Læreplanatlas
Fjerde DelNorsk landbrug.

8. Skogene i Norge.

Af Amund Helland. Med skogkart ved arkitekt von Hanno

40

Hvis vi paa et kart over Norge maler grønt alt det land som det vokser skog paa, og gult det land som er dyrket, saa blir der ufarvet igjen snaufjeld, udmark, myr, indsjøer, sne og is. Vi kan saa maale paa kartet, hvor store alle skogene er tilsammen, og vi finder da, at en femtedel, eller nøiagtigere 21 prosént af landets overflade er skogdækket, men kun en tre-og-trettiende-del, eller 3 prosent, er ager og eng. Resten, eller 76 prosent af landet, er snaufjeld, udmark, myr, indsjøer, sne og is.

Kartet¹ vil ogsaa vise, at de aller største skogvidder ligger østenfor en linje som kan drages fra Mandal til Røros. Her paa østsiden af fjeldet ligger de lange brede dalfører, hvor det oftest er skog vidt omkring, og dalene gjennemstrømmes af mægtige elver, som egner sig saa godt til at fløte tømmeret paa til de steder hvor det skal bruges eller udskibes. Vestenfor Lindesnes blir det smaat med skogen. Meget land ud mod kysten er helt snaut, skjønt gamle rødder i myrene viser, at her før var skog. Inde i fjordene er det vistnok mange steder løvskog og furuskog, men det er oftest ikke mere end folk selv trænger, og ofte knapt nok det.

Bedre er det i det trondhjemske, hvor det ikke er saa lidet skog og elver til at fløte paa i flere dalfører. I den nordligste del af vort land vokser skogen vanskelig og sent til, men dog er der mange steder, saaledes i Ranen, i Maalselvdalen og i Sydvaranger, hvor det er mere skog end man skulde vente saa langt mod nord.

Trærne fra det lave sydlige land forsvinder, efter som vi kommer længer mod nord eller høiere til fjelds, de kjælne 41trær først, de haardføre høiere op. I det sydlige Norge forsvinder de i denne orden: bøk, ek, svart-or i en høide af 300 meter over havet, ask, lind, hassel, apall, alm ved 500 meter. Granen naar 700 til 800 meter, og furu og hegg 900 til 950. Endnu høiere op, til 1100 meter, naar bjerken 42med rogn og kvitor, men saa blir dvergbjerken med ener og vier alene igjen op til 1500 meters høide over havet, og saa er det ingen busker mer.

I naaleskogen vokser mest furu og gran; i løvskogen er det flere træsorter, men mest bjerk.

Furuen vokser vidt omkring i mange land; vi finder den endnu paa Spaniens, Sisiliens og Kaukásiens fjelde; men de nordligste furutrær paa jorden vokser i Børselvens dalføre i Kistrand i Finmarken. Furuen holder af sollys, klar og tør luft. Hos os vokser den snart sagt paa alslags grund, paa sidlænde, paa tørlænde og paa myrer. Mægtige løse jordlag egner sig bedst for dens dybe rødder, og den trives helst paa lerholdig sand; men da dette er god jord til ager og eng, og da de andre trær er mere kræsne, saa blir furuen ofte henvist til det tarveligste jordsmon, og dette nøisomme træ har derfor faat det ord paa sig, at det ikke vokser paa god grund.

Granen vokser sammen med furuen, men den har i det hele faat sine grænser knappere afmaalt, især mod vest. Den mangler saaledes som vildtvoksende træ i den største del af Frankrig, Belgien, Holland, i en stor del af det nordlige Tyskland, i Jylland og paa de danske øer. Paa vestlandet hos os er den yderst sjelden, eller mangler helt. Enkeltvis findes den helt oppe i Sydvaranger, som er dens ytterste grænse mod nord. Granen stiller større krav til jordbunden end furuen. Et lidet muldlag og en viss fugtighed maa der til, for at dens nær jordens overflade krybende rødder skal faa tilstrækkelig næring og vand. Den trænger ikke saa meget lys som furuen, og derfor er det ofte tættere i granskogen end i furuskogen.

Skogenes ytterste forpost saa vel mod nord som op imod fjeldet er hos os bjerken, og jordens nordligste bjerkeskog findes i Finmarken. Bjerken trænger lys, men stiller ikke store krav til jordbunden; ti den findes paa alslags undergrund, fra tør sand til fugtig myrbund. Den vokser forholdsvis raskt helt fra ungdommen af

Det trævirke som det er brug for i det daglige liv, kommer, som vi alle ved, fra skogene; de giver ved, bygningstømmer, 43gjærdefang og andet virke til det forskjelligste brug paa gaardene, til broer, til jernbanebygning, til bolverker og andet; desuden leverer de tømmer til udskibning og til træsliperierne. Tjære, bark, næver, og saa en hel del fór til fæet — alt kommer fra skogen.

Men desuden gjør skogen os mange andre tjenester. Den øver saaledes en kjendelig indflydelse paa veirlaget. Naar solen steger om sommeren, er det svalt i skogen, men naar natten kommer, er luften der inde ofte ikke saa kold som udenfor. Skogen øver paa denne maade en dæmpende virkning paa varme og kulde, og man har ogsaa gjort den erfaring, at store skoger virker paa mængden af nedbøren. Skogene og skogbunden tjener til at afsvække voldsomme flommer, idet de optager meget vand ved sterke regnskyl. For den dyrkede mark og for vore boliger yder skogen paa mange steder det bedste ly, saa storm og uveir ikke kan rase der som paa det aabne land. Paa bratte fjeldsider binder trærnes rødder og verger den nedenfor liggende dal mod jordskred og stenskred. Ogsaa sneskredene blir mindre voldsomme, fordi stammerne ofte stanser den sne som vil rulle.

Velstelt skog verner ei alene landet, men den gjør ogsaa egnen vakrere og pynter den paa forskjellig vis efter aarstiderne. Det friske grønne løv fra vaaren faar om sommeren en dybere farvetone, og skogen faar da et høitideligere, alvorligere udseende. Naar markerne er afhøstet og graa, klædes skogen endnu broget, gult, rødt og brunt. Senere faar den et nyt pragtfuldt udseende, naar rimfrosten har dækket trærne med iskrystaller som glitrer i solen; og endog naar sneen er faldt, stikker naaletrærnes eviggrønne bar venlig frem i den lange vinter.

For al den nytte skogen gjør og fordi den paa mange steder er nødvendig for vort velvære, bør vi saa vidt muligt spare den skog som er, og søge at opelske ny skog, hvor det lar sig gjøre, og derhos plante trær om vore huse, hvis vi har noget at plante paa.

Det er langt ifra saa, at skogen overalt hos os er saa 44vel stelt som den burde være, og der er skogkjendte folk som mener, at det hvert aar hugges mer i skogen end den orker at give igjen, og de har nok des værre altfor megen ret paa mange steder. Paa store strækninger paa vestlandet har øksen allerede i gammel tid gjort sit arbeide saa grundig, at landet er blit helt snaut, og sauer og andet fæ beiter frit omkring, saa de unge spirer som søger at komme frem, bides ubarmhjertig af. Ogsaa paa østlandet er det meget land som er afskoget, især det som ligger høit og hvor det vokser sent til. Her kan nævnes vidstrakte sætermarker og fjeldvidder omkring Gudbrandsdalen, Gausdal og Valdres, hvor furu, gran og bjerk før har vokset blandet, men hvor nu kvadratmil efter kvadratmil er afskoget, saa at stortrærne har maattet vige pladsen for dvergbjerk, ener og vier, og ogsaa disse rykkes paa sine steder op, for at skaffe brændsel paa sætrene.

Det trævirke som bruges paa gaardene rundt om i landet, til ved, til bygningstømmer, til gjærdefang og andet, er meget mere end alt det som udføres eller sælges til sliperierne. Hvis folk paa landet ikke brugte mer trævirke end nødvendigt, saa vilde de ikke alene spare skogen for unødig hugst, men ogsaa sig selv for unødigt arbeide.

Her er flere midler til at opnaa dette. Den som brænder vaad ved, ødsler med trævirke; ti den meste varme i den vaade veden gaar med til at dampe vandet bort. Lad derfor veden staa et aar og tørre i skogen, om den hugges der, eller lad den staa et aar i vedhus, og kløv den smaat, saa spares en tredjedel. Brug saa ovner som er bygget slig, at de udnytter varmen godt, saa spares endnu mere, — ingen har glæde af den varme som gaar ud gjennem skorstenen.

Hugg i skogen med forstand, og tag til ved tørt og vindfald, affald og top, og lad de unge veksterlige trær faa staa i fred.

Værst faren er skogen og skogmarken der hvor fæet slippes ud paa beiting, før ungskogen er blit saa høi, at dens unge skud er kommet op over sauens tand. Især hvis beitingen sker tidlig paa forsommeren, før græsset er kommet skikkelig frem, vil det gaa ud over de unge spirer, og 45skogen sættes ved saadan beiting ofte tyve til tretti aar tilbage, hvis den i det hele faar lov til at komme op.

Skogen bør ikke mishandles ved unødig barkflækning og næverflækning; hvis det er nødvendigt at tage løv og ris, bør det ske med omtanke, og ligesaa hvis nogen mener at han bør brænde braate eller svie lyng.

Skaan især den skog som ligger høit op mod fjeldet eller langt ud mod havet; den verner landet og anden skog, og staar paa forpost mod det barske veirlag og mod vinden. Om den lægges øde, saa staar den anden skog aaben og maa tage mod stødet, og hvis saa ogsaa den forhugges, saa trækker skoggrænsen sig efterhaanden nedover, og landet i høiden blir bart.

For læsebogen af A. Helland.