220

No stend ho steller i kjøken-kraa,ho mor!ho er so gamall, ho er so graa,ho mor.Aa var eg katten i mjuke skinn,som kjæle fær seg som baanet inntil ho mor!

Ho grev og putlar med hit og holk,ho mor;ho lagar mat til sit slaatte-folk,ho mor.Aa var eg Breitle-Brit svart og svær,som kvar ei kvilestund svalle færmed ho mor!

Ho gjeng paa tun i den stille gard,ho mor,med kvike sporv i sit fotefar,ho mor.Aa var eg sporven so glad og lett,som høpp og dansar og sprett og skvettum ho mor!

Ho likar soli paa skrukne kinn,ho mor;ho likar havgula sval og linn,ho mor.Aa var eg havgula frisk og fri,eg skulde svala mi heile tidum ho mor.

Men gikt ho fær som i ryggen flyg,ho mor,naar vinden kald gjenom kjøken syg,ho mor.Aa var eg døri gamall og fæl,eg tett meg stengde og livde vælum ho mor.

Eg veit so væl, kva ho tenkjer paa,ho mor,naar der ved gruva ho mødd maa staa,ho mor.So titt ho gløymer sit træl og mas,og stirer ut gjenom kjøkenglas, —gjer ho mor.

Ho gløymer stræv, og ho gløymer stell,ho mor,og stirer upp mot dei ville fjell,ho mor.«Kor gjeng det Veslemøy, arme ting,som renne maa alle berg ikring?»spør ho mor.

221Aa visste du, kor eg lengtar her,du mor. —Den brune heii, den fekk eg kjær,du mor!Her gjeng eg ør millom aude fjellog græt meg i svevn kvar einaste kveld;aa du mor!

Og alt er framandt og nytt og vondt,du mor!det stirer kaldøygt ikring meg rundt,du mor.

Her er kje liv som eg fritt kan tru,og ingen einaste er som du, —du mi mor!

Aa tru den tidi fekk rundt seg snutt,du mor!Eg reknar time og kvart minut,du mor!Aa kunde eg stige med sjumils-steg,og sitja ei ørlita stund hjaa deg,du mi mor —

220

No står ho steller i kjøken-krå,ho mor!ho er so gamal, ho er so grå,ho mor.Aa var eg katten i mjuke skinn,som kjæle fær seg som baanet inntil ho mor!

Ho grev og putlar med hit og holk,ho mor;ho lagar mat til sit slåtte-folk,ho mor.Aa var eg Breitle-Brit svart og svær,som kvar ei kvilestund svalle færmed ho mor!

Ho gjeng på tun i den stille gard,ho mor,med kvike sporv i sit fotefar,ho mor.Aa var eg sporven so glad og lett,som høpp og dansar og sprett og skvettom ho mor!

Ho likar sola på skrukne kinn,ho mor;ho likar havgula sval og linn,ho mor.Aa var eg havgula frisk og fri,eg skulle svala mi heile tidom ho mor.

Men gikt ho fær som i ryggen flyg,ho mor,når vinden kald gjennom kjøken syg,ho mor.Aa var eg døra gamal og fæl,eg tett meg stengde og livde velom ho mor.

Eg veit so vel, kva ho tenkjer på,ho mor,når der ved gruva ho mødd må stå,ho mor.So titt ho gløymer sit træl og mas,og stirer ut gjennom kjøkenglas, —gjer ho mor.

Ho gløymer strev, og ho gløymer stell,ho mor,og stirer opp mot dei ville fjell,ho mor.«Kor gjeng det Veslemøy, arme ting,som renne må alle berg ikring?»spør ho mor.

221Aa visste du, kor eg lengtar her,du mor. —Den brune heii, den fekk eg kjær,du mor!Her gjeng eg ør mellom aude fjellog græt meg i svevn kvar einaste kveld;aa du mor!

Og alt er framandt og nytt og vondt,du mor!det stirer kaldøygt ikring meg rundt,du mor.

Her er kje liv som eg fritt kan tru,og ingen einaste er som du, —du mi mor!

Å tru den tida fekk rundt seg snutt,du mor!Eg reknar time og kvart minut,du mor!Å kunne eg stige med sjumils-steg,og sitja ei ørlita stund hjå deg,du mi mor —