Læreplanatlas
Fjerde DelWergeland og Welhaven.

53. Presten Johan Ernst Welhaven.

220
Johan Ernst Welhaven.
Johan Ernst Welhaven.

Det mest gribende som er skrevet i hele dæmringsstriden, er visselig Welhavens digt til prost Hertzberg. Hertzberg havde i fortalen til sin selvbiografi brugt haarde ord om Welhaven, hvis far han havde kjendt og holdt af. Welhaven svarte med et digt i Morgenbladet, harmfuldt, værdigt, storslagent i sin følelse:

— — — — — —

Det værste havde jeg endnu tilbage —en gubbe kommer rystende og vek,og hæver stemmen i den vilde leg,og bliver grum paa sine sidste dage.Ved gravens bred han bryder dødningfreden;han maner frem i denne sære dyst,mens anatemet slynges mod mit bryst,min bolde fader, der i Gud gik heden.

Hvad vilde du, du sølverhvide hyrde,i djerve rovdyrs og banditters flok?Se aftensolen skinner paa din lok, —er du endnu ei træt af kampens byrde?

221— — — — — —

— — — — — —

Hvor kunde du, som signede de ungeog vied dem i templet med din bøn,forherlige, med giften paa din tunge,en faders daad til pine for hans søn!

O, han er over mig i mørke dage,og til min strid han viet har mit sverd;han lærer mig forsoning mod den svage,der lod sig daare til en mundkaad færd.

— — — — — —

Fordi jeg tror, du har en ærlig meningog lod dig skuffe kun af døgnets røst;fordi der er en elskelig foreningaf freidighed og varme i dit bryst;fordi du var et lys for dine fjorde,fordi du brænder for vort elskte land,fordi du ikke vidste hvad du gjorde,har jeg tilgivet dig, du gamle mand.

* *

*

Welhaven var paa mødrene side i slegt med familien Heiberg, som har gjort sig saa kjendt i Danmarks litteratur; i vidd, hvashed og kampfærdighed minder han om denne slegts mænd. Han havde tilsyneladende lidet af sin far; men hans kjærlighed til ham var meget sterk, — kanske just fordi de var forskjellige. Han kjendte vel ogsaa, at noget af det bedste, inderste i sin natur, havde han taget i arv efter ham, noget af det som sjelden kom frem. Derfor har faren staat for ham under hadet og forfølgelsen; og derfor vil vi her søge at tegne denne far, saaledes som han endnu staar for sine gjenlevende børn. Det er de — digterens søskend — som har fortalt nedenstaaende om presten Johan Ernst Welhaven og hans æt.

Oppe paa Vetterlevs almenning i Bergen laa det i begyndelsen af dette aarhundred et underligt hus. Der havde 222været kloster¹, siger familiesagnet, og naar jorden blev rigtig opblødt af de bergenske regnskyl, kunde de gamle munkes dødningben skyde op og drive frem foran husdøren. Der blev de kjærlig samlet op og stedt til hvile paa St. Mariæ kirkegaard. Ti det var klokkeren ved den tyske kirke som nu bodde i klosteret. Han hedte Welhaven, og var tysk. Han havde havt en underlig skjæbne, før han kom til Norge. Han var fra Ribnits ved Rostok, og havde en fattig far. En rig gammel ungkar i den lille by vilde gjerne have et barn om sig, og spurte om han maatte faa opdrage gutten, saa vilde han efterlade ham hele sin formue. Faren gav sit samtykke. Det unge menneske blev student og studerte ved et af de tyske universiteter. Men paa denne livsvei blev han braat stanset. Han fik brev om, at hans pleiefar uventet var død, og at intet testament var efter ham. Han maatte reise hjem; og som han nu stod der uden hjælp og raad, og ikke vidste hvor han skulde ty hen, var det en som nævnte Bergen i Norge. Der skulde være godt at komme frem for tyskere, blev det sagt. Han reiste did, og blev gesel eller arbeidsformand paa Tyske-bryggen. Da klokkeren ved St. Mariæ kirke døde, blev han hans eftermand. Nu kunde han da igjen faa læse i sine kjære bøger, som stod opstillet i lange rader i det gamle klosters spisesal. Sine to børn, Johan Ernst og Judit, gav han efter familiesagnet fri adgang til disse bøger. Men han gjorde en undtagelse med en stor bog i rød perm. «Den vil jeg ikke I skal se, børn,» sa han. «Det er ikke for jer.»

En kveld sad far og søn sammen i den gamle spisesal. Det var ved sengetid. Faren blev kaldt ud og lod sønnen blive der inde alene. Da var det som den røde perm skinte og lokked mellem alle de hvide, og alt det 223han stred imod — for han elsked sin far og havde ærefrygt for ham — saa hjalp det ikke. Den hemmelighedsfulde bog drog ham til sig. Da faren kom igjen, sad gutten ligbleg, med aaben mund, og stirred i bogen. Det var de hellige martyrers pinsler og død som i ord og billeder — forfærdelige billeder — var fremstillet i denne bog.

Og hvad gutten her saa, det har han fortalt til sin søster Judit. I det gamle hus, hvor deres mor, bedst som hun sad og spandt om kvelden, med ett kunde høre et fælt hyl, og naar hun saa tændte sin løgt og gløtted paa døren, fik se et dødninghoved ligge og grine imod sig, — i dette hus kan en tænke sig at de unge kunde føle sig angst, især om natten, naar de kom sent hjem, naar uret i Korskirken slog tolv, og vægteren sang:

«Det var ved midnatstidevor frelser han blev fød.»

Da trodde Judit gang paa gang at se et syn som tog sans og samling fra hende: Ved farens skrivebord i den gamle spisesal sad en dødningskikkelse; maanelyset faldt paa den kronragte isse, fingrenes knokler skrabte med en raslende lyd over bladene i en gammel bog, bogen med den røde perm. Et klagende skrig, og saa forsvandt skikkelsen. Synet kom igjen og kom igjen, altid paa den samme aarsdag.

Johan Ernst Welhaven blev student i Kjøbenhavn, studerte teologi, og seilte, da han var færdig, med et lidet fartøi til Bergen. Veiret var stormende, og de var mange uger under veis; klokkeren paa Vetterlevs almenning gik i angst for sin eneste gut. Endelig steg Johan Ernst i land paa Triangelen. Fløtmænd og dragere hilste ham velkommen: «Ok, e’ I der mosjø! Ja, han har vel ventet paa jer, jeres far. Han gaar der oppe mellem træene paa almenningen, — han e’kje go for te holde seg inne, ser I. Men far no lidt gedulgt, mosjø! Vorherre vet, om han staar det over.»

224Den unge mand var ikke i stand til at tage det «gedulgt». Da han saa et glimt af den gamle mellem trærne, sprang han opover almenningen: «Far!» Og glæden overvælded faren, saa han daante i sin søns armer. Sønnen maatte bære ham ind.

Endnu en stor glæde skulde den gamle tyske klokker opleve: han fik være med, da sønnen blev indsat til prest ved den tyske kirke. Da han havde hængt messeserken paa ham, glemte han, at han var klokker, og husked bare at han var far. Han slog sine armer om den unge prest og ropte høit: »Gott segne dich, mein sohn!» (Gud velsigne dig, min søn!).

Det var et varmt og blødt sind, et sind fra sydligere lande, hos klokker Welhaven. Dette varme sind tog sønnen i arv. Han var ikke digter; men det findes endnu efter ham en liden haandskreven bog med salmer, som han har forfattet. Der er ord i dem som han trolig har levet efter hele sit liv, ord som disse:

Skal vi i tro os frydeved Guds barmhjertighed,vi da vort brød maa brydefor dem som mangel led.

Eller naar det heder:

Naar armods søn med trang og plagemed suk sig nærmer til vor kreds,kan bedste ret da liflig smage,kan venskab være vel tilfreds?Nei, nydelsen, skjønt ren og sød,forbitres dog ved brødres nød.

I den samme have som hans søn siden sang om — i det digt som heder En erindring, — sad presten Welhaven en dag i sit lysthus. Indenfor havegitteret stod sønnen, Johan Sebastian; udenfor stod en liden fillet fattiggut som tigged. «En bitte brø!» sa gutten. «Hvad heder du?» sa Johan Sebastian. — «Eg heter Fugle-Per.» — «Hvorfor heder du Fugle-Per?» — «For eg traf en fugl.» — «Traf du en fugl?» — «Med en stein.» — «Hvorfor traf du en

225
Presten Welhavens bolig i Domkirkegaden i Bergen.
Presten Welhavens bolig i Domkirkegaden i Bergen.

Rolfsen: Læsebog for folkeskolen. IV.

226fugl med en stein?» — «Vi hadde ikje mat.» — «Hvad slags fugl traf du?» — «En skjor.» — «Hvad bestiller din far?» — «Han bærer bos.» — «Og din mor?» — «Hun pilker traver.» — «Det er vakre haandteringer!» sa Johan Sebastian.

Nu reiste presten sig fra lysthuset, gik bort, skjøv sin søn til side og gav fillegutten haanden. «Er du sulten?» sa han. — «Ja, eg e’ sulten.» — «Vil du have mad?» — «Ja, eg vil gjerne ha mat.» — «Kom med mig, du.»

Han tog Fugle-Per med sig ind i kjøkkenet. Og gutten havde siden den dag sin gang i prestens hus, blev hjulpet paa alle maader, fik skoleundervisning, og var med børnene paa Byfjorden som en god kamerat. Han kom til sjøs, og det blev stor sorg i prestens hus, da budskabet kom, at den unge sjøgut var druknet.

For sine egne børn er presten Welhaven uforglemmelig. Mangfoldige træk har de gjemt, som vidner om hans kjærlige og lyse sind.

Det er et digt af hans søn, som heder Et barndomsminde: Gutten faar lov at følge sin far i sognebud ind i en fjelddal, — sidder i den mørke kveld foran paa salen med sakramentet. Gaarden hvor den syge laa, er ikke nævnt i digtet. Den hedte Kobbeltveit, og laa en knap mils vei fra Bergen i Aarstad sogn. Welhaven var nemlig paa denne tid prest til St. Jørgens hospital, Askøen og Aarstad.

Men til dette navn, Kobbeltveit, knytter der sig for børnene ogsaa et lysere minde. Naar de sad ved kveldsbordet, og kornemelsgrøden gik trangt gjennem halsen, kunde faren rope: «Kom, børn, saa rider vi til Kobbeltveit; hesten er salet, den holder udenfor døren; nu gaar det gjennem Domkirkegaden (her maatte de svelge en ske grød); nu er vi ved bispegaarden (to skeer til ære for den) Trip trap, nu er vi under Stadsporten (to skeer).» Og slig bar det opover 227forbi Kalfaret, gjennem Kalvedalen og Isdalen, over fjeldet til Kobbeltveit, — og da var tallerknerne som slikket. Sad der en som havde noget igjen, mere eller mindre, saa ropte far: «Men Maren, du sidder endnu i Domkirkegaden.» Eller: «Johan Sebestian, er du endnu ikke kommet gjennem Stadsporten!»

Mod de spedalske viste presten Welhaven en kjærlighed og opofrelse uden grænse. Han har skrevet et skrift om den spedalske sygdom, som han fik ridderkorset for. Han ikke bare studerte deres sygdom, han var deres læge paa legem og sjæl, smurte deres forfærdelige saar, færdedes i den forpestede luft. Han var en far for dem i ett og alt. En og anden bergenser vil endnu mindes juleaften i hospitalet: Otte koner havde skuret og feiet den store sal; øl og gryn og brød og varer af alle slag var sendt fra land og by; ti hospitalet fik gaver, ligesom klostrene i gammel tid. Grøden blev øst op af presten selv. Festklædde og muntre sad de ulykkelige mennesker med den skrækkelige sygdom og tog imod. Skaaltaler blev holdt, sange blev sunget af de hæse røster, alle prestens børn var med til den store fest, og en og anden af byens borgere havde faat lov at komme ind og se paa.

Saa mindes børnene ogsaa en kveld far og mor og de alle sammen sad i dagligstuen. Da hørte de det pusle udenfor døren, hæse, halvkvalte suk trængte ind til dem. Presten lukked op. Udenfor stod det en flok spedalske, som ligesom krøb sammen af skræk. «Aa far, aa far!» jamred de. «Hvad er paa færde, kjære venner?» — «Far skal dø, far skal dø!» — «I kveld?» spurte presten og smilte. Men de hæse rallende stemmer blev ved. «Det er naalys! naalys!» «Hvor?» — «Over prækestolen.» Presten kjendte folketroen. Det blaa lys, naalyset, liglyset, varsler døden.

Han tog skyndsomt paa sig. Børnene fulgte med i rædsel, de spedalske langsomt efter. Foran ruderne i den 228lille hospitalskirke stansed de. «Nu kan far se selv,» hvisked de syge. Og virkelig lyste der over prækestolen et blaat lys. «Giv mig nøkkelen til kirkedøren.» — «Aa nei, far! Aa nei, far!» tigged de spedalske. «Far, far!» hvisked børnene. Men presten fik nøkkelen, vridde laasen om og gik ind. Alle kunde de høre hans faste skridt opover gulvet — opover prækestol-trappen. «Ser I lyset nu?» ropte han. «Ja, ja!» — «Ser I det nu?» — «Nei.» I næste stund stod han ude mellem dem og kunde forklare dem, hvad det var: det var maaneskinnet paa messing-lysestagen som havde tændt naalyset.

Endnu et par drag skal her nævnes. Medhjælperen ved Strudshavn kirke var dødssyg; men han vilde gjerne nyde sakramentet i kirken og slæpte sig der hen. Da gudstjenesten var slut, skulde han ved sin kones arm se at komme hjemover. Men i det første bakkeheld slap kræfterne op; han sank om paa marken, og en blodstrøm stod af hans mund. Presten var straks ved hans side, hvisked ham milde ord til, reiste sig saa og istemte en salme.

Menigheden, som var paa hjemveien, havde samlet sig om dem og sang med; smilende aanded den syge ud. Men borte paa marken stod Johan Sebastian og hans søstre. Den som er fortrolig med hans digtning, vil finde spor af slige oplevelser i den.

Anderledes grufuldt er et andet optrin, hvor presten Welhaven ogsaa beredte en mand til døden. Ogsaa her stod det en folkeskare omkring, en stor skare, men taus. Det var falskmyntneren Fenstad, som efter den tids lov skulde henrettes, fordi han gang paa gang havde gjort falsk mynt. Prest efter prest havde været hos ham, han havde bare haarde, haanlige ord. Saa vendte bispen sig til Welhaven, hvis milde magt over hjerterne var vel kjendt, og mellem ham og forbryderen blev det snart et inderligt venskab. Hver dag var presten hos ham, og naar han en enkelt gang var borte paa embedsreise, kom soldater med ilbud roende til ham fra fæstningen, og bad ham fra Fenstad, at han maatte komme, han var saa rent hjælpeløs og fortvilet.

229De kjørte sammen til retterstedet. Da den unge staute skikkelse havde lagt sit hoved paa blokken, knælte presten hos ham og læste høit et salmevers. Under det faldt hovedet Da de skulde lægge liget i graven udenfor kirkegaarden, var den fuld af vand. «Han skal ikke hvile her,» sa presten. «Følg mig»! Og han førte dem ud paa pynten. Her stod han nu i sin tynde prestekjole paa den kolde marsdag i sne og gjennemtrængende blaast, — det er veirhaardt der, lige ved den aabne Byfjord. Og han blev staaende den lange tid, mens graven blev gravet. Han kasted jord paa. Da han steg ned fra kirkegaarden, blev alle dører aabnet, fra alle de høie trapperne blev det vinket: «Kom ind, presten Welhaven, kom ind og varm Dem!» Han kjørte lige hjem. — Men efter hvad hans børn mener, fik han denne dag sin helsott.

Vi forstaar, at sønnen kunde skrive om en slig far:

«O, han er over mig i mørke dage,og til min strid han viet har mit sverd.»