3

1. Norges folk kan efter loven inndeles i innvånere (innbyggere), statsborgere og innfødte.

Det mest omfattende av disse uttrykk er innvåner, hvormed betegnes enhver som har sitt hjem eller «faste bopel» her i landet. Det sier sig selv at alle innvånere står under statens beskyttelse og er forpliktet til å lyde dens lover; ti det gjør også den fremmede som befinner sig på Norges territorium. Undtatt fra statens tvangsmyndighet er alene de herboende fremmede staters gesandtskaper; deres medlemmer yder intet til den norske stat; de kan ikke stevnes for norske domstoler, men nyter såkalt eksterritorialrett. Men forøvrig har alle innvånere troskapsplikt, skatteplikt, verneplikt og i stor utstrekning ombudsplikt (ɔ: plikt til å overta ulønnede offentlige ombud), og de har rett til å drive de almindelige næringsveier.

Statsborgerne (= undersåtter) er statens egentlige medlemmer, som har alle almindelige borgerrettigheter, og hvem alle almindelige borgerplikter påhviler. Man inndeler dem gjerne i aktive (ɔ: stemmeberettigede) og passive statsborgere En norsk statsborger kan aldri utvises av riket eller utleveres til en fremmed stat. De har følgelig alltid hjemstavnsrett i en av rikets kommuner, og denne er forpliktet til å forsørge dem om det trenges. De har også visse fortrin for ikke-statsborgere, når de vil erhverve eiendoms- eller bruksrett til Norges jord, og enkelte næringsrettigheter er forbeholdt dem.

Norsk statsborgerrett erhverves efter statsborgerloven av 8de august 1924 i regelen på følgende måter:

a. Ved fødsel av norske statsborgere (ektebarn fra far, uekte barn fra mor).

4b. Ved fødsel i Norge og uavbrutt ophold der til sitt fylte 22 år, hvis de ikke oprettholder sin utenlandske statsborgerrett.

c. Ved giftemål mellem utenlandsk kvinne og norsk statsborger.

d. Ved legitimasjon av uekte barn gjennem foreldrenes ekteskap, når faren er norsk statsborger.

e. Ved bosettelse i Norge av født norsk statsborger, som har tapt sin utenlandske statsborgerrett.

f. Ved bevilling.

Statsborgerrett tapes:

a. Ved å bli statsborger i fremmed land og flytte fra Norge.

b. Når norsk statsborger, som er født i utlandet og aldri har bodd i Norge, blir 22 år, hvis han ikke får bevilling til å beholde sin norske statsborgerrett.

c. Ved bevilling, når norsk statsborger vil bli statsborger i annet land.

Innfødte er de som enten er født her i riket av norske statsborgere, eller er født i utlandet av innfødte foreldre som ikke er borgere i en fremmed stat, samt de som er naturalisert av Stortinget (grl. § 92 a, b, d). «Innfødsretten» medfører en ufortapelig rett til å bosette sig her i landet, og en fortrinsrett til landets embeder. Denne fortrinsrett kan også erhverves ved 10 års ophold her i riket (grl. § 92 c). De som er født her i riket og i de siste 3 år har hatt fast bopel eller stadig ophold her, kan ikke utvises (lov av 24de juni 1915 § 6 og statsborgerloven 1924 § 18).

2. Utlendinger (ikke-statsborgere).

«Utlending» og «ikke-statsborger» er efter våre lover ett og det samme. Vil en sådan ta fast ophold eller søke erhverv her i landet, må han ved sin ankomst anmelde dette for stedets politimester eller lensmann. Denne skal undersøke om han har tilstrekkelig midler for sig og sine eller utsikt til å skaffe sig lovlig erhverv; i så fall får han utlevert en opholdsbok; i motsatt fall kan han utvises av riket. Utvises kan han også hvis han hengir sig til ørkesløshet eller omkringdriven eller ernærer sig på straffbar måte; likeså hvis han i utlandet er dømt til frihetsstraff i 6 måneder eller derover for en handling som ikke er en politisk forbrytelse eller står i forbindelse med en sådan (lov av 24de juni 1915 nr. 1 og lov av 4de mai 1917 nr. 2). 5Utlendinger har ikke rett til å drive fiske på norsk sjøterritorium og de kan ikke uten kongelig konsesjon erhverve eiendoms- eller bruksrett til Norges jord (jrf. lov av 18de september 1909 nr. 4 § 11 og de senere konsesjonslover).

3

1. Norges folk kan etter loven inndeles i innvånere (innbyggere), statsborgere og innfødte.

Det mest omfattende av disse uttrykk er innvåner, hvormed betegnes enhver som har sitt hjem eller «faste bopel» her i landet. Det sier seg selv at alle innvånere står under statens beskyttelse og er forpliktet til å lyde dens lover; ti det gjør også den fremmede som befinner seg på Norges territorium. Unntatt fra statens tvangsmyndighet er alene de herboende fremmede staters gesandtskaper; deres medlemmer yter intet til den norske stat; de kan ikke stevnes for norske domstoler, men nyter såkalt eksterritorialrett. Men forøvrig har alle innvånere troskapsplikt, skatteplikt, verneplikt og i stor utstrekning ombudsplikt (ɔ: plikt til å overta ulønnede offentlige ombud), og de har rett til å drive de alminnelige næringsveier.

Statsborgerne (= undersåtter) er statens egentlige medlemmer, som har alle alminnelige borgerrettigheter, og hvem alle alminnelige borgerplikter påhviler. Man inndeler dem gjerne i aktive (ɔ: stemmeberettigede) og passive statsborgere En norsk statsborger kan aldri utvises av riket eller utleveres til en fremmed stat. De har følgelig alltid hjemstavnsrett i en av rikets kommuner, og denne er forpliktet til å forsørge dem om det trenges. De har også visse fortrinn for ikke-statsborgere, når de vil erverve eiendoms- eller bruksrett til Norges jord, og enkelte næringsrettigheter er forbeholdt dem.

Norsk statsborgerrett erverves etter statsborgerloven av 8de august 1924 i regelen på følgende måter:

a. Ved fødsel av norske statsborgere (ektebarn fra far, uekte barn fra mor).

4b. Ved fødsel i Norge og uavbrutt opphold der til sitt fylte 22 år, hvis de ikke opprettholder sin utenlandske statsborgerrett.

c. Ved giftemål mellom utenlandsk kvinne og norsk statsborger.

d. Ved legitimasjon av uekte barn gjennom foreldrenes ekteskap, når faren er norsk statsborger.

e. Ved bosettelse i Norge av født norsk statsborger, som har tapt sin utenlandske statsborgerrett.

f. Ved bevilling.

Statsborgerrett tapes:

a. Ved å bli statsborger i fremmed land og flytte fra Norge.

b. Når norsk statsborger, som er født i utlandet og aldri har bodd i Norge, blir 22 år, hvis han ikke får bevilling til å beholde sin norske statsborgerrett.

c. Ved bevilling, når norsk statsborger vil bli statsborger i annet land.

Innfødte er de som enten er født her i riket av norske statsborgere, eller er født i utlandet av innfødte foreldre som ikke er borgere i en fremmed stat, samt de som er naturalisert av Stortinget (grl. § 92 a, b, d). «Innfødsretten» medfører en ufortapelig rett til å bosette seg her i landet, og en fortrinsrett til landets embeder. Denne fortrinsrett kan også erverves ved 10 års opphold her i riket (grl. § 92 c). De som er født her i riket og i de siste 3 år har hatt fast bopel eller stadig opphold her, kan ikke utvises (lov av 24de juni 1915 § 6 og statsborgerloven 1924 § 18).

2. Utlendinger (ikke-statsborgere).

«Utlending» og «ikke-statsborger» er etter våre lover ett og det samme. Vil en sådan ta fast opphold eller søke erverv her i landet, må han ved sin ankomst anmelde dette for stedets politimester eller lensmann. Denne skal undersøke om han har tilstrekkelig midler for seg og sine eller utsikt til å skaffe seg lovlig erverv; i så fall får han utlevert en oppholdsbok; i motsatt fall kan han utvises av riket. Utvises kan han også hvis han hengir seg til ørkesløshet eller omkringdriven eller ernærer seg på straffbar måte; likeså hvis han i utlandet er dømt til frihetsstraff i 6 måneder eller derover for en handling som ikke er en politisk forbrytelse eller står i forbindelse med en sådan (lov av 24de juni 1915 nr. 1 og lov av 4de mai 1917 nr. 2). 5Utlendinger har ikke rett til å drive fiske på norsk sjøterritorium og de kan ikke uten kongelig konsesjon erverve eiendoms- eller bruksrett til Norges jord (jrf. lov av 18de september 1909 nr. 4 § 11 og de senere konsesjonslover).