33. Sol efter regn.
Af skyen ud,o milde sol, du træder —o hvor du nu mig sans og hjerteglæder!O hvor jeg nu velsigner Gud!
Hvor let jeg gaar!Hvor munter nu jeg synger!Jeg synger, jeg, og hele skovensynger;nyt liv min eng og ager faar.
Regnbøiet akstil mulden sank utrøstet,du traadte frem, — det regnet afsig rysted,og glinsende sig reiste straks.
Hver blomst stod mørk,forladt af dig den sørged.Hvert løv og blad i regnet svøbt,det sørged,alt laa i skjul, alt var en ørk.
Paa ny du kom;hver blomst og blad sig letter,hvert træ paa ny nu kranse tildig fletter,hvert kryp gaar ud at se sig om.
Saa mørk er dagfor ubenaadet synder,før naadens sol barmhjertighed forkynderog trøster med Guds velbehag.
Bestraalt af Gudda ser han sol og sommer,nyt liv og lys til ængstet hjertekommer,med sang han gaar af fængsel ud.
33. Sol etter regn.
Av skyen ut,o milde sol, du trer —o hvor du nå meg sans og hjertegleder!O hvor jeg nå velsigner Gud!
Hvor lett jeg går!Hvor munter nå jeg synger!Jeg synger, jeg, og hele skogensynger;nyt liv min eng og ager får.
Regnbøiet akstil mulden sank utrøstet,du trådte frem, — det regnet avsig rystet,og glinsende seg reiste straks.
Hver blomst stod mørk,forlatt av deg den sørget.Hvert løv og blad i regnet svøpt,det sørget,alt lå i skjul, alt var en ørk.
På ny du kom;hver blomst og blad seg letter,hvert tre på ny nå kranser tildeg fletter,hvert kryp går ut å se seg om.
Så mørk er dagfor ubenaadet synder,før nådens sol barmhjertighet forkynnerog trøster med Guds velbehag.
Bestrålt av Gudda ser han sol og sommer,nyt liv og lys til engstet hjertekommer,med sang han går av fengsel ut.