Daa Magnus døydde, vart Eirik, eldste son hans, konge. Han var inkje fullt 12 aar gamall, og difyr styrde baronarne fyr han i fyrstningi. Den gjævaste av desse var Bjarne Erlingsson til Bjarkøy. Baronarne unnte inkje kyrkja den magti, ho hadde fenget av 124Magnus Lagabøtar, og kyrkja var inkje nøgd med det, ho hadde fenget. Erkebispen Jon lyste Bjarne Erlingsson og fleire baronar i bann, men baade Jon og fleire bispar laut røma landet, og presteskapet laut gjeva fraa seg mest alt det, som det hadde fenget ved semja til Tunsberg.
Magnus Lagabøtar hadde voret gift med ei dansk kongsdotter, Ingebjørg, men den danske kongen Eirik Glipping vilde inkje betala ut farsarven hennar, og daa kom det til ein lang ufred millom Norig og Danmark. Daa kong Eirik og raadgjevararne hans inkje vilde finna seg i, at dei nordtyske byarne tok seg større rett, enn Magnus Lagabøtar hadde gjevet dei, gjorde byarne samlag med Danmark. Danmark var paa den tid veikt, men dei tyske byarne var so myket sterkare. Alv Erlingsson til Tornberg (Tanberg paa Ringerike) herjad i Danmark og tok danske og tyske skip i mengdevis og vann uhorveleg myket herfang. Tyskararne sende ut 30 store skip imot han, men Alv tok 9 fraa dei, er det fortalt. Daa sende dei ein ny flote ut, og den lagde seg i Øresund og hindrad tilførsel til Norig, so det vart stor svult der. Endaa verre vart detta fyr Norig, fyr di handelen med England hadde teket myket av i det siste, og difyr vart enden den, at den norske kongen gjorde forlik med dei tyske byarne paa det grunnlaget, at tyskararne skulde hava den retten til aa driva handel i dei norske byarne, som dei fyrr hadde havt, og endaa nokot større rett, og nordmennerne skulde hava same retten i dei tyske byarne.
Strakst etter drap marsken Stig Andersson og fleire andre danske stormenner kong Eirik Glipping. Draapsmennerne vart dømde fredlause og kom til Norig, og 125der fekk dei hjelp. No bar det til med ufreden att millom Norig og Danmark, og nordmennerne og dei fredlause herjad og brende i Danmark.
Alv Erlingsson hadde drepet ein norsk stormann, og fyr det vart han dømd fredlaus, og daa herjad han fyr seg sjølv i Danmark. Eingong vart han fangad og førd fyr den danske enkjedronningi. Ho spottad Alv, fyr di han var so liten, men han svarad: »So liten eg er, liver du aldri den dagen, du føder slik ein son.« Daa svor dronningi, at han skulde rettast, og det vart han ¹).
Eirik hadde voret gift med Margrete, dotter til den skotske kongen Alexander den tridje, og dei hadde ei dotter, Margrete. Daa Alexander døydde sonlaus, tok skotarne Margrete, dotter hans Eirik, til dronning. Ho for yver til Skotland, men døydde paa vegen, 8 aar gomol (»Gjenta fraa Norig«, som dei kallad ho). Eirik gjorde krav paa Skotland etter dotter si, men det var faafengt.
Eirik var ein godlynd og snild konge, men sjukleg og veik, og let andre raada. Daa han vart myndig, var han inkje hard med presteskapet. Ingen kallad han fyr prestehatar, daa han livde, og han fortente det inkje helder.