Før den franske revolusjon (1789) var det eneveldige monarki den herskende statsform i Europa. All statsmakt er her samlet i monarkens hånd. Han er den eneste lovgiver og den øverste dommer og forvalter. Denne statsform gav rum for megen vilkårlighet og viste sig derfor skadelig både for individets frihet og for det hele statssamfunds velferd. Til vern om den første opstillet oplysningstidens filosofer «menneskerettighetene» («frihet, likhet og brorskap») og som garanti for det siste «folkesuvereniteten». En særlig betydning for statsrettens utvikling fikk Montesquieus lære om «maktfordelingen», utviklet i hans bok «Om lovenes ånd» («De l'esprit des lois», Genf 1748). Denne lære blev grunnlaget for det innskrenkede (konstitusjonelle) monarki, som efter grls. § 1 også er vår regjeringsform. Den utøvende makt er her tillagt kongen og hans råd, den lovgivende makt er hos folkets representanter (riksdag, parlament, storting), som også har den bevilgende og beskattende myndighet; den dømmende makt er tillagt uavhengige domstoler. Maktfordelingslæren ser en garanti for statssamfundets vel i statsmaktenes enige samvirken. Derved vil uoverlagte reformer stanses og det sunde fremskritt befordres. Men hvor 11statsmaktene ikke kan enes, vil systemet medføre konflikter, som kan virke hemmende for en sund og rolig utvikling. Disse konflikter kan undgås i de parlamentarisk styrte monarkier, hvor kongen må ta sine rådgivere blandt tilhengerne av de folkevalgte kamrers flertall. Dette styresett utviklet sig i England i det 18de århundre, og blev innført 1830 i Frankrike og Belgia. Efter revolusjonene i 1917 og 1918 er det innført i de fleste europeiske stater. Derved er maktfordelingsprinsippet opgitt og statsmakten lagt i folkerepresentasjonens hender.
Særlig efter innførelsen av forholdstallsvalg er nasjonalforsamlingene opdelt i flere partigrupper, som ofte umuliggjør et regjeringsdyktig flertall. Derved er tilliden til parlamentarismen rokket i manges sinn og man begynner å lenges efter den «sterke regjering». En sådan har man siden 1871 hatt i Schweiz, hvor forbundsrådet (regjeringen) velges av forbundsforsamlingen for 3 år ad gangen, og presidenten for 1 år ad gangen.
En ny forfatningstype er den i Stor-Russland efter revolusjonen 1917 innførte sovjetforfatning (rådsforfatning), hvor de forskjellige samfundsklasser velger sine lokale råd (arbeiderråd, bonderåd, soldaterråd), som igjen sender representanter til den årlige alrussiske sovjetkongress, som velger centraleksekutivkomiteen. Centraleksekutivkomiteen svarer nærmest til de vesteuropeiske parlamenter og består av to kamre (forbundsrådet og nasjonalrådet). Dens seks presidenter fungerer skiftevis som hele Sovjetunionens leder og den velger de 27 medlemmer av Presidiet, som styrer Unionen mellem eksekutivkomiteens sesjoner, samt de 11 folkekommissærer. Ved forbundsforfatning av 6te juli 1923 er oprettet «De socialistiske rådsrepublikkers forbund», som omfatter «Den russiske socialistiske føderative rådsrepublikk» med Turkestan og Siberia, rådsrepublikken Ukraine, de tre forbundne transkaukasiske rådsrepublikker Georgia, Armenia og Azerbeidjan og Det socialistiske Hvite-Russland. Dette forbund styres av en sovjetkongress, en centraleksekutivkomité og et folkekommissærenes 12råd. Felles for hele forbundet er de 5 viktigste folkekommissariater: for hær og flåte, transportvesen, utenrikske saker, utenrikshandel og for post og telegraf. Disse ledes fra Moskva. De forskjellige republikkers folkekommissariater for finansvesen, levnetsmidler, folkehusholdning, offentlige arbeider og bøndenes inspeksjon er underordnet de tilsvarende folkekommissariater i Moskva, mens 6 folkekommissariater (bl. a. for undervisning, innenrikske anliggender og sundhetsvesen), er selvstendige. Sovjet-Russland er således organisert som et republikkforbund i likhet med Det tyske Rike og Amerikas forenede Stater.
3. Ministeransvarlighet og kontrasignatur.
I de moderne konstitusjonelle monarkier er kongen uansvarlig for sine regjeringshandlinger; «ansvarligheten påligger hans råd», som det heter i vår grunnlov (§ 5). Også den franske president er uansvarlig uten i tilfelle av landsforrederi, mens de Forenede Staters president og ministre ikke er politisk, men juridisk ansvarlig for sine handlinger. Den tyske rikspresident kan ikke tiltales uten riksdagens samtykke.
Ministeransvarligheten er i de fleste nyere forfatninger knyttet til ministerens underskrift (kontrasignatur) på kongens (presidentens) regjeringshandling, som uten denne mangler lovlig gyldighet. Denne kontrasignaturrett tilkommer i de fleste land hvert medlem av ministeriet, men hos oss ministeriets formann, statsministeren (grl. § 31). Dette henger sammen med at kongen efter vår forfatning i viktigere saker må fatte sine beslutninger i det samlede statsråd, mens statssjefen i andre land kun forhandler med den enkelte minister eller med premierministeren (i Tyskland rikskansleren). Efter vår grunnlov § 30 er statsrådene kun ansvarlig for det råd de gir kongen, mens denne har rett til å fatte sin beslutning «efter sitt eget omdømme». Hvor kontrasignaturretten tilkommer den enkelte minister, vil denne gå av når kongen ikke vil følge hans råd. I parlamentarisk styrte stater vil dog en fagministers avgang ikke bero på hans uenighet med kongen, men på hans uenighet med sine kolleger i viktige politiske spørsmål.
4. Nasjonalforsamlingen og stemmeretten.
Den lovgivende forsamling bestod før revolusjonen 1917—18 i de fleste stater av to kamre. Ettkammersystemet var gjennemført i Grekenland, Bulgaria, Serbia og Det tyske Rike. Nu er det også innført i alle de nye folkerepublikker undtagen Polen, Tscheko-Slovakiet og Irland. Et blandet system hersker hos oss, hvor Stortinget velges av folket under ett, men deler sig selv i Odelsting og Lagting. Delingen har sin vesentligste betydning for lovsakers behandling. En 13lignende ordning har man på Island (Altinget). Hvor tokammersystemet er gjennemført, sammensettes første og annet kammer efter forskjellige regler og ved særskilte valg; de forhandler og avstemmer hver for sig som to helt adskilte forsamlinger. Til en beslutnings gyldighet kreves som regel at den blir vedtatt i begge kamre. Heri ser man en garanti mot en overilet gjennemførelse av reformer og en sikring av de konservative interesser. Den britiske parlamentslov av 1911 erklærer dog en av Underhuset tre ganger fattet beslutning som gyldig, selv om den ikke opnår Overhusets bifall.
Førstekammer (overhus, senat, herrehus, landsting) representerer fødsels-, embeds- og pengearistokratiet eller den høiere dannelse og innsikt. Medlem av førstekammer blir man dels ifølge fødsel (de engelske peers), dels ifølge embedsstilling (erkebispene og bispene i England), dels ifølge kongevalg og dels ved folkets valg. I Sverige, Holland, Belgia og flere land velges alle førstekamrets medlemmer av folket, men valgperioden er lengere enn for annetkammer, valget er indirekte og dels er stemmeretten, dels valgbarheten knyttet til høiere alder og skattegrense. I Danmark velges 18 av landstingets medlemmer av det tidligere landsting og 54 velges av valgmenn, som er valgt med forholdsvalg av de stemmeberettigede, som har fylt 35 år; valget gjelder for 8 år (grl. 5te juni 1915).
Annetkammer (underhus, deputeretkammer, folketing) representerer overalt folket og velges direkte av dette. Stemmeretten som ved valgene til det franske nasjonalkonvent 1792 for første gang var almindelig, blev allerede i 1795 innskrenket til de velstillede klasser; men efter 1848 er den stadig blitt mere utvidet. Efter vår grunnlov av 1814 hadde alene embedsmenn og gårdbrukere på landet (eiere og leilendinger) og kjøpstadsborgere og gårdeiere i byene stemmerett. I 1884 innførtes det såkalte censussystem, hvorved stemmeretten blev knyttet til en viss skattegrense, og i 1898 fikk vi almindelig stemmerett. Denne fins nu i Frankrike, Det tyske Rike, Danmark og Island, Sverige, Belgia, Østerrike, Ungarn, Schweiz, Italia, Spania, Portugal, Grekenland, Bulgaria, i de engelske kolonier i Amerika og Australia og vesentlig også i de amerikanske fristater. Men denne almindelige stemmerett er overalt knyttet til en aldersgrense, som er lavest i Tyskland, Østerrike, Ungarn og Schweiz (20 år, ja i nogen Schweizerkantoner endog 17 eller 18 år); hos oss er den 23 år, i Sverige 24 år, i Danmark og på Island 25 år, mens 21-årsalder er nok i Frankrike, England, Italia og De forenede Stater.
Valgmåten er nu i de fleste land listevalg, hvor hver valgkrets velger flere representanter. I dette tilfelle ansees forholdsvalg for den rettferdigste valgmåte. Det er innført i Belgia, Serbia, Schweiz, 1906 i Finnland, 1909 i Sverige, 1915—19 i Holland, Tyskland, Østerrike, Tscheko-Slovakiet, Polen, Irland, Italia og Frankrike og for visse valg på Island. Hos oss har vi hatt forholdsvalg ved kommunevalgene siden 1896 og i 1919 er det også innført ved stortingsvalgene (grl. § 59). I Danmark har man siden 1915 et eget system for forholdsvalg (flertallsvalg i enmannskretser med tilleggsmandater).
2 — Norsk samfundslære. I.
14Kvinner har politisk stemmerett i Norge, Finnland, Sverige, Danmark og Island, Holland, Tyskland, Østerrike, England, Irland og enkelte stater i Nord-Amerika. I Sovjet-Russland har kun bønder og arbeidere stemmerett.
Valgperioden til annetkammer er nu i europeiske stater som oftest 4 år, 3 år i Norge, Finnland og Schweiz og 5 år i England (siden 1911).
Nasjonalforsamlingene eller deres kamre er selv dommere over sine medlemmers valgbarhet og valgenes lovlighet. De velger i de fleste land selv sine presidenter og sekretærer, ansetter funksjonærer ved sine kontorer og bestemmer selv sin forretningsorden og indre politi. Likeså er medlemmene både privatrettslig og strafferettslig uansvarlig for sine uttalelser og sin stemmegivning i forsamlingen, og under kammersesjonen kan de ikke heftes for gjeld eller fengsles og ikke tiltales for forbrytelser, uten i grove tilfelle (se vår grl. § 66). Angrep på nasjonalforsamlingens frihet og sikkerhet straffes som forrederi mot fedrelandet (grls. § 85 og flere andre).
Nasjonalforsamlingens maktområde er lovgivning, beskatning og bevilgning, samt kontroll med den utøvende makts handlinger. Lovgivningsmakten er dog i alle konstitusjonelle monarkier delt mellem kongen og nasjonalforsamlingen, således at kongen har absolutt veto mot lover som han ikke bifaller. Hos oss er hans veto kun suspensivt (utsettende). I de parlamentarisk styrte stater er kongens vetorett uten reel betydning. Viktigere er hans opløsningsrett, som dels gjelder begge kamre (Sverige, Danmark og Belgia), dels alene annetkammer (England og Italia). Samtidig må han utskrive nye valg. Opløsningsretten øker visstnok kongens makt over nasjonalforsamlingen, men den er tillike en garanti for at folkets røst kan bli hørt før viktige spørsmål blir endelig avgjort. I samme retning virker det schweiziske referendum, det er at en beslutning av nasjonalforsamlingen forelegges velgerne til stadfestelse eller forkastelse. Ved visse beslutninger er referendum obligatorisk, ved andre fakultativt, d. e. det må anvendes når et visst antall borgere krever det. Institusjonen har hos oss vært brukt ved folkeavstemningene i 1905 og i 1919 og i den danske grunnlov av 5te juni 1915 er den innført ved grunnlovsendringer. De nye grunnlover i Tyskland, Østerrike, Tscheko-Slovakiet og Irland gir adgang til folkeavstemning dels bare ved grunnlovsforandringer, dels også ved almindelige lover og ellers. Forskjellige former for folkets direkte deltagelse i statens styre anvendes i en tredjedel av enkeltstatene i Amerikas Forenene Stater, derimot ikke i selve unionen.
Sakenes behandling forberedes regelmessig i mindre utvalg (komiteer, seksjoner, byråer), som dels er faste, dels opnevnt for den enkelte sak. Lovforslag behandles («leses») i regelen tre ganger før de avgjøres. Herved vil man sikre en grundig drøftelse. Hos oss søkes dette opnådd ved behandling i Odelsting og Lagting.
Hos oss og i enkelte andre land vedtas budgettet postvis. I de fleste land vedtas eller forkastes budgettet under ett i den såkalte finanslov, som må vedtas av begge kamre og sanksjoneres av kongen.
155. Den dømmende makt
eller rettspleien utøves av domstolene, hvis uavhengighet av de andre statsmakter er sikret derved, at dommere ikke kan avsettes uten efter dom. Hos oss er dette intet prerogativ for dommere, men en rett, som tilkommer alle embedsmenn (grl. § 22), ja endog de fleste bestillingsmenn.
Som politisk domstol til å dømme i saker som nasjonalforsamlingen anlegger mot ministrene eller angående høiforrederi, fungerer førstekammeret i Italia, høiesterett i Holland og kassasjonsretten i Belgia. I andre land er der i dette øiemed som hos oss (grl. § 86) egne riksretter. Disse er regelmessig sammensatt av rikets høiesterett eller medlemmer av en annen høi domstol (i Sverige f. eks. Svea hofrett) og medlemmer av en politisk korporasjon (hos oss Lagtinget, i Danmark medlemmer av Landstinget, i Sverige av rikets kollegier og statsrådet).
Kongens andel i den dømmende makt er innskrenket til benådningsrett, som i riksrettssaker er sterkt begrenset. I Norge kan han i disse saker kun benåde for dødsstraff, i Belgia alene efter ansøkning fra det kammer som har reist tiltalen.
6. Folkenes forbund
er opprettet ved en forbundspakt, som utgjør endel av fredstraktaten i Versailles av 28de juni 1919 mellem de allierte og assosierte makter og Tyskland. Denne forbundspakt trådte i kraft 10de januar 1920, blev bifalt av Norges Storting 4de mars og tiltredelseserklæringen undertegnet av H. M. Kongen den 5te mars. Herved er Norge blitt medlem av en ny verdensorganisasjon, som efter planen omfatter de 32 allierte og assosierte makter som har undertegnet fredstraktaten i Versailles og 13 nøitrale stater, som blev innbudt å tiltre uten forbehold. Til disse hører Norge. Alle disse stater er opregnet i et tillegg til pakten, som også inneholder navnet på Forbundets første generalsekretær Sir James Eric Drummond. Alle de innbudte stater har tiltrådt innen den fastsatte frist. Enkelte andre og blandt dem Amerikas forenede Stater er ikke medlemmer av Forbundet. Ved senere innvalg er antallet øket til 53 medlemmer, deriblandt fire av de fem stater som tilhørte den tapende part i verdenskrigen (Østerrike, Ungarn, Bulgaria og i 1926 Tyskland).
Forbundets organer er Forsamlingen, Rådet og Sekretariatet. Forsamlingen består av representanter for alle medlemmer av Forbundet og er dettes øverste myndighet. Den velger de ni mindre makter som skal være medlemmer av rådet, godkjenner valget av Generalsekretær og beslutter med ²/₃ flertall om nye medlemmers optagelse i Forbundet. Rådet omfatter for tiden (1926) 5 faste medlemmer (Frankrike, Italia, Japan, Storbritannia og Tyskland) og 9 ikke faste medlemmer (Belgia, Holland, Polen, Rumænia, Tschekoslovakiet, Kina, Columbia, Salvador, Uraguay). Hver makt har én representant og hver representant har én stemme. Både Rådets og Forsamlingens beslutninger må være enstemmige, hvor ikke annet er bestemt. Sekretariatet
16ledes av Generalsekretæren, som også er selvskreven Generalsekretær ved Forsamlingens og Rådets møter. Dets utgifter fordeles på Forbundets medlemmer.
Forbundets hovedformål er å forebygge krig ikke blott mellem dets medlemmer innbyrdes men også mellem disse og utenforstående makter. Dette søkes opnådd ved begrensning av rustningene, ved gjensidig garanti av landområder og uavhengighet, ved forpliktelse til aldri å begynne krig, før tvisten har vært forelagt en voldgiftsrett eller Rådet eller før der er hengått 3 måneder fra disses avgjørelse eller henstilling; det Forbundsmedlem som bryter denne regel, kommer derved i krig med hele Forbundet. Artikel 16 omhandler de tvangsmidler, som i dette tilfelle kan komme til anvendelse og art. 17 slår fast at ingen stat, enten i eller utenfor Forbundet bør forstyrre verdensfreden før der er gjort forsøk på en fredelig ordning.
For å fremme vennskap og gjensidig tillit mellem folkene skal alle fremtidige traktater være offentlige, underkastet ny overveielse efter henstilling fra Forsamlingen og stemmende med paktens forskrifter.
De tidligere tyske kolonier og visse deler av det asiatiske Tyrki, hvis befolkning ennu ikke kan styre sig selv, stilles under mandatstater, som i Forbundets navn og under dets tilsyn skal forvalte vedkommende land til innbyggernes beste. Disse regler gjelder ikke for kolonier som tilhører de andre makter (art. 22). Derimot skal alle Forbundsmedlemmer bestrebe sig for en human og rettferdig arbeiderlovgivning både i eget land og i andre land, som de har industriforbindelse med; forplikte sig til å sikre en rettferdig behandling av den innfødte befolkning i deres kolonier, overdra til Forbundet en almindelig kontroll av handel med kvinner og barn, med opium og andre skadelige apotekvarer og våben, hvor dette er nødvendig i felles interesse, samt sikre en fri transitt av varer og personer og gjennem internasjonale forholdsregler forebygge og bekjempe sykdom og hungersnød (art. 22). Det er en ære for vårt folk at en nordmann (professor Fridtjof Nansen) er valgt til Forbundets Høikommisær for krigsfangenes hjemsendelse og for motarbeidelsen av hungersnød i Russland og Tyrkiet. Hans viktigste hjelpere er «Røde Kors».
Pakten søker å bevege alle tidligere internasjouale byråer og organisasjoner til å stille sig inn under Forbundets ledelse og administrasjon. Dets sekretariat i Genf vil, om dette lykkes, bli verdenssamkvemmets midtpunkt. Et veldig ansvar vil hvile på dets skuldre og verdens fremtid vil i ikke ringe grad avhenge av de menns moral og intelligens, som her får en ledende stilling.
Forbundet har oprettet en permanent Internasjonal Domstol, som allerede er trådt i virksomhet. Den har sitt sæte i Haag. Norge er beredt til traktatmessig å binde sig til å la alle sine internasjonale tvistigheter avgjøre ved voldgift av denne domstol.