Det er i Norge omkring halvandet hundred tusend hester. De norske hester kan deles i to raser eller slag, vestlandshesten og østlandshesten. Vestlandshesten eller fjordhesten er liden, omtrent 1½ meter høi, for det meste gul eller blakk. Den er tætbygget og sterk, rask og udholdende, lærvillig og kvik, men ogsaa from. Det er rimeligt, at den har set omtrent slig ud i mangfoldige aarhundreder. Den islandske hest, som kom til Island i Harald Haarfagres dage, ligner sterkt den norske fjordhest; den er bare mindre. Naar reisende skal lange veier paa Island, saa har de en hel karaváne med hester, to til hver mand og et par til reisetøiet; og saa gaar det da over fjeld, over myr, 36over størknet lava og over rindende elver. Islændingen har sin hest med sig overalt. Han gaar ikke, han kjører ikke, han rider. Og det er vel rimeligt, at den haardføre rase af fjordhester, som træder saa fast paa de uveisomste steder, og som er saa klog i farens stund, det er rimeligt, at den har en lang fortid her i Norge, og har været med i fjerne tider, da her ikke var mere fremkommeligt i Norge end det er paa Island nu. Fjordhesten passer godt for vestlandet og for fjeldbygderne; her er bakket lænde, smaa gaarder og let jord; mindre redskaber og mindre lass; men ellers findes den baade paa fjeld og i sletbygd, bruges for skydskjærren og hjælper ved de smaa gaardsbrug. Østlandshesten eller den gudbrandsdalske hest er større, indtil 1 meter og 60 centimeter høi. Den er oftest brun eller mørkfarvet, af sterk kropsbygning, og er en ypperlig trækhest ved de større gaardsbrug. Den passer i sletbygderne, hvor det ofte er tyngre og stivere jord og derfor sværere redskab. Den kan ogsaa blive en god traver, og den regnes for det ædleste hesteslag i landet. De norske hester, baade det ene og det andre slag, er sterke og nøisomme, udholdende og haardføre. De har ogsaa ypperlige beiter at samle kræfter paa under opveksten. Hvert aar gaar det en del af dem til Sverige, Danmark og England.
35
Af kjør har vi omtrent en million. Vistnok er det saa, at fóringen kan være knap endnu mange steder, men det almindelige er nu, at kjørne stelles godt. Folkets oplysning og fremskridt har hjulpet de stakkars dyr, som ikke selv kan verge sig eller skaffe sig føden. Kreaturene faar lyse, lune og rummelige fjøs, budeiernes arbeide regnes for det vigtigste paa gaarden, og præmier uddeles til de flinkeste. Og det er sandelig ingen liden kunst at stelle koen slig, at den nytter fóret paa bedste maade og giver rigelig melk; det skal et eget lag til det, og det har bare den som er glad i dyrene, og som i alt sit stell viser orden og renslighed og paapasselighed. Stor kjærlighed og megen opofrelse vises her i det stille.
Af mangfoldige drag skal vi her bare hente frem ett:
Det var paa en støl oppe i Telemarken, over mod Sætersdalen, hvor kjørne maatte være ude om natten, —