5

Da Fredrik VI ved Kielertraktaten av 4de januar 1814 hadde avstått Norge til Sverige, blev nordmennene meget harme og nektet å underkaste sig den svenske konge, Karl XIII. Denne utstedte den 8de februar en proklamasjon til det norske folk, hvori han opfordrer det til med «rolighet og tillid» å motta de svenske tropper og garanterer det en konstitusjon, bygget «paa de tvende skjønneste rettigheter, et frit og bravt folk bør ha — national repræsentation og beskatningsrettighet». Denne proklamasjon fikk ingen betydning.

Det første skritt til å skape Norges fri forfatning ligger derimot i de åpne brev, som statsholderen, prins Christian Frederik, utsendte den 19de februar 1814, og hvori han antar titel som rikets regent, opfordrer nordmennene til å sverge å ville hevde rikets selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede fedreland, samt å velge representanter til en riksforsamling, som skulde møte på Eidsvold den 10 april, «for å anta en regjeringsform som fullkommen og for bestandig kan betrygge folkets frihet og statens tarv». I løpet av mars foregikk nu rundt i landets kirker denne høitidelige edsavleggelse og valg av representanter til riksforsamlingen. Den 2nen mars oprettet regenten et regjeringsråd, hvis medlemmer blev stillet i spissen for 5 departementer, som skulde vareta landets indre styrelse; regenten selv overtok utenriksstyrelsen.

Riksforsamlingen på Eidsvold blev åpnet den 11te april. Den bestod av 112 representanter, hvorav meget over halvparten var embedsmenn. En konstitusjonskomité på 15 medlemmer utarbeidet først et utkast til de konstitusjonelle grunnsetninger, som blev vedtatt 16de aqril; den 1ste mai var den ferdig med sitt grunnlovsutkast, som blev behandlet i riksforsamlingen fra 4de til 16de mai. Den 17de mai blev regenten valgt til Norges konge, og samme dag blev der overrakt ham et eksemplar av grunnloven, underskrevet av riksforsamlingens president, visepresident og sekretær. Et annet 6eksemplar, underskrevet av alle riksforsamlingens medlemmer, opbevares i Stortingets arkiv.

Den 18de mai resolverte kongen at regjeringsrådet skulde hete statsråd og regjeringsrådene statsråder. Den 19de mai avla kongen ed til grunnloven, og riksforsamlingens medlemmer ed til konstitusjonen og kongen. Den 20de mai gikk riksforsamlingen fra hinanden.

Således fikk Norge sin fri forfatning. Dens viktigste fremmede forbilleder er den franske monarkistiske forfatning av 3dje september 1791, den svenske regjeringsform av 1809 og den bataviske republikks forfatning av 1798. De viktigste forarbeider er de grunnlovsutkast som blev utarbeidet av lektor Adler og sorenskriver Christian Magnus Falsen (det Adler-Falsenske utkast), og av professor Sverdrup og generalauditør Bergh; begge disse var gjennemsett av regenten, som ikke selv fremla noget grunnlovsutkast.

2. Grunnloven av 4de november 1814 og unionen med Sverige.

Men svenskene holdt sig til Kielertraktaten, og de nektet å anerkjenne den norske grunnlov og Christian Frederiks kongedømme. De stormakter som hadde garantert Kielertraktatens opfyllelse, sendte kommissærer til Kjøbenhavn og Norge for å få Christian Frederik til å opgi sin kongeverdighet og nordmennene til å opfylle Kielertraktaten. Christian Frederik vilde kun nedlegge sitt kongedømme i Stortingets hender og overlate til dets avgjørelse, om hans tronfrasigelse skulde antas. Dette fant kommissærene rimelig, og de anbefalte Karl Johan å gå inn på det; men da Karl Johan krevde en ubetinget tronfrasigelse fra Christian Frederiks side, og dessuten at grensefestningene Fredriksten og Fredriksstad skulde besettes av svenske tropper, kom det til en krig mellem Norge og Sverige. Den endte med konvensjonen til Moss av 14de august 1814, hvori Christian Frederik forpliktet sig til å frasi sig tronen og sammenkalle Stortinget, og den svenske konge forpliktet sig til å anta Eidsvoldsgrunnloven uten andre forandringer enn dem som rikenes forening gjorde nødvendig, og hvorom han og Stortinget kunde bli enig.

Den 16de august sammenkalte Christian Frederik overordentlig Storting, overdrog regjeringen til statsrådet og trakk sig syk og nedbøiet tilbake til Bygdø.

Det overordentlige Storting samledes i Kristiania 7de oktober, og den 10de oktober avgav kongen en erklæring, hvori han nedla Norges krone i folkets hender og løste det fra sin troskapsed til ham. Samme dag reiste han til Danmark.

Det overordentlige Storting vedtok den 20de oktober at Norge som et selvstendig rike skulde forenes med Sverige under én konge, og forhandlet derefter med den svenske konges kommissærer om de grunnlovsforanstaltninger, som foreningen gjorde nødvendig. Disse blev vedtatt den 4de november, og samme dag godkjente Stortinget Christian Frederiks tronfrasigelse 7og valgte enstemmig Karl XIII til Norges konge. Den 10de november møtte Karl Johan i Stortinget, hvor han erklærte at den svenske konge antok grunnloven, og overgav til presidenten kong Karls skriftlige ed til konstitusjonen. Samtidig forbeholdt han sig å forelegge for Sveriges rikes stender de artikler «hvorved forandringer eller lempninger krevedes i den svenske grunnlov». Dette skjedde den 12te april 1815, men den «urtima» svenske riksdag besluttet at unionsvilkårene ikke skulde optas i den svenske grunnlov, men i en særskilt «riksakt», hvis redaksjon blev overdratt konstitusjonsutskottet. Dets forslag blev vedtatt av Sveriges riksdag den 22de juni og derefter med enkelte endringer av Norges Storting den 31te juli og så endelig av riksdagen den 6te august. Samme dag blev riksakten sanksjonert av kongen i sammensatt statsråd.

Unionen mellem Norge og Sverige var en forening mellem to jevnbyrdige suveræne stater. Den gikk i hovedsaken ut på felles konge og fellesskap i krig og fred. Kongen var unionskonge, men kongedømmet var ingen unionell institusjon; ti kongemakten var særskilt og forskjellig i hvert rike og blev utøvet for hvert rike i dets særlige statsråd. Når kongen var i Sverige, hadde han hos sig en norsk statsrådsavdeling (en statsminister og to statsråder), i hvis midte han avgjorde de norske saker. Fellessaker blev behandlet i «sammensatt» statsråd, og utenrikssaker (diplomatiske saker) i det såkalte ministerielle konseil, hvor den norske statsminister, to svenske statsråder og utenriksministeren hadde sæte. Utenriksstyre, diplomati og konsulatvesen var fra foreningens stiftelse til dens ophør felles for begge riker, men utenriksministeren var en svensk, ikke en unionell embedsmann, og til dette embede hadde nordmenn ingen adgang, likesålitt som dets innehaver stod Norges Storting til ansvar for sine embedshandlinger. Heri lå et brudd på prinsippet om rikenes jevnbyrdighet, hvorved Norge følte sig brøstholden, og som tre unionskomiteer (av 1839, 1865 og 1895) forgjeves hadde søkt å rette på. I Sverige rådde den opfatning at den svenske ledelse av utenrikspolitikken var en naturlig følge av Sveriges ledende stilling i unionen, og de svenske statsmakter samt de fleste svenske statsrettslæreres forfektet den teori at Norge ingen selvstendighet hadde utenfor unionen.

3. Unionens opløsning.

Motsetningen mellem norsk og svensk unionsopfatning tilspisset sig tilslutt til en konflikt om Norges rett til å oprette eget konsulatvesen, og denne konflikt førte til unionens opløsning. Efter flere års forhandlinger om denne sak var en del medlemmer av rikenes regjeringer den 24de mars 1903 blitt enige om oprettelse av særskilte konsulatvesener på det vilkår, at «hvert rikes konsuler hører under den myndighet i hjemlandet som dette for sitt vedkommende bestemmer», mens særkonsulenes stilling til den felles utenriksminister og diplomati «ordnes ved likelydende lover, som ikke kan endres eller opheves uten samtykke av begge rikes statsmakter» («communiquéet»). Den 9de desember 1904 fremla den svenske 8regjering et forslag til sådanne lover, som blev bestemt avvist av den norske regjering, da det ikke blott stred mot avtalen av 24de mars 1903, men også betegnet et tilbakeskritt fra den hittil gjeldende rettstilstand («lydrikepunktene»). Den 7de februar 1905 blev derfor konsulatforhandlingene innstillet, og den 18de februar opnevnte Stortinget en «spesialkomité på 19 medlemmer, som skulde avgi innstilling om hvad der skulde foretas i anledning av konsulatforhandlingenes stranding». Spesialkomiteens flertall (16 medlemmer) foreslo den 6te mars at Stortinget skulde vedta en lov om oprettelse av eget norsk konsulatvesen, som skulde tre i kraft senest den 1ste april 1906. Et forslag av kronprinsregenten om nye forhandlinger angående et fullstendig unionsopgjør på grunnlag av det eldre norske program: «felles utenriksminister, norsk eller svensk mann, ansvarlig for begge riker eller for en felles institusjon», samt særskilte konsulatvesener, blev tiltrådt av det svenske ministerium, men avvist av den norske regjering, sålenge Norges rett til eget konsulatvesen ikke var gjennemført. Den 18de og 23de mai vedtok Odelsting og Lagting spesialkomiteens forslag til norsk konsulatlov, men den 27de mai nektet kong Oscar, som dagen før hadde overtatt regjeringen, lovens sanksjon, idet han henviste til grls. § 30 og § 78. Statsrådsavdelingen henstillet først til kongen å utsette sakens endelige hehandling til et statsrådsmøte i Kristiania, og da kongen ikke vilde gå inn på det, frarådet den i de alvorligste ord sanksjonsnektelsen, og erklærte at ingen av regjeringens medlemmer vilde kunne kontrasignere «en sådan beslutning og derved gi den forfatningsmessig gyldighet». Da kongen var urokkelig, inngav regjeringen sine avskjedsansøkninger, som kongen nektet å motta. Statsrådsavdelingen forlot da den 29de mai Stockholm, og dermed var den statsrettslige forbindelse med unionskongen fra Norges side for alltid avbrutt.

Den 7de juni nedla statsrådet sin myndighet i Stortingets hender, hvorefter Stortinget enstemmig og uten debatt bemyndiget dets medlemmer til «inntil videre som den norske regjering å utøve den kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov og gjeldende lover — med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge av at kongen har ophørt å fungere som norsk konge». Den 13de august gav det norske folk med 368 208 ja mot 184 nei unionsopløsningen sin tilslutning.

De med Sverige i anledning av unionsopløsningen opkomne tvistemål blev bilagt ved Karlstadsoverenskomstene av 23de september, bifalt av Stortinget den 9de og av Sveriges riksdag den 13de og undertegnet i Stockholm den 26de oktober. Disse avtaler bestemmer:

1. At Haagdomstolen skal avgjøre fremtidige tvistemål mellem rikene, når de «ikke berører noget av rikenes uavhengighet, integritet eller vitale interesser». Tvist, om de er av den anførte art, skal også avgjøres av Haagdomstolen. Avtalen gjelder i 10 år og fornyes for et lignende tidsrum hvis den ikke er opsagt 2 år før tiårsperiodens utløp. 92. På begge sider av den sydlige del av grensen mellem rikene fastsettes en nøitral zone, som skal være «fullkommen fredlyst» (ɔ: angrepsfri), og innenfor hvilken de eldre norske festninger skal nedlegges og nye ikke kunne opføres.

3. Avtale om flyttlappenes rett til renbeite m. m.

5

Da Fredrik VI ved Kielertraktaten av 4de januar 1814 hadde avstått Norge til Sverige, ble nordmennene meget harme og nektet å underkaste seg den svenske konge, Karl XIII. Denne utstedte den 8de februar en proklamasjon til det norske folk, hvori han oppfordrer det til med «rolighet og tillit» å motta de svenske tropper og garanterer det en konstitusjon, bygget «på de tvende skjønneste rettigheter, et fritt og bravt folk bør ha — national representasjon og beskatningsrettighet». Denne proklamasjon fikk ingen betydning.

Det første skritt til å skape Norges fri forfatning ligger derimot i de åpne brev, som statsholderen, prins Christian Frederik, utsendte den 19de februar 1814, og hvori han antar tittel som rikets regent, oppfordrer nordmennene til å sverge å ville hevde rikets selvstendighet og å våge liv og blod for det elskede fedreland, samt å velge representanter til en riksforsamling, som skulle møte på Eidsvold den 10 april, «for å anta en regjeringsform som fullkommen og for bestandig kan betrygge folkets frihet og statens tarv». I løpet av mars foregikk nå rundt i landets kirker denne høytidelige edsavleggelse og valg av representanter til riksforsamlingen. Den 2nen mars oprettet regenten et regjeringsråd, hvis medlemmer ble stillet i spissen for 5 departementer, som skulle vareta landets indre styrelse; regenten selv overtok utenriksstyrelsen.

Riksforsamlingen på Eidsvold ble åpnet den 11te april. Den bestod av 112 representanter, hvorav meget over halvparten var embetsmenn. En konstitusjonskomité på 15 medlemmer utarbeidet først et utkast til de konstitusjonelle grunnsetninger, som ble vedtatt 16de aqril; den 1ste mai var den ferdig med sitt grunnlovsutkast, som ble behandlet i riksforsamlingen fra 4de til 16de mai. Den 17de mai ble regenten valgt til Norges konge, og samme dag ble der overrakt ham et eksemplar av grunnloven, underskrevet av riksforsamlingens president, visepresident og sekretær. Et annet 6eksemplar, underskrevet av alle riksforsamlingens medlemmer, oppbevares i Stortingets arkiv.

Den 18de mai resolverte kongen at regjeringsrådet skulle hete statsråd og regjeringsrådene statsråder. Den 19de mai avla kongen ed til grunnloven, og riksforsamlingens medlemmer ed til konstitusjonen og kongen. Den 20de mai gikk riksforsamlingen fra hinannen.

Således fikk Norge sin fri forfatning. Dens viktigste fremmede forbilder er den franske monarkistiske forfatning av 3dje september 1791, den svenske regjeringsform av 1809 og den bataviske republikks forfatning av 1798. De viktigste forarbeider er de grunnlovsutkast som ble utarbeidet av lektor Adler og sorenskriver Christian Magnus Falsen (det Adler-Falsenske utkast), og av professor Sverdrup og generalauditør Bergh; begge disse var gjennomsett av regenten, som ikke selv fremla noe grunnlovsutkast.

2. Grunnloven av 4de november 1814 og unionen med Sverige.

Men svenskene holdt seg til Kielertraktaten, og de nektet å anerkjenne den norske grunnlov og Christian Frederiks kongedømme. De stormakter som hadde garantert Kielertraktatens oppfyllelse, sendte kommissærer til Kjøbenhavn og Norge for å få Christian Frederik til å oppgi sin kongeverdighet og nordmennene til å oppfylle Kielertraktaten. Christian Frederik ville kun nedlegge sitt kongedømme i Stortingets hender og overlate til dets avgjørelse, om hans tronfrasigelse skulle antas. Dette fant kommissærene rimelig, og de anbefalte Karl Johan å gå inn på det; men da Karl Johan krevde en ubetinget tronfrasigelse fra Christian Frederiks side, og dessuten at grensefestningene Fredriksten og Fredriksstad skulle besettes av svenske tropper, kom det til en krig mellom Norge og Sverige. Den endte med konvensjonen til Moss av 14de august 1814, hvori Christian Frederik forpliktet seg til å frasi seg tronen og sammenkalle Stortinget, og den svenske konge forpliktet seg til å anta Eidsvoldsgrunnloven uten andre forandringer enn dem som rikenes forening gjorde nødvendig, og hvorom han og Stortinget kunne bli enig.

Den 16de august sammenkalte Christian Frederik overordentlig Storting, overdro regjeringen til statsrådet og trakk seg syk og nedbøyd tilbake til Bygdø.

Det overordentlige Storting samledes i Kristiania 7de oktober, og den 10de oktober avgav kongen en erklæring, hvori han nedla Norges krone i folkets hender og løste det fra sin troskapsed til ham. Samme dag reiste han til Danmark.

Det overordentlige Storting vedtok den 20de oktober at Norge som et selvstendig rike skulle forenes med Sverige under én konge, og forhandlet deretter med den svenske konges kommissærer om de grunnlovsforanstaltninger, som foreningen gjorde nødvendig. Disse ble vedtatt den 4de november, og samme dag godkjente Stortinget Christian Frederiks tronfrasigelse 7og valgte enstemmig Karl XIII til Norges konge. Den 10de november møtte Karl Johan i Stortinget, hvor han erklærte at den svenske konge antok grunnloven, og overgav til presidenten kong Karls skriftlige ed til konstitusjonen. Samtidig forbeholdt han seg å forelegge for Sveriges rikes stender de artikler «hvorved forandringer eller lempninger krevdes i den svenske grunnlov». Dette skjedde den 12te april 1815, men den «urtima» svenske riksdag besluttet at unionsvilkårene ikke skulle opptas i den svenske grunnlov, men i en særskilt «riksakt», hvis redaksjon ble overdratt konstitusjonsutskottet. Dets forslag ble vedtatt av Sveriges riksdag den 22de juni og deretter med enkelte endringer av Norges Storting den 31te juli og så endelig av riksdagen den 6te august. Samme dag ble riksakten sanksjonert av kongen i sammensatt statsråd.

Unionen mellom Norge og Sverige var en forening mellom to jevnbyrdige suverene stater. Den gikk i hovedsaken ut på felles konge og fellesskap i krig og fred. Kongen var unionskonge, men kongedømmet var ingen unionell institusjon; ti kongemakten var særskilt og forskjellig i hvert rike og ble utøvet for hvert rike i dets særlige statsråd. Når kongen var i Sverige, hadde han hos seg en norsk statsrådsavdeling (en statsminister og to statsråder), i hvis midte han avgjorde de norske saker. Fellessaker ble behandlet i «sammensatt» statsråd, og utenrikssaker (diplomatiske saker) i det såkalte ministerielle konseil, hvor den norske statsminister, to svenske statsråder og utenriksministeren hadde sete. Utenriksstyre, diplomati og konsulatvesen var fra foreningens stiftelse til dens opphør felles for begge riker, men utenriksministeren var en svensk, ikke en unionell embetsmann, og til dette embete hadde nordmenn ingen adgang, likesålitt som dets innehaver stod Norges Storting til ansvar for sine embetshandlinger. Heri lå et brudd på prinsippet om rikenes jevnbyrdighet, hvorved Norge følte seg brøstholden, og som tre unionskomiteer (av 1839, 1865 og 1895) forgjeves hadde søkt å rette på. I Sverige rådde den oppfatning at den svenske ledelse av utenrikspolitikken var en naturlig følge av Sveriges ledende stilling i unionen, og de svenske statsmakter samt de fleste svenske statsrettslæreres forfektet den teori at Norge ingen selvstendighet hadde utenfor unionen.

3. Unionens oppløsning.

Motsetningen mellom norsk og svensk unionsoppfatning tilspisset seg tilslutt til en konflikt om Norges rett til å opprette eget konsulatvesen, og denne konflikt førte til unionens oppløsning. Etter flere års forhandlinger om denne sak var en del medlemmer av rikenes regjeringer den 24de mars 1903 blitt enige om opprettelse av særskilte konsulatvesener på det vilkår, at «hvert rikes konsuler hører under den myndighet i hjemlandet som dette for sitt vedkommende bestemmer», mens særkonsulenes stilling til den felles utenriksminister og diplomati «ordnes ved likelydende lover, som ikke kan endres eller oppheves uten samtykke av begge rikes statsmakter» («communiquéet»). Den 9de desember 1904 fremla den svenske 8regjering et forslag til sådanne lover, som ble bestemt avvist av den norske regjering, da det ikke blott stred mot avtalen av 24de mars 1903, men også betegnet et tilbakeskritt fra den hittil gjeldende rettstilstand («lydrikepunktene»). Den 7de februar 1905 ble derfor konsulatforhandlingene innstillet, og den 18de februar oppnevnte Stortinget en «spesialkomité på 19 medlemmer, som skulle avgi innstilling om hva der skulle foretas i anledning av konsulatforhandlingenes stranding». Spesialkomiteens flertall (16 medlemmer) foreslo den 6te mars at Stortinget skulle vedta en lov om opprettelse av eget norsk konsulatvesen, som skulle tre i kraft senest den 1ste april 1906. Et forslag av kronprinsregenten om nye forhandlinger angående et fullstendig unionsoppgjør på grunnlag av det eldre norske program: «felles utenriksminister, norsk eller svensk mann, ansvarlig for begge riker eller for en felles institusjon», samt særskilte konsulatvesener, ble tiltrådt av det svenske ministerium, men avvist av den norske regjering, så lenge Norges rett til eget konsulatvesen ikke var gjennomført. Den 18de og 23de mai vedtok Odelsting og Lagting spesialkomiteens forslag til norsk konsulatlov, men den 27de mai nektet kong Oscar, som dagen før hadde overtatt regjeringen, lovens sanksjon, idet han henviste til grls. § 30 og § 78. Statsrådsavdelingen henstillet først til kongen å utsette sakens endelige hehandling til et statsrådsmøte i Kristiania, og da kongen ikke ville gå inn på det, frarådet den i de alvorligste ord sanksjonsnektelsen, og erklærte at ingen av regjeringens medlemmer ville kunne kontrasignere «en sådan beslutning og derved gi den forfatningsmessig gyldighet». Da kongen var urokkelig, inngav regjeringen sine avskjedsansøkninger, som kongen nektet å motta. Statsrådsavdelingen forlot da den 29de mai Stockholm, og dermed var den statsrettslige forbindelse med unionskongen fra Norges side for alltid avbrutt.

Den 7de juni nedla statsrådet sin myndighet i Stortingets hender, hvoretter Stortinget enstemmig og uten debatt bemyndiget dets medlemmer til «inntil videre som den norske regjering å utøve den kongen tillagte myndighet i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov og gjeldende lover — med de endringer som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under én konge er oppløst som følge av at kongen har opphørt å fungere som norsk konge». Den 13de august ga det norske folk med 368 208 ja mot 184 nei unionsoppløsningen sin tilslutning.

De med Sverige i anledning av unionsoppløsningen opkomne tvistemål ble bilagt ved Karlstadsoverenskomstene av 23de september, bifalt av Stortinget den 9de og av Sveriges riksdag den 13de og undertegnet i Stockholm den 26de oktober. Disse avtaler bestemmer:

1. At Haagdomstolen skal avgjøre fremtidige tvistemål mellom rikene, når de «ikke berører noe av rikenes uavhengighet, integritet eller vitale interesser». Tvist, om de er av den anførte art, skal også avgjøres av Haagdomstolen. Avtalen gjelder i 10 år og fornyes for et lignende tidsrom hvis den ikke er oppsagt 2 år før tiårsperiodens utløp. 92. På begge sider av den sydlige del av grensen mellom rikene fastsettes en nøytral sone, som skal være «fullkommen fredlyst» (ɔ: angrepsfri), og innenfor hvilken de eldre norske festninger skal nedlegges og nye ikke kunne oppføres.

3. Avtale om flyttlappenes rett til renbeite m. m.