Læreplanatlas
Fjerde DelLitteratur og kultur.

[19. Norsk og dansk.

106

Ved læsningen af de følgende litteraturprøver bør merkes, at vort bogsprog har sin rod i det danske skriftsprog, som igjen stammer fra gammeldansk, et søstersprog til gammelnorsk. Fra før reformasjonstiden fik det danske maal indpas i vort land og fortrængte det norske i skrift og i byernes tale, især i de høiere samfundslag. Det gamle norske skriftsprog sygned hen, og var allerede omkring 1500 at regne for uddød. Saa godt som alle forfattere i de par første aarhundreder efter reformasjonen var danske; de norske som siden fulgte, gik i deres spor og hverken kunde eller vilde bryde med det sprog som var blit gjængs i fælleslitteraturen, d. v. s. den norsk-danske litteratur under foreningen med Danmark. Naar vi finder norske vendinger og eiendommeligheder hos disse norske forfattere, er de i regelen løbet med uden forfatternes vidende og mod deres vilje. Ja selv i nynorsk 107litteratur, lige til den dag i dag, finder vi mange og stærke merker fra fælleslitteraturens sprog. Men nu skalles de mere og mere af. Det maal som tales rundt omkring i vore bygder, er nemlig af gammelnorsk rod, — det er disse bygdemaal som Ivar Aasen har søgt at samle til et skriftsprog og kaldt landsmaal. Og selv byernes tale var aldrig blit fuldkommen dansk. Alt længe har ord, vendinger og former trængt fra folkemunde, fra byernes talesprog og fra bygdemaalene, ind i skriftsproget, og det sker dag for dag i voksende grad. Men merker fra den tid da vort skriftsprog var helt dansk, finder vi som sagt mange af. Blandt dem kan nævnes ord som skov (skog), maver (mager), lave (lage), gavn (gagn), birk (bjerk), høi (haug), led (lei), stakkel (stakkar), bjerg (berg), nøgel (nøkkel), raab (rop), tab, fod (tap, fot), kige (kikke), sø (sjø), sved (svette), blæse, græde (blaase, graate) o. s. v. Dernæst former som naaede, naaet (naadde, naad), troede, troet (trodde, trod), gaaet, faaet (gaat, faat). Brugen af flertal i verber: de gjøre, de tale, de stode (gjør, taler, stod); flertal paa —e i substantiver istedenfor —er: heste, dale, stokke (hester, daler, stokker). End videre en række ord og former som udtalen nu har afslipt, som sagde, lagde (sa, la), give, tage, bede (gi, ta, be), bliver, blevet (blir, blit), klæder, sadel (klær, sal), fader, moder, broder (far, mor, bror), karl (kar), prædike (præke), nogle (nogen) o. s. v. Samt endelig brugen af der og hvilken = som, og af sammensætninger som hvori, hvormed, hvorover.

Det maa merkes, at digterne før i tiden altid, og til dels endnu, rimer efter bogstaven: rig, mig (rik, mei), fod, blod (fot, blo), tag, dag (tak eller ta, dag).]