46. Wergelands digtning.
37 aar gammel døde Wergeland. Han havde da skrevet verker som siden er samlet i ni store tykke bind, tilsammen 4 til 5 000 trykte sider. Det er digte, skuespil, sørgespil, kaade lystspil (farser), folkeskrifter; det er udførlige levnetsløb af fremragende mænd og de yndigste eventyr og vers for de smaa; det er mægtige digte, hvor han ligesom har sunget sig fri for sin smerte, og det er Hasselnøtterne, hvori han fortæller om hvad han har oplevet, — mens han ligger paa dødsleiet, og skjemter med sine saar. Det er Skabelsen, mennesket og Messias, hvor han vil give menneskehedens levnetsløb, 197og det er Norges konstitutions historie, hvor han fortæller om hvorledes fædrelandet fik sin frihed. Vi ser hvad der fylder hans sind: Det er friheden, fædrelandet, naturen, menneskeheden; det er de smaa og svage, de uoplyste og fortrykte. Venskab og kjærlighed. Had, voldsomt og heftigt, men mere forbitrelse og harme end uudslukkeligt nag.
En sang til friheden er det første digt i det første bind. Frihedstrang og frihedsglæde gaar da ogsaa igjennem dem alle, ligesom det gik igjennem det folk som han levde hos og levde for. Og skjønt hans tanker fór viden om, som ørnen, som flyver vidt over lande, saa vendte de uafladelig tilbage til fædrelandet, til redet, og det paa de mangfoldigste maader. Snart er det flagget, snart den 17de mai; snart er det ønsket om et godt aar for Norge, snart en krigssang. Norges natur, Norges eng og ager, Norges storting, norske sjømænd, norske kunstnere, Norges hele folk, alt ligger hans hjerte nær; og nordmænd som har ofret noget for sit land eller er blit miskjendt, kan især faa det til at banke. Prægtigt er hans digt til statsraad Collett:

Nu, hjertesyg og smertebøid,velkommen hjem fra naadens høid!
Der skjærer altfor hvass en vind.Den skjærer alt i hjertet ind.
Der raader nu saa ond en geist.Velkommen hjem, saa ren som reist!
Velkommen til din moders gaard,med sjæl saa ren som hvidt dit haar.
198Selv fik han føle, hvad miskjendelse var; selv havde han stunder da han syntes det var trangt her hjemme. Men altid var han viss paa, at én gang skulde folket forstaa ham. Derfor er det skrevet ud af hans eget liv, disse ord om Bjerregaard:
Kom med laurbærkransen hid!Nu er skaldens ædle pandekold og hvid.Gylden regn af laurbærbladekan ei ham nu mere skade,om hans gravlige til dens sorte randeoverdyngedes deraf.
Lige saa vist er det sandhed, naar han siger i det digt som han har kaldt Mig selv:
Jeg i slet lune, Morgenblad! jeg som kun behøver et glimt af solenfor at briste i høi latter, af en glæde jeg ikke kan forklare mig?
Naar jeg lugter til et grønt blad, glemmer jeg bedøvetfattigdom, rigdom, fiender og venner.
Min kats strygen mod mit kind udglatter alle hjertesaar,i min hunds øie sænker jeg mine sorger som i en dyb brønd.
Jeg hade? Naar en fugl flyver over mit hoved, er mit had flukstusend alen borte.Det flyder hen med sneen, det gaar med de første bølger fra landog langt ud i havet.
Henrik Anker Bjerregaard er født 1792 og døde den 7de april 1842. Siden 1838 var han assessor i høiesteret. Bjerregaard har blandt andet skrevet nasjonalsangen Sønner af Norge og syngespillet Fjeldeventyret, som udkom i 1825. Hans nasjonalsang er os nu for stortalende, men Fjeldeventyret er livfuldt og fornøieligt; det er merkeligt for sin tid, og er i aarenes løb spillet mangfoldige ganger.
Gylden regn af laurbærblade kan ei ham nu mere skade: nu er han død; nu kan det jo ikke gjøre noget, om I ærer ham. Saa længe han levde, vogted I jer vel for at rose ham.
199Men hvi skulde ikke mine aarer vredes?Berøv ikke landskabet dets brusende bækker!Høistærede vidjebusker, tillad bækken at skumme, naar den gaarimellem stener.
Wergeland var skabt til kamp og trivdes i den. Men dermed er ikke sagt, at han var usaarlig; saarene kunde nok verke, men ogsaa gro; han havde en sundhed og kraft og et livsmod som ikke en gang blev knækket under en aarelang kamp med døden. Hans hjerte var aabent, hans øie var vaagent til alle sider; han elsked livet, jorden, landet; han fandt altid en ny kilde til glæde, altid noget som optog ham. Han var ikke den mand som sad og ruged over sit nag. Derfor er det sandt hvad han siger: Et grønt blad kan faa ham til at glemme alt, en fugl kan flyve med hans had.
Men til sine nærmeste, til dem som han elsked, skrev han straalende digte. Der er et digt som han har kaldt Min vivs hjemkomst. Det heder der:
Gud ske lov, min hulde hustru!Gud ske lov du en gang kommer!O, velsignede, velkommen!O, velkommen tusend ganger,var dit fravær ei slig sorg!O, med tusend kys velkommen,da dit fravær er slig sorg!O, velkommen hjem igjen,til mit hjerte hjem igjen,inden disse armes grænser,hvor, min viv, din verden ender!O, velkommen hjem igjen!
Og hans lyse varme natur kan føre et glædeligt samliv ogsaa med dem som er gaat bort. Min moder heder 200et af hans vakreste, skjæreste digte. Hans mor er død, men hun gjester sine kjære; hun søger hans stakkars far paa de ensomme veier langs Vormens bølger; hun kysser hans pande, og flyr; hun søger sine børn, men af søstre og af brødre først ham, den førstefødte:
Gjør blaakammeret i stand!Det skal nu min moders være,navn af hende altid bære.Friske blomster sæt i vand!Roser, som hun elsked saa,altid skal i vindvet staa;bogen som hun ei fik endt,ligge skal paa bordet vendt,med det hornindbundne sterkeøieglas deri til merke;strikketøiet ligge hos(derpaa var hun virtuos);og ved sofahjørnet maahendes skammel ikke fattes.
Sin mors kjærlighed til dem som havde det vondt, havde han arvet, og hans varme hjerte rakk udenfor Norges grænser. Det var aabent og gjestfrit for hver som led uret, hvem og hvor han end var. Det var folk udenfor Norges grænser som reiste det første mindesmerke over ham. Det var jøderne. Efter Norges grundlov § 2 var de udelukket fra riget. Henrik Wergeland arbeided ihærdig for at skaffe dem adgang; han fremsatte forslag for stortinget gang paa gang. Først seks aar efter hans død seired hans tanke; men hans kamp for jøderne har givet os de «blomstrende tornekvister» Jøden og Jødinden. Til Jøden hører
46. Wergelands diktning.
37 år gammel døde Wergeland. Han hadde da skrevet verker som siden er samlet i ni store tykke bind, tilsammen 4 til 5 000 trykte sider. Det er digte, skuespill, sørgespill, kaade lystspill (farser), folkeskrifter; det er utførlige levnetsløp av fremragende menn og de yndigste eventyr og vers for de små; det er mektige digte, hvor han likesom har sunget seg fri for sin smerte, og det er Hasselnøtterne, hvori han forteller om hva han har opplevd, — mens han ligger på dødsleiet, og skjemter med sine sår. Det er Skabelsen, mennesket og Messias, hvor han vil gi menneskehetens levnetsløp, 197og det er Norges konstitutions historie, hvor han forteller om hvorledes fedrelandet fikk sin frihet. Vi ser hva der fyller hans sinn: Det er friheten, fedrelandet, naturen, menneskeheten; det er de små og svage, de uoplyste og fortrykte. Vennskap og kjærlighet. Hat, voldsomt og heftigt, men mer forbitrelse og harme enn uudslukkeligt nag.
En sang til friheten er det første dikt i det første bind. Frihedstrang og frihedsglæde går da også igjennom dem alle, likesom det gikk igjennom det folk som han levde hos og levde for. Og skjønt hans tanker fór viden om, som ørnen, som flyver vidt over lande, så vendte de uavlatelig tilbake til fedrelandet, til redet, og det på de mangfoldigste måter. Snart er det flagget, snart den 17de mai; snart er det ønsket om et godt år for Norge, snart en krigssang. Norges natur, Norges eng og ager, Norges storting, norske sjømenn, norske kunstnere, Norges hele folk, alt ligger hans hjerte nær; og nordmenn som har ofret noe for sitt land eller er blitt miskjent, kan især få det til å banke. Prektig er hans dikt til statsråd Collett:

Nå, hjertesyg og smertebøid,velkommen hjem fra nådens høid!
Der skjærer altfor hvass en vind.Den skjærer alt i hjertet inn.
Der råder nå så ond en geist.Velkommen hjem, så ren som reist!
Velkommen til din moders gård,med sjel så ren som hvitt ditt hår.
198Selv fikk han føle, hva miskjendelse var; selv hadde han stunder da han syntes det var trangt her hjemme. Men alltid var han viss på, at én gang skulle folket forstå ham. Derfor er det skrevet ut av hans eget liv, disse ord om Bjerregaard:
Kom med laurbærkransen hit!Nå er skaldens edle pannekald og hvit.Gylden regn av laurbærbladekan ei ham nå mer skade,om hans gravlike til dens sorte randeoverdyngedes derav.
Like så vist er det sannhet, når han sier i det dikt som han har kalt Mig selv:
Jeg i slet lune, Morgenblad! jeg som kun behøver et glimt av solenfor å briste i høy latter, av en glede jeg ikke kan forklare meg?
Når jeg lukter til et grønt blad, glemmer jeg bedøvetfattigdom, rikdom, fiender og venner.
Min kats strygen mot mitt kinn udglatter alle hjertesår,i min hunds øye senker jeg mine sorger som i en dyp brønn.
Jeg hate? Når en fugl flyver over mitt hode, er mitt hat flukstusen alen borte.Det flyter hen med sneen, det går med de første bølger fra landog langt ut i havet.
Henrik Anker Bjerregaard er født 1792 og døde den 7de april 1842. Siden 1838 var han assessor i høyesterett. Bjerregaard har blant annet skrevet nasjonalsangen Sønner av Norge og syngespillet Fjeldeventyret, som utkom i 1825. Hans nasjonalsang er oss nå for stortalende, men Fjeldeventyret er livfullt og fornøyelig; det er merkelig for sin tid, og er i årenes løp spillet mangfoldige ganger.
Gylden regn av laurbærblade kan ei ham nå mer skade: nå er han død; nå kan det jo ikke gjøre noe, om dere ærer ham. Så lenge han levde, voktet dere jer vel for å rose ham.
199Men hvi skulle ikke mine årer vredes?Berøv ikke landskapet dets brusende bekker!Høystærede vidjebusker, tillat bekken å skumme, når den gårimellom stener.
Wergeland var skapt til kamp og trivdes i den. Men dermed er ikke sagt, at han var usårlig; sårene kunne nok verke, men også gro; han hadde en sunnhet og kraft og et livsmod som ikke en gang ble knekket under en årelang kamp med døden. Hans hjerte var åpent, hans øye var våkent til alle sider; han elsket livet, jorden, landet; han fant alltid en ny kilde til glede, alltid noe som optog ham. Han var ikke den mann som satt og ruget over sitt nag. Derfor er det sandt hva han sier: Et grønt blad kan få ham til å glemme alt, en fugl kan flyve med hans hat.
Men til sine nærmeste, til dem som han elsket, skrev han strålende digte. Der er et dikt som han har kalt Min vivs hjemkomst. Det heter der:
Gud ske lov, min hulde hustru!Gud ske lov du en gang kommer!O, velsignede, velkommen!O, velkommen tusen ganger,var ditt fravær ei slig sorg!O, med tusen kyss velkommen,da ditt fravær er slig sorg!O, velkommen hjem igjen,til mitt hjerte hjem igjen,innen disse armes grenser,hvor, min viv, din verden ender!O, velkommen hjem igjen!
Og hans lyse varme natur kan føre et gledelig samliv også med dem som er gått bort. Min mor heder 200et av hans vakreste, skjæreste digte. Hans mor er død, men hun gjester sine kjære; hun søker hans stakkars far på de ensomme veier langs Vormens bølger; hun kysser hans panne, og flyr; hun søker sine barn, men av søstre og av brødre først ham, den førstefødte:
Gjør blaakammeret i stand!Det skal nå min moders være,navn av henne alltid bære.Friske blomster sett i vann!Roser, som hun elsket så,alltid skal i vindvet stå;boken som hun ei fikk endt,ligge skal på bordet vendt,med det hornindbundne sterkeøieglas deri til merke;strikketøyet ligge hos(derpå var hun virtuos);og ved sofahjørnet måhennes skammel ikke fattes.
Sin mors kjærlighet til dem som hadde det vondt, hadde han arvet, og hans varme hjerte rakk utenfor Norges grenser. Det var åpent og gjestfritt for hver som led urett, hvem og hvor han enn var. Det var folk utenfor Norges grenser som reiste det første minnesmerke over ham. Det var jødene. Etter Norges grunnlov § 2 var de utelukket fra riket. Henrik Wergeland arbeidet iherdig for å skaffe dem adgang; han fremsatte forslag for stortinget gang på gang. Først seks år etter hans død seiret hans tanke; men hans kamp for jødene har gitt oss de «blomstrende tornekvister» Jøden og Jødinden. Til Jøden hører