49. Wergeland og Karl Johan.
(Efter Wergelands egen fortælling i «Hasselnøtter».)
Karl Johan havde i aaret 1828 udstedt sin strenge kundgjørelse mod 17de mai. «Min far,» fortæller Henrik Wergeland, «var reist ind til Kristiania. Men inden vi vidste ordet af det, havde vi ham tilbage. — «Jo,» sa han, «kongen fandt det med rette paafaldende, at netop min søn, søn af en mand som han havde skjænket sin fortrinlige naade, var den mest desperate mellem studenterne til at modsætte sig den kongelige vilje med hensyn til 17de mai.» Jeg svarte raskt: «Ja naar kongen blir despotisk, saa modsætter jeg mig ham, jeg.» — «Du, dreng,» udbrød min far vred. — «Henrik, Henrik!» sa min mor og graat.» — Henrik ilte op paa sit værelse; to minuter efter stod han for sin far med følgende linjer paa fransk, stilet til kongen og med navns underskrift:
«Min geist og mit liv besidder jeg blot,eier jeg kaldes ei kan:de begge tilhører min drot,den ven af mit fædreneland.»¹
«Da min far igjen kom ind til kongen, tog denne ham hen paa en sofa og spurte: «Naa, Deres søn?» — «Et svar paa vers og paa fransk, Sire.» — «Det beholder jeg,» sa Karl Johan leende, og stak papiret i sin portefølje, med nye naadestilsagn.»
209I 1830 var Wergeland i Stokholm, og havde foretræde for kongen. Karl Johan tog meget vel imod ham, og gjentog sine løfter, fortæller Wergeland, «dersom jeg opførte mig fornuftig. Men naar har jeg gjort det? Aldrig, at slutte af disse skisser og bekjendelser; og her maa jeg lægge den bekjendelse til, at min far havde stor ret, da han skrev paa titelbladet af en af mine farser: «De sidste kloge, farse af den aller sidst kloge, Henrik Wergeland.» —
Han blev den gamle. Alligevel blev han modtaget paa det bedste i 1835. Kongen roste hans aandsgaver. Wergeland svarte, at det lod ikke til, de tjente ham til anbefaling. «Dog er det ikke min største feil, at jeg har et hoved, men at jeg har et hjerte.» Smilende svarte kongen: «Jeg vil tro det; men fornuften maa lede hjertet.» — «Ikke altid, Sire.» — «Sandt, sandt, monsieur Wergeland! Ingen stor handling uden lidenskab.»
Det gik igjen tre aar. Henrik Wergeland havde været endnu mindre fornuftig end nogensinde. Kongen var en gang blit saa harm, fortaltes det, at han vilde have ham tiltalt for majestætsforbrydelse. Nu kunde han ikke en gang søge om audiens. En desemberaften i 1838, da Karl Johan holdt sit sidste indtog i Kristiania, stod Wergeland taus og forstemt ved den illuminerte æreport. Ved hans side stod en offiser, som i 1814, efter foreningen, var gaat i fremmed krigstjeneste, og som nu forgjæves søgte at komme ind i den norske hær igjen. Det var den siden saa navnkundige Helgesen. De frøs og var vaade af sludveiret, og gik ind i et hotel. Wergeland kasted sig i sofahjørnet med haan-
Rolfsen: Læsebog for folkeskolen. IV. 14
210den over øinene. Mens han laa her, steg et dig Kongens ankomst, frem for ham: De gamle norske konger, som hviler i Oslo, reiser sig af gravene:
Langs med Ladegaarden stillersig i rad de Kongegiller.
Tre mod tre med blus i hænder.Høiere skarlagnet brænder.
Som den høieste i skarenfremmest stod Jorsalafaren.
Eisteins røde ørn i ryggenlyste blodig frem af skyggen.
Inges benrad, skjønt den mindste,hvidere end maanen glinste.
Konning Karl, du ind i stadenrulled gjennem kongeraden.
Som du kom dem nær til møde,vokste huldet paa de døde.
Da de saa dig, svulmed barmen,musklen gjød sig fuld om armen.
Øiet ud af hovedskallenlyste kjækt som før paa valen.
Læben syntes end at klingeaf en tale endt paa tinge.
Da kongen havde hørt digtet — vi har her bare givet et brudstykke — loved han, at Wergeland skulde faa Nannestad kapellani paa Romerike. Og Wergeland glæded sig til de deilige bakker, til de duftende blomster, til at holde hester og kjør og faar, og til at spise af sin egen landlige kost. Men vinteren 1839 besøgte han den vagthavende offiser i Palæet, hvor kongen bodde. Der var flere i hans følge, lystige folk, som drak og sang. Det blev meldt til kongen. Dagen efter fik Wergeland vide, at han ikke kunde faa kapellaniet. Han var rent sløv af sorg. — «Hvad feiler dig dog i disse dage, Henrik?» spurte min kjæreste mig, da vi søndagen efter spaserte paa isen. «Amalie,» sa jeg, «jeg faar ikke kapellaniet; kanske aldrig noget. Men se der, disse deilige røde skyer, hvor solen nu gaar ned; der er mit sognekald! Den glimrende enkelte straale der er spiret paa den kirke jeg faar.» — Nu graat hun, mit øie funkled.»
211Om kvelden læste han for hende det deilige digt Smukke skyer. Dagen efter tilbød kongen ham 200 speciedaler af sin egen kasse i to aar. Han svarte, at han med taknemlighed vilde modtage det, hvis han maatte gjengjælde det med arbeider for folkeoplysningen. Men at han tog imod penger af kongen, vakte forbitrelse hos hans egne venner. «Nu var jeg landsforræder og havde solt mig.

Jeg vedblev at skrive i uforandret aand; jeg skrev aar ud og aar ind for almuen. Man roste det, men — solt var jeg, forræder var jeg! De nærmeste af mine venner var de første som vendte mig ryggen. En gang har en anonymus spyttet efter mig ud af et vindu; en anden gang har en mumlet noget, som bestemt skulde være «forræder», idet vi krydsedes paa et hjørne.»
Byen blev ham forhadt. Daglig blev han spurt paa gaderne, om han havde læst de sidste angreb paa sig. 212En af bladenes redaktører spredte ud, at Wergeland var spion, og han negted alt, undtagen vers, plads i bladet. En anden vilde hverken tage prosa eller vers. Men lykkeligvis bodde digteren paa et landligt sted — i Damstrædet nummer 1 — hvor det var en smuk have med herlig udsigt og en trærig kirkegaard lige overfor. I denne have skrev han, mens forfølgelserne raste som værst, en af sine mest storslagne digtninger: Jan van Huysums blomsterstykke.

Den gik ham alligevel noksaa nær til hjertet, al denne miskjendelse. Han fortæller selv, at naar han sad ved aftensbordet 17de mai, og folk fyldte altanen udenfor og ropte hurra for ham, da maatte han vifte med servietten istedenfor at holde en tale. At tale var ham umuligt. «Fjæren paa bagvaskelsens pil, som stak mig i hjertet, saa de hvide rødder hang ud, krisled mig bestandig i halsen, saa talen kun blev til en hosten.»
Størst sorg voldte det ham, at venskabet med hans nærmeste ungdomsven, Ludvig Kristensen Daa, blev til bittert fiendskab. Denne sorg og længselen efter vennen har han malet i et digt som heder Fordums venner:
213Med døden i mit hjerteog smilet om min mund,og i mit blik en smerteifra vor afskedsstund —kom, Ludvig Daa, min svorne,jeg beder: kom, min ven!Af tusende forlornejeg har én stund igjen.
Kom, sæt dig ved min side;kom, tryk dig til mit bryst.Du skal dets kvaler vide,saa lærer jeg din lyst.Der var du en gang hjemmemed al den førstes ret.Ve mig, som ei kan glemme,ve dig, som kunde det!
De blev forsonet paa Wergelands sygeleie. Og blandt dem som var med at reise det mindesmerke som staar paa Eidsvoldspladsen, var ogsaa Ludvig Kristensen Daa.
Nu lægger vi ingen vegt paa, at Henrik Wergeland fik 200 daler om aaret af Karl Johan. Vigtigere er det, at hans venskab for kongen har givet os nogen af hans deiligste digte. Mens Karl Johan var syg, skrev han Kongen lider, og paa hans begravelsesdag:
«Forgjæves skal kapel og kistesig lukke over Karl Johan;ti døden ei og graven vristehans træk ifra mit hjerte kan.Der luer end hans kjække øiei min erindrings dybe grund,der skinner panden end, denhøie,og smilet leger om hans mund.
Lad landets klokkeklang forstumme,mit hjerte dog for ham skal slaa,saa længe blod dets kamre rumme,saa længe mine pulse gaa!Lad verden sine klæder vendefra sort til purpur og skarlag,mit hjerte vil dog ikke endefor Karl Johan sin sørgedag.»
49. Wergeland og Karl Johan.
(Etter Wergelands egen fortelling i «Hasselnøtter».)
Karl Johan hadde i året 1828 utstedt sin strenge kunngjørelse mot 17de mai. «Min far,» forteller Henrik Wergeland, «var reist inn til Kristiania. Men innen vi visste ordet av det, hadde vi ham tilbake. — «Jo,» sa han, «kongen fant det med rette påfallende, at nettopp min sønn, sønn av en mann som han hadde skjenket sin fortrinlige nåde, var den mest desperate mellom studentene til å motsette seg den kongelige vilje med hensyn til 17de mai.» Jeg svarte raskt: «Ja når kongen blir despotisk, så modsætter jeg meg ham, jeg.» — «Du, dreng,» utbrøt min far vred. — «Henrik, Henrik!» sa min mor og graat.» — Henrik ilte opp på sitt værelse; to minutter etter stod han for sin far med følgende linjer på fransk, stilet til kongen og med navns underskrift:
«Min geist og mitt liv besitter jeg blot,eier jeg kalles ei kan:de begge tilhører min drott,den venn av mitt fedreland.»¹
«Da min far igjen kom inn til kongen, tog denne ham hen på en sofa og spurte: «Nå, Deres sønn?» — «Et svar på vers og på fransk, Sire.» — «Det beholder jeg,» sa Karl Johan leende, og stak papiret i sin portefølje, med nye naadestilsagn.»
209I 1830 var Wergeland i Stokholm, og hadde foretræde for kongen. Karl Johan tog meget vel imot ham, og gjentok sine løfter, forteller Wergeland, «dersom jeg oppførte meg fornuftig. Men når har jeg gjort det? Aldri, å slutte av disse skisser og bekjennelser; og her må jeg legge den bekjennelse til, at min far hadde stor rett, da han skrev på tittelbladet av en av mine farser: «De siste kloge, farse av den aller sist kloge, Henrik Wergeland.» —
Han ble den gamle. Allikevel ble han mottatt på det beste i 1835. Kongen roste hans åndsgaver. Wergeland svarte, at det lot ikke til, de tjente ham til anbefaling. «Dog er det ikke min største feil, at jeg har et hode, men at jeg har et hjerte.» Smilende svarte kongen: «Jeg vil tro det; men fornuften må lede hjertet.» — «Ikke alltid, Sire.» — «Sandt, sandt, monsieur Wergeland! Ingen stor handling uten lidenskap.»
Det gikk igjen tre år. Henrik Wergeland hadde vært enda mindre fornuftig enn noensinne. Kongen var en gang blitt så harm, fortaltes det, at han ville ha ham tiltalt for majestetsforbrytelse. Nå kunne han ikke en gang søke om audiens. En desemberaften i 1838, da Karl Johan holdt sitt siste indtog i Kristiania, stod Wergeland taus og forstemt ved den illuminerte æreport. Ved hans side stod en offiser, som i 1814, etter foreningen, var gått i fremmed krigstjeneste, og som nå forgjeves søkte å komme inn i den norske hær igjen. Det var den siden så navnkundige Helgesen. De frøs og var våte av sludveiret, og gikk inn i et hotell. Wergeland kastet seg i sofahjørnet med haan-
Rolfsen: Lesebok for folkeskolen. IV. 14
210den over øynene. Mens han lå her, steg et deg Kongens ankomst, frem for ham: De gamle norske konger, som hviler i Oslo, reiser seg av gravene:
Langs med Ladegaarden stillersig i rad de Kongegiller.
Tre mot tre med bluss i hender.Høyere skarlagnet brenner.
Som den høyeste i skarenfremst stod Jorsalafaren.
Eisteins røde ørn i ryggenlyste blodig frem av skyggen.
Inges beinrad, skjønt den minste,hvitere enn månen glinste.
Konning Karl, du inn i stadenrullet gjennom kongeraden.
Som du kom dem nær til møte,vokste huldet på de døde.
Da de så deg, svulmet barmen,muskelen gjød seg full om armen.
Øyet ut av hovedskallenlyste kjekt som før på valen.
Leppen syntes enn å klingeav en tale endt på tinge.
Da kongen hadde hørt diktet — vi har her bare gitt et brudstykke — lovet han, at Wergeland skulle få Nannestad kapellani på Romerike. Og Wergeland gledet seg til de deilige bakker, til de duftende blomster, til å holde hester og kjør og får, og til å spise av sin egen landlige kost. Men vinteren 1839 besøkte han den vakthavende offiser i Palæet, hvor kongen bodde. Der var flere i hans følge, lystige folk, som drakk og sang. Det ble meldt til kongen. Dagen etter fikk Wergeland vide, at han ikke kunne få kapellaniet. Han var rent sløv av sorg. — «Hva feiler deg dog i disse dage, Henrik?» spurte min kjæreste meg, da vi søndagen etter spaserte på isen. «Amalie,» sa jeg, «jeg får ikke kapellaniet; kanskje aldri noe. Men se der, disse deilige røde skyer, hvor solen nå går ned; der er mitt sognekald! Den glimrende enkelte stråle der er spiret på den kirke jeg får.» — Nå graat hun, mitt øye funklet.»
211Om kvelden leste han for henne det deilige dikt Smukke skyer. Dagen etter tilbød kongen ham 200 speciedaler av sin egen kasse i to år. Han svarte, at han med takknemlighet ville motta det, hvis han måtte gjengjelde det med arbeider for folkeopplysningen. Men at han tok imot penger av kongen, vakte forbitrelse hos hans egne venner. «Nå var jeg landsforræder og hadde solgt meg.

Jeg vedble å skrive i uforandret ånd; jeg skrev år ut og år inn for almuen. Man roste det, men — solgt var jeg, forræder var jeg! De nærmeste av mine venner var de første som vendte meg ryggen. En gang har en anonymus spyttet etter meg ut av et vindu; en annen gang har en mumlet noe, som bestemt skulle være «forræder», idet vi kryssedes på et hjørne.»
Byen ble ham forhatt. Daglig ble han spurt på gatene, om han hadde lest de siste angrep på seg. 212En av bladenes redaktører spredte ut, at Wergeland var spion, og han nektet alt, unntagen vers, plass i bladet. En annen ville hverken ta prosa eller vers. Men lykkeligvis bodde dikteren på et landlig sted — i Damstrædet nummer 1 — hvor det var en smuk have med herlig utsikt og en trærig kirkegård lige overfor. I denne hage skrev han, mens forfølgelsene raste som verst, en av sine mest storslagne diktninger: Jan van Huysums blomsterstykke.

Den gikk ham allikevel nokså nær til hjertet, all denne miskjendelse. Han forteller selv, at når han satt ved aftensbordet 17de mai, og folk fylte altanen utenfor og ropte hurra for ham, da måtte han vifte med servietten istedenfor å holde en tale. Å tale var ham umulig. «Fjæren på bagvaskelsens pil, som stak meg i hjertet, så de hvite røtter hang ut, krisled meg bestandig i halsen, så talen kun ble til en hosten.»
Størst sorg voldte det ham, at vennskapet med hans nærmeste ungdomsvenn, Ludvig Kristensen Daa, ble til bittert fiendskap. Denne sorg og lengselen etter vennen har han malt i et dikt som heter Fordums venner:
213Med døden i mitt hjerteog smilet om min munn,og i mitt blikk en smerteifra vår avskjedsstund —kom, Ludvig Daa, min svorne,jeg beder: kom, min venn!Av tusende forlornejeg har én stund igjen.
Kom, sett deg ved min side;kom, trykk deg til mitt bryst.Du skal dets kvaler vide,så lærer jeg din lyst.Der var du en gang hjemmemed all den førstes rett.Ve meg, som ei kan glemme,ve deg, som kunne det!
De ble forsonet på Wergelands sykeleie. Og blant dem som var med å reise det minnesmerke som står på Eidsvoldspladsen, var også Ludvig Kristensen Daa.
Nå legger vi ingen vekt på, at Henrik Wergeland fikk 200 daler om året av Karl Johan. Viktigere er det, at hans vennskap for kongen har gitt oss noen av hans deiligste digte. Mens Karl Johan var syk, skrev han Kongen lider, og på hans begravelsesdag:
«Forgjeves skal kapell og kistesig lukke over Karl Johan;ti døden ei og graven vristehans trekk ifra mitt hjerte kan.Der luer enn hans kjekke øyei min erindrings dype grunn,der skinner pannen enn, denhøye,og smilet leger om hans munn.
Lad landets klokkeklang forstumme,mitt hjerte dog for ham skal slå,så lenge blod dets kamre rumme,så lenge mine pulse gå!Lad verden sine klæder vendefra sort til purpur og skarlag,mitt hjerte vil dog ikke endefor Karl Johan sin sørgedag.»