hver sak. «Enhver som har sete i statsrådet, er pliktig til med frimodighet å si sin mening, hvilken kongen er forbunden å høre. Men det er denne forbeholdt å 21fatte beslutning etter sitt eget omdømme. Finner noe medlem av statsrådet at kongens beslutning er stridende mot statsformen (ɔ: grunnloven) eller rikets lover, eller øyensynlig er skadelig for riket, er det plikt å gjøre kraftige forestillinger derimot, samt å tilføye sin mening i protokollen. Den der ikke således har protestert, anses å ha vært enig med kongen, og er ansvarlig derfor — — og kan av Odelstinget settes under tiltale for Riksretten» (grl. § 30).

Grunnlovens § 31 sier at «alle av kongen utferdigede beslutninger skulle, for å bli gyldige, kontrasigneres». Kontrasignatur vil si at statsministeren eller et statsråd skriver sitt navn på det av kongen underskrevne dokument (jfr. foran side 12). I militære kommandosaker kontrasignerer den, som har foredratt saken, ellers statsministeren eller om han ikke var til stede i statsrådsmøtet, det første av statsrådets tilstedeværende medlemmer.