En stat er et politisk selvstendig og uavhengig (suverent) samfund av menneskene (folket) på et eget territorium (landet).
Ledstater i en forbundsstat er dog ikke suverene.
Suvereniteten medfører på den ene side statens fulle jevnbyrdighet med andre stater og på den annen side den høieste jordiske makt over statens egne undersåtter. Denne makt kjenner ikke andre skranker enn dem som folkeretten setter eller som staten selv pålegger sig, og disse skranker er hos alle civiliserte folk rettsskranker; den civiliserte stat 10er en rettsstat, hvori ligger at statsmakten i sitt forhold til individene (borgerne) er bundet av sine egne lover og grunnlover. Efter sitt formål er staten både en retts- og en kulturinstitusjon.
Statsmakten omfatter overalt og til alle tider tre funksjoner: lovgivning, domsmyndighet og forvaltning, hvortil også hører iverksettelsen av lovgivningsmaktens og domsmaktens bud. Forvaltningsmyndigheten kalles derfor gjerne den utøvende makt (eksekutivmakten). Disse funksjoner utøves av statens organer, og statsmaktens organisasjon beror på forfatningen, som regelmessig er fastsatt i en særegen forfatningslov («grunnloven»). I enkelte stater er viktige forfatningsregler fastsatt ved sedvane. Dette er særlig tilfelle i England.