Læreplanatlas
Fjerde DelAf Klaus Frimann.

34. Lovsang.

Af Klaus Frimann.

150

Ser jeg til den himmel blaa,til de seilende skyer, den malede bue,maanen med sølvhornet paa,stjernehæren, den straalende lue,lynets mørke tilholdssted,der hvor tordenen løfter sin dundrendehammer,naar den slaar i fjeldet ned,knuser skoven og alt hvad denrammer —:stor er du, da bryder jeg ud,stor er du, o himmelens Gud!For din himmelhøie haanddybt i støvet sig bøier min aand.

151Ser jeg til det vilde hav,der hvor skibene gaar med devimplede toppe,dumper ned i dybe grav,nu igjen er paa bølgerne oppe,der hvor han som drager sverd,kaskelotten, havhesten med springerenstride,hvor til visse reisefærdtid og vei vandreslegterne vide —:stor er du, da bryder jeg ud,stor er du, o bølgernes Gud!Hav, og hvad i havet bor,det forkynder, din guddom er stor.

Ser jeg til den vide jord,til de bjerge, de dale, de skove, destrande,til den bugtefulde fjord,til de floder, de springende vande,til de dyr i tusend tal,fra jordhulernes slegter, den krybendevrimmel,til de faar og fæ i dal,til den høieste ørn under himmel —.stor er du, da bryder jeg ud,stor er du, al skabningens Gud!Himmel, hav og hele jord,lover Herren, hans guddom er stor!