Læreplanatlas
Norigs soga. Lærebok aat amts- og folkehøgskularAndre stykket.

Svein Knutsson. 1030—1035.

60

Knut den megtige hadde lovat aa gjera Kalv Arneson til jarl og sameleids Einar Tambeskjelvar, men Einar hadde alt, fyrr kong Olav kom att, fenget vita, at Knut inkje vilde halda, det han hadde lovat han, og difyr var han inkje med i slaget paa Stiklestad. Kalv vart inkje jarl han helder, men Knut sette sin eigen son Svein til konge og vilde inkje vita utav nokot sjølvstyre av lendmennerne. Svein var reint ung, men moder hans, Alfiva, og danske hovdingar styrde fyr han. Knut let Svein gjeva nye og strenge lóger. Han tok odelen fraa bønderne og gjorde seg til yver-eigar liksom av alt jordegods i landet, og bønderne vart kongens tenestbundne menner i staden fyr frie herrar heime paa gardarne sine. Ingen fekk lov til aa fara utor landet fyrutan lov av kongen, elles misste han eigedomen sin. Til jol skulde alle gjeva kongen jolegaavur, malt, lin, smør og eit laar av ein triaars ukse. 61Detta var liksom ei avgift, fyr di dei fekk lov til aa bruka kongens jord. Kongen hadde strandretten i heile landet, og difyr skulde kvar den, som rodde ut paa havet og fiskad, betala kongen 5 fiskar. Bønderne skulde setja upp alle dei bygningarne, som kongen vilde hava paa gardarne sine (»hoveri-arbeide«). Vitnesmaal av ein dansk mann skulde fella vitnesmaal av 10 nordmenner.¹)

Nordmennerne hadde no fenget likso strenge loger som dei, danskarne hadde heime hjaa seg, og kongen tok seg myket meir magt no, enn kong Olav hadde gjort krav paa. Til detta kom og, at Alfiva var stolt og myndig, so dei liknad ho med Gunnhild, kona hans Eirik Blodøks, og dei gav henne meste skuldi.

Men det var inkje fyr aa faa ei slik styring, at lendmenner og bønder hadde slegest paa Stiklestad. Kalv og Einar var misnøgde, fyr di Knut inkje gjorde, som han hadde lovad dei, og aalmugen murrad høgt og klagad hardt paa dei, som hadde fellt kong Olav. No kom det ut og, at Olav var ein heilag mann, og at det hende merkelege ting ved liket hans, og Einar, som rosad seg av det, at han inkje hadde voret med paa Stiklestad, og heile aalmugen og jamvæl Svein Knutsson godkjende, at Olav var ein heilag mann. Dei gravsette Olav yver høgaltaret i Klemenskyrkja i Nidaros, og seinare vart det bygt mange kyrkjur til hans æra 62baade i Norig og andre land. Pilegrimar kom i flokkevis fraa mange stader med rike gaavur til han. Olav fekk tilnamnet den heilage og vart ærad slik som ingen annan konge av sitt folk, og endaa veit dei aa fortelja um undergjerningar, som St. Olav skal hava gjort. Olav var fallen som martyr liksom fyr ei stor sak: kristendom, ei sterk kongsmagt og ein fast skipnad av log og rett og eit sjølvstendigt og samheldigt Norig. Alt detta, han hadde stridt fyr, vann styrke no.

Knut den megtige sende bod til Kalv Arneson og bad han senda seg tri tylvter med øksar, men Kalv svarad: »Ingi øksar sender eg kong Knut; seg han det, at eg skal gjeva Svein, son hans, so mange øksar, at han inkje skal synast, det skortar.« Kalv og hine norske hovdingarne raadde seg til aa henta Magnus, son hans Olav, fraa Gardarike. Strakst etter døydde Knut den megtige, men fyrr han døydde, fekk han tidend um, at Magnus Olavsson var teken til konge i Norig, og at Svein, son hans, hadde rømt landet 1035. Det store riket hans Knut gjekk no reint i stykke, men fyr Norig rann det upp ei god tid.