Nikolai Wergeland skriver om sin søn: «Ingen har elsket almuen saa oprigtig som han, ingen har søgt saaledes som han i alle retninger at gavne den, ingen saaledes antaget sig dens sag, uden sky for al den fortræd og al den ulykke han virkelig derved paadrog sig. Han delte sit brød med den fattige, og trak sin kjole af og gav den til den som ingen havde.» Og sønnen skriver selv: «Maden blir mig bitter i munden ved at vide saa megen elendighed; jeg synes ikke jeg har ret til at spise mig mæt.»
Han var utrættelig i at arbeide for almuen og i at skrive for den. Han begyndte tidlig, og slutted paa dødsleiet; hans maal var at udbrede oplysning i folket, saa de kunde blive gode og nyttige borgere og øve sin borgerpligt og bruge sin borgerret. Han vilde ogsaa løfte dem som sad lavest, for at de kunde leve et virkeligt menneskeliv.
208Han er veltalende og varm, indtrængende, paagaaende, djerv og tydelig. Er aldrig ræd for at tage frem det værste og styggeste, og altid tryg paa at det kan bøtes. Han er vel vant til at omgaaes almuesfolk. Han ved, hvorledes de snakker. Han ser godt, hvor langt de ligger nede i mange stykker. Han giver dem ihærdig en kraftig haandsrækning overalt.