Læreplanatlas

Maidagen

3 lesebøkertrykt 1844–1920Les i biblioteket
Læsebog for den norske Ungdom : Anden Deel · 1844 · s. 121
Læsebog for den norske Ungdom : Anden Deel · 1844 · s. 121 · nb.no ↗
Teksten

”Min Muse! kom og lad os flye
fra dette melankolske Fængsel,
hvor Ønsker daglig døe i Trængsel,
og fødes for at døe paany;
hvor Kunst og Vid kun pønser paa
den bedste Plan til nye Sorger,
hvor Rigdom sulter for at faae
det Støv, den for sin Arving borger.

”Søg op det Sted, hvor Frihed boer,
hvor kunstlet Sorg, selvgjorte Plager
udgjøre Livets fleste Klager,
de Tanker, som laae før i Lænker,
den Nektar, som Naturen skjenker.” —

Saa tænkte jeg i Mai en Dag,
og reiste strax til hine Enge,
hvor Flora reder Blomstersenge
fortabt, henrykket og fornøiet,
i samme Øieblik da Øiet

O Gud! hvad Skueplads var her
for Lugt, for Syn og alle Sandser!
En ny Natur omhængt med Krandser
naar Zefyr sine Vinger rørte,
hvert Aandedræt ny Balsam førte.

Forundringsfuldt mit Øie saae
et Landskab af Naturen malet,
som i en herlig Runding praled,
med en safirblaa Hvælving dækket,
og dels sig ned i Havet strækked;

Hvor en saa vid og yndig Plan
med ny Henrykkelse fornøied,
og indtog Syn og Sands, da Øiet
i tusind Chrystalspeile spilled
og langsomt ind paa Stranden trilled.

Paa Havet var et Teppe lagt,
hvor Grunden, Grønt i Grønt skatteret,
med Guult og Rødt og Blaat stafferet,
ved Solens Kraft til Liv opvakte,
til Vidne om det Haab, de bragte.

Hist laa et Bjerg, hvis svære Krop
en prægtig Skueplads bestemte:
dets Rod sig i Afgrunden gjemte,
af Jord og Marmor sammensmeltet;
hvor Solen havde Sneen smeltet.

Den ranke Gran paa Bjergets Top
sin Pyramideform opreiste,
og med den smale Spidse kneiste
sig havde der saa stærkt forskandset,
forlod med Seierstegn omkrandset.

En krummet, slangeformig Dal
nedsænket laa ved Bjergets Fødder,
hvor tusind nys udsprungne Rødder
igjennem en Allee af Pile,
knap kunde nok for Glæde ile.

Her sværmede en Fuglehær
af Sisiker, Bogfinker, Svaler,
Maaltroster, Norges Nattergaler,
og Kviddren, Fløiten, Piben, Lokken
som prægtigt Chor blandt hele Flokken.

De midt i yndig Harmoni
hinanden kyssed, karesserte
og under Kysse intonerte:
en Han var for sin Hun alene,
skjøndt de med Løv behængte Grene

Lyksalig, ja lyksalig Flok,
som ingen selvgjort Sorg skal trykke,
men som i Elskov gjør din Lykke,
og elskes just, fordi du vælger,
naar kunstlet Vid blandt os tidt sælger

Saa tænkte jeg om disse Smaa,
som her med Elskov Vaaren smykked;
men blev til ny Forundring rykket,
sit søde Dirlilili trilled,
med elskovstændte Vinger spilled.

Her flød i dette Øieblik
en Tonestrøm i Luft og Øre,
saa Alt, hvad Sjelen kunde røre,
da denne Virtuos istemmed;
slig Citharklang fra en Spædlemmet.
Hvor den med en saa let Umag
sin Tunge dreied, trykked, hæved
og med det smale Luftrør bæved,
nu Tonen løfted op, nu synked,
nu fløitede, nu lo, nu klynked.

Al Kunst og Færdighed forsvandt,
saasnart jeg hørte denne Lille:
ja hvilken Mester turde spille
„Hvo gav dig disse Egenskaber?“
og Ekko svarede: — en Skaber!

Læsebog for den norske Ungdom : Anden Deel · 1844 · s. 121 · Se i biblioteket

I lesebøkene

Mer av Kristian Braunmann Tullin