17

Tronen er arvelig og tronarvefølgen er rett nedstigende i kong Haakon VII.s mannlige avkom. Det vil si: de fra Haakon VII nedstammende sønner, sønnesønner, sønnesønners sønner o. s. v. er tronarvinger, og den eldste sønn går foran den yngre, og den eldste sønns sønn foran sine farbrødre. Men tronarvingen kan ikke bli konge hvis han ikke bekjenner sig til den evangelisk-lutherske troslære, og han kan ikke overta regjeringen før han blir 21 år (lov om kongens myndighetsalder 13de mai 1921). Når han tiltrer, skal han for Stortinget avlegge kongeeden: «Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover; såsant hjelpe mig Gud, den almektige og alvidende» (grl. § 9). Kongens kroning i Trondhjems domkirke (grl. § 10) blev avskaffet den 14de mars 1908.

Er der ingen arveberettiget prins til, kan kongen foreslå sin efterfølger for Stortinget. Hvis dette ikke bifaller kongens forslag, kan det selv velge tronfølger (grl. § 7). Likeså velger Stortinget formynderregjering når kongen er umyndig (grl. § 43).

Kongen skal bo innen riket og han må ikke uten Stortingets samtykke opholde sig utenfor riket lenger enn 6 måneder ad gangen, medmindre han for sin person vil ha tapt rett til tronen. Han må heller ikke motta en annen krone eller regjering uten at Stortinget med ²/₃ flertall har gitt sitt samtykke dertil (grl. § 11).

Når kongen er utenfor rikets grenser uten å være i felt, inntar den myndige kronprins kongens plass, og avlegger skriftlig kongeed (grl. §§ 41 og 44). Er der ingen myndig kronprins, forestår statsrådet rikets styrelse.

Under kongens reiser innen riket kan han overdra rikets styrelse til statsrådet, som da fører regjeringen i kongens navn og på hans vegne (gr. § 13).

18Kongen har krav på apanasje, som bestemmes av Stortinget ved hvert tronskifte. Også «den kongelige familie» forutsettes i grl. § 65 e å skulle ha apanasje, men hittil har den kun vært bevilget enkelte medlemmer av kongehuset særlig kronprinsen.

«Kongens person er hellig, han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd» (grl. § 5). At kongens person er «hellig», vil ikke si at han er syndefri, men at han er ansvarsfri og straffri, og dette ikke blott for sine regjeringshandlinger, men for alle sine handlinger. Vår grunnlov vil ikke at statens overhode skal settes på anklagebenken, selv om han kunde fortjene det; ti derved vil staten selv bli nedverdiget. Statens verdighet og høihet vil også lide ved at kongen lastes, og derfor er det belagt med streng straff.

Kongehusets medlemmer svarer kun for kongen selv «eller hvem han til dommer over dem forordner» (grl. § 37).

Tronarvingen (kronprinsen) har når han har fylt 18 år, sæte i statsrådet, og uten stemme eller ansvar (grl. § 35).

Ingen prins må gifte sig uten kongens tillatelse, og ikke motta nogen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets samtykke; til det siste utkreves to tredjedels flertall. Handler han herimot, taper både han og hans efterkommere sin arverett til Norges trone (grl. § 36).

2. Kongemakten.

Kongen har efter grunnlovens § 3 den utøvende makt. Det vil si: alene kongen kan i almindelighet gi befalinger og påbud til embedsmenn og undersåtter. Har Stortinget besluttet en lov, er det kongen som kunngjør den for folket, idet han befaler den trykt i Lovtidenden i den form som grunnlovens § 81 foreskriver: «Vi N. N. (kongens titel) gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets beslutning, av dato sålydende: (her følger beslutningen). Ti har Vi antatt og bekreftet, liksom Vi herved antar og bekrefter samme som lov under Vår hand og rikets segl». Har Stortinget pålagt en skatt, er det kongen som ved en «kongelig kunngjørelse» bringer beslutningen i utøvelse. 19Når kongen kunngjør en lov, sier han at han «har antatt og bekreftet — — samme som lov». Dette kalles kongens sanksjon av loven. Kongen kan nekte å sanksjonere og kunngjøre en lovbeslutning to ganger. «Men er en lovbeslutning blitt uforandret antatt av tre ordentlige Storting, sammensatt av tre forskjellige på hinannen følgende valg, og innbyrdes adskilt ved minst to mellemliggende ordentlige Storting, uten at avvikende lovbeslutning i mellemtiden fra den første til den siste antagelse av noget Storting er blitt fattet, og den da forlegges kongen med begjæring at Hans Majestet ikke vil nekte en lovbeslutning sin sanksjon, som Stortinget efter det modneste overlegg anser for gavnlig, så vorder den lov, om enn kongens sanksjon ikke påfølger innen Stortinget adskilles» (grl. § 79). Kongen pleier da alltid å sanksjonere loven og kunngjøre den i sedvanlig form. Den eneste undtagelse er flaggloven av 10de november 1898, som av kongen blev kunngjort som lov uten hans sanksjon.

Ved forandring av grl.s §§ 77—79 og 112 samt opphevelse av grl.s § 82 i 1913 er det avgjort at kongen kun har sanksjonsrett overfor almindelige lovbeslutninger. Derimot ikke overfor grunnlovsbeslutninger eller andre stortingsbeslutninger. Kongens tidligere «tilfølgetagelse» av Stortingets bevilgninger er derfor nu bortfalt.

Kongen kan ikke blott iverksette Stortingets lovbeslutninger, men han kan også gi lover på egen hånd. Grunnlovens § 17 gir ham rett til å utstede provisoriske anordninger om handel, toll, næringsveier og politi, men de må ikke stride mot stortingslovene og de gjelder kun til Stortinget trer sammen (jfr. de provisoriske anordninger av 4de og 7de august, stadfestet ved lover av 18de august 1914).

Som kirkens øverste styrer kan han gi lover om kirke- og gudstjeneste (se side 36). Men dessuten pleier stortingslovene ofte å gi kongen fullmakt til i form av «kongelige resolusjoner» å gi bestemmelser i en eller annen retning. Som alle embedsmenns overordnede kan han gi dem instrukser og pålegg om deres embedsførsel. Endelig øver kongen 20en stor innflydelse på lovgivningen derved at han for Stortinget fremsetter lovforslag (lovproposisjoner, se side 25).

Kongen har den høieste befaling over kigsmakten, og han alene kan erklære krig til landets forsvar, slutte fred eller inngå forbund og overenskomster (traktater) med fremmede stater. Men hvis en sådan overenskomst krever lovforandringer eller påfører staten utgifter, kan dette ikke skje uten Stortingets medvirkning og samtykke (grl. §§ 25, 29).

Kongen har endelig rett til å benåde forbrydere (grl. § 20).

17

Tronen er arvelig og tronarvefølgen er rett nedstigende i kong Haakon VII.s mannlige avkom. Det vil si: de fra Haakon VII nedstammende sønner, sønnesønner, sønnesønners sønner o. s. v. er tronarvinger, og den eldste sønn går foran den yngre, og den eldste sønns sønn foran sine farbrødre. Men tronarvingen kan ikke bli konge hvis han ikke bekjenner seg til den evangelisk-lutherske troslære, og han kan ikke overta regjeringen før han blir 21 år (lov om kongens myndighetsalder 13de mai 1921). Når han tiltrer, skal han for Stortinget avlegge kongeeden: «Jeg lover og sverger å ville regjere kongeriket Norge i overensstemmelse med dets konstitusjon og lover; såsant hjelpe meg Gud, den almektige og allvitende» (grl. § 9). Kongens kroning i Trondhjems domkirke (grl. § 10) ble avskaffet den 14de mars 1908.

Er der ingen arveberettiget prins til, kan kongen foreslå sin etterfølger for Stortinget. Hvis dette ikke bifaller kongens forslag, kan det selv velge tronfølger (grl. § 7). Likeså velger Stortinget formynderregjering når kongen er umyndig (grl. § 43).

Kongen skal bo innen riket og han må ikke uten Stortingets samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn 6 måneder ad gangen, med mindre han for sin person vil ha tapt rett til tronen. Han må heller ikke motta en annen krone eller regjering uten at Stortinget med ²/₃ flertall har gitt sitt samtykke dertil (grl. § 11).

Når kongen er utenfor rikets grenser uten å være i felt, inntar den myndige kronprins kongens plass, og avlegger skriftlig kongeed (grl. §§ 41 og 44). Er der ingen myndig kronprins, forestår statsrådet rikets styrelse.

Under kongens reiser innen riket kan han overdra rikets styrelse til statsrådet, som da fører regjeringen i kongens navn og på hans vegne (gr. § 13).

18Kongen har krav på apanasje, som bestemmes av Stortinget ved hvert tronskifte. Også «den kongelige familie» forutsettes i grl. § 65 e å skulle ha apanasje, men hittil har den kun vært bevilget enkelte medlemmer av kongehuset særlig kronprinsen.

«Kongens person er hellig, han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd» (grl. § 5). At kongens person er «hellig», vil ikke si at han er syndefri, men at han er ansvarsfri og straffri, og dette ikke blott for sine regjeringshandlinger, men for alle sine handlinger. Vår grunnlov vil ikke at statens overhode skal settes på anklagebenken, selv om han kunne fortjene det; ti derved vil staten selv bli nedverdiget. Statens verdighet og høyhet vil også lide ved at kongen lastes, og derfor er det belagt med streng straff.

Kongehusets medlemmer svarer kun for kongen selv «eller hvem han til dommer over dem forordner» (grl. § 37).

Tronarvingen (kronprinsen) har når han har fylt 18 år, sete i statsrådet, og uten stemme eller ansvar (grl. § 35).

Ingen prins må gifte seg uten kongens tillatelse, og ikke motta noen annen krone eller regjering uten kongens og Stortingets samtykke; til det siste utkreves to tredjedels flertall. Handler han herimot, taper både han og hans etterkommere sin arverett til Norges trone (grl. § 36).

2. Kongemakten.

Kongen har etter grunnlovens § 3 den utøvende makt. Det vil si: alene kongen kan i alminnelighet gi befalinger og påbud til embetsmenn og undersåtter. Har Stortinget besluttet en lov, er det kongen som kunngjør den for folket, idet han befaler den trykt i Lovtidenden i den form som grunnlovens § 81 foreskriver: «Vi N. N. (kongens tittel) gjør vitterlig: at Oss er blitt forelagt Stortingets beslutning, av dato sålydende: (her følger beslutningen). Ti har Vi antatt og bekreftet, liksom Vi herved antar og bekrefter samme som lov under Vår hand og rikets segl». Har Stortinget pålagt en skatt, er det kongen som ved en «kongelig kunngjørelse» bringer beslutningen i utøvelse. 19Når kongen kunngjør en lov, sier han at han «har antatt og bekreftet — — samme som lov». Dette kalles kongens sanksjon av loven. Kongen kan nekte å sanksjonere og kunngjøre en lovbeslutning to ganger. «Men er en lovbeslutning blitt uforandret antatt av tre ordentlige Storting, sammensatt av tre forskjellige på hinannen følgende valg, og innbyrdes adskilt ved minst to mellomliggende ordentlige Storting, uten at avvikende lovbeslutning i mellomtiden fra den første til den siste antagelse av noe Storting er blitt fattet, og den da forlegges kongen med begjæring at Hans Majestet ikke vil nekte en lovbeslutning sin sanksjon, som Stortinget etter det modneste overlegg anser for gavnlig, så vorder den lov, om enn kongens sanksjon ikke påfølger innen Stortinget adskilles» (grl. § 79). Kongen pleier da alltid å sanksjonere loven og kunngjøre den i sedvanlig form. Den eneste unntakelse er flaggloven av 10de november 1898, som av kongen ble kunngjort som lov uten hans sanksjon.

Ved forandring av grl.s §§ 77—79 og 112 samt opphevelse av grl.s § 82 i 1913 er det avgjort at kongen kun har sanksjonsrett overfor alminnelige lovbeslutninger. Derimot ikke overfor grunnlovsbeslutninger eller andre stortingsbeslutninger. Kongens tidligere «tilfølgetagelse» av Stortingets bevilgninger er derfor nå bortfalt.

Kongen kan ikke blott iverksette Stortingets lovbeslutninger, men han kan også gi lover på egen hånd. Grunnlovens § 17 gir ham rett til å utstede provisoriske anordninger om handel, toll, næringsveier og politi, men de må ikke stride mot stortingslovene og de gjelder kun til Stortinget trer sammen (jfr. de provisoriske anordninger av 4de og 7de august, stadfestet ved lover av 18de august 1914).

Som kirkens øverste styrer kan han gi lover om kirke- og gudstjeneste (se side 36). Men dessuten pleier stortingslovene ofte å gi kongen fullmakt til i form av «kongelige resolusjoner» å gi bestemmelser i en eller annen retning. Som alle embedsmenns overordnede kan han gi dem instrukser og pålegg om deres embedsførsel. Endelig øver kongen 20en stor innflytelse på lovgivningen derved at han for Stortinget fremsetter lovforslag (lovproposisjoner, se side 25).

Kongen har den høyeste befaling over kigsmakten, og han alene kan erklære krig til landets forsvar, slutte fred eller inngå forbund og overenskomster (traktater) med fremmede stater. Men hvis en sådan overenskomst krever lovforandringer eller påfører staten utgifter, kan dette ikke skje uten Stortingets medvirkning og samtykke (grl. §§ 25, 29).

Kongen har endelig rett til å benåde forbrytere (grl. § 20).