Lesing

Hertil hører først og fremst en riktig artikulasjon, rene og klare vokallyd og en distinkt uttale av konsonantene.

Med lengere øvelse vil de efterhånden vinne større herredømme over sitt organ og sitt foredrag, og således komme til å stå friere likeoverfor teksten, kunne lese i langsomimere eller hurtigere tempo efter stykkets innhokl og form (dikt bør jo som regel leses langsommere enn prosa) og i det hele mere lese efter umiddelbar opfatning enn efter regler og tegn.

Erfarne lærere med godt kjennskap til sin klasse vil med fordel gjøre anvendelse av denne form for innenatlesning på skolen, ved siden av den almindelige

Best skjer dette ved at elevene seiv leser stykket op.

Særlig vil dette være nødvendig med dikt, som jo gjerne ved tankens konsentrasjon og sprogets billedlige uttrykk frembyr vanskeligheter for en umiddelbar forståelse.

Loven opstiller som mål for undervisningen i norsk: »At elevene leser tydelig og uttrykksfullt såvel landsmålet som det almindelige bokmål, kan gjøre rede for utvalgte stykker av litteraturen i begge mål, samt med orden og tydelighet i sprogriktig form skriftlig kan behandle en lettere opgave.« Dette mål skal efter den almindelige timefordelingstabell nåes gjennem 5 ukentlige timer i Iste klasse …

Ved siden av å innøve elevene i ren og sikker lesning bør man også sette sig som mål at elevene lærer å lese naturlig og uttrykksfullt, med en modulasjon av stemme og tone som svarer til innboldet, og som lar hovedtanke og bitanke, direkte og indirekte tale, fortelling, spørreform, utroplsform o. 1. tydelig tre frem i foredraget.

Det vil være en støtte for morsmålsundervisningen om der for hver klasse kan innrettes et lite håndbibliotek, som elevene kan benytte til hjemmelesning.

At læreren må stå på en slik fot med sin klasse at elevene både går til arbeidet med alvor, og med freidig åpenhet sier fra om alt som de bør si fra om, følger av sig seiv.

Læreren bør, iallfall inntil metoden er fullt innarbeidet og viser sig å virke tilfredsstillende, ved spørsmål også til dem som ikke markerer forvisse sig om at alle virkelig har arbeidet som de skal under lesningen.

Skal den stille lesning gjøre den tilsiktede nytte i denne retning, bør teksten selvsagt være ny for elevene, ikke kjent på forhånd.

Særlig vil dette være nødvendig med dikt, som jo gjerne ved tankens konsentrasjon og sprogets billedlige uttrykk frembyr vanskeligheter for en umiddelbar forståelse.

Det leste — såvel det almindelige bokmål som landsmål — gjennemgåes i samtaler, og innholdet gjenfortelles.

Det gjelder da å lede elevene såvidt mulig til en klar opfatning av diktets bærende grunntanke eller grunnstemning og dennes utformning i sine enkeltheter, og å vekke deres sans ogteå for de sproglige uttrykksmidler som forfatteren har anvendt.

Der bør også ved eksamen være anledning til å prøve eksaminandens evne til å oplese og gjengi innholdet av et ukjent stykke.

Opgaven er at stykket skal leses med opmerksomheten konsentrert om innholdet. Herunder merker elevene sig alt som de ikke helt forstår (ord, talemåter, mening o.s.v.),

Fordelen ved denne »stille lesning« er at elevene, fri som de er for høitlesningens spesielle krav til deres arbeidsenergi, kan konsentrere sig om innholdet, og

Fordelen ved denne »stille lesning« er at elevene, fri som de er for høitlesningens spesielle krav til deres arbeidsenergi, kan konsentrere sig om innholdet, og

Enkelte lesestykker trenger ikke en så inngående behandling for å tilegnes, og man bør alltid la elevene få anledning til å lese endel litteratur kursorisk,

Herunder innøves en riktig og naturlig uttale, likesom sådanne sproglige og grammatiske eiendommeligheter som særmerker landsmålet, og som nærmere behandles under den almindelige grammatikklesning, også

Før et dikt således gjennemgåes, bør læreren selv lese det op for elevene, og efterat det er gjennemgått, bør det foredras i sin sammenheng av