32. Sjømandssang.
Naar himlen viser den er vred,og rynker øienbryne,og storm og torden styrter ned,og taug og takkel hvine,og bølgen høi slaar tunge slag,og som paa verdens sidste dagkun høres knæk og fald og brag,ei blid er sjømands mine.
Men klares himlen op igjen,og mørket sig adspreder,og solen, som er sjømands ven,med smil paa ny fremtræder,forgylder nokk paa høien raa,og speiler sig i bølgen blaa,og tørrer sjømands kofte graa,som han paa dækket breder, —
som kvinden, naar hun haver fød,forglemmer al sin jammer,saa glemmer sjømand al sin nød,sin takkel nu han strammer,tilsurrer mast og retter stang,og takker Gud i glade sang,som verger af saa mangen gang,at døden ham ei rammer.
32. Sjømannssang.
Når himlen viser den er vred,og rynker øyenbryn,og storm og torden styrter ned,og taug og takkel hvine,og bølgen høy slår tunge slag,og som på verdens siste dagkun høres knekk og fall og brak,ei blid er sjømands mine.
Men klares himlen opp igjen,og mørket seg adspreder,og solen, som er sjømands venn,med smil på ny fremtrer,forgyller nokk på høien rå,og speiler seg i bølgen blå,og tørrer sjømands kofte grå,som han på dekket brer, —
som kvinnen, når hun haver født,forglemmer all sin jammer,så glemmer sjømann all sin nød,sin takkel nå han strammer,tilsurrer mast og retter stang,og takker Gud i glade sang,som verger av så mangen gang,at døden ham ei rammer.