Læreplanatlas
Fjerde DelAf Klaus Frimann.

33. Sol efter regn.

Af Klaus Frimann.

150

Af skyen ud,o milde sol, du træder —o hvor du nu mig sans og hjerteglæder!O hvor jeg nu velsigner Gud!

Hvor let jeg gaar!Hvor munter nu jeg synger!Jeg synger, jeg, og hele skovensynger;nyt liv min eng og ager faar.

Regnbøiet akstil mulden sank utrøstet,du traadte frem, — det regnet afsig rysted,og glinsende sig reiste straks.

Hver blomst stod mørk,forladt af dig den sørged.Hvert løv og blad i regnet svøbt,det sørged,alt laa i skjul, alt var en ørk.

Paa ny du kom;hver blomst og blad sig letter,hvert træ paa ny nu kranse tildig fletter,hvert kryp gaar ud at se sig om.

Saa mørk er dagfor ubenaadet synder,før naadens sol barmhjertighed forkynderog trøster med Guds velbehag.

Bestraalt af Gudda ser han sol og sommer,nyt liv og lys til ængstet hjertekommer,med sang han gaar af fængsel ud.