Læreplanatlas
Fjerde DelAf Klaus Frimann.

32. Sjømandssang.

Af Klaus Frimann.

149

Naar himlen viser den er vred,og rynker øienbryne,og storm og torden styrter ned,og taug og takkel hvine,og bølgen høi slaar tunge slag,og som paa verdens sidste dagkun høres knæk og fald og brag,ei blid er sjømands mine.

Men klares himlen op igjen,og mørket sig adspreder,og solen, som er sjømands ven,med smil paa ny fremtræder,forgylder nokk paa høien raa,og speiler sig i bølgen blaa,og tørrer sjømands kofte graa,som han paa dækket breder, —

som kvinden, naar hun haver fød,forglemmer al sin jammer,saa glemmer sjømand al sin nød,sin takkel nu han strammer,tilsurrer mast og retter stang,og takker Gud i glade sang,som verger af saa mangen gang,at døden ham ei rammer.