192

Vore Tider ere frugtbare paa Opfindelser. Man har læst om Ild, som brænder under Vandet, og Fartøier som ikke synke. Det er endnu lidet; Vaukanson gjør Ænder, som spise og fordøie, og Hr. Philadelphia — gjør Mennesker! Han gjør Mennesker af Træ, som spille Skak med de største Mestere og overgaae dem. Kan man forlange mere? Magneter og Uhre korrespondere, standse og bevæge sig tilsammen; Pater Hell uddriver Tandpine, og Pater Gassner uddriver Djævle: — Verden er paa sit høieste, kjære Læser!

Saa frugtbare Genier burde imidlertid anvende deres Konst paa Moralen og det menneskelige Hjerte, men dette Mesterstykke var en ubekjendt Konstner forbeholdt. Han har gjort et magisk Speil, hvori enhver Ting, lige til de hemmeligste, viser sig i sin sande Natur og Væsen.

193Dette Speil blev engang sat i en vis Kirke, og man fandt Prædikantens Hjerte koldt og haardt som Marmor, uagtet hans Læber fløde over af Honning. Tilhørerne forestilledes i Dvale, og drømte om deres Vexler, Spilleborde, eller om slet Intet.

Paa en vis Domstol gjorde dette Speil en ligesaa besynderlig Virkning. Den Skyldige, som blev frikjendt for Retten, blev anklaget i Speilet, og den Uskyldige, som blev straffet, frikjendt. Retfærdighed med dens Attributer og Dommernes Mine og Paryk vidnede alle om Rettens Pleie; men i Speilet stod: “Denne er Pilati Domstol.”

Et Selskab af Kjøbmænd saae i dette Speil ud som en Dyrehave. Den Ene opslugte den Anden, og den Stærkeste havde altid Ret. I Speilet stod tillige Toldsvig, Aager, Forprang og allehaande Udsuelser, altsammen saa tydeligt, som om det var brændt deri.

Det gjør mig ondt for mine Herrer Medbrødre i den lærde Verden, at de heller ikke vare glemte i dette Speil. Viisdom, og alle menneskelige Kundskaber synes at være deres Lod for Menneskers Øine, men i Speilet stode Pedanteri, Dumhed og Uforskammethed. Disse Gratier flettede en Krands om deres lærde Tindinger, og i Krandsen stod: “Jeg grønnes evig.” Dette Speil gjældte ogsaa for Skrifter. Over Tilskrifter stod: “Du lyver!” og over Fortaler: “Du praler!” Bøgerne selv bleve heller ikke glemte efter Fortjeneste; over Provindsialbladene stod: “For Penge.”

Ogsaa enkelte Personer viste sig i dette Speil kloge eller gale, ligesom de befandt sig til. Damon tilbad Emilia, og Verden talte om deres Kjærlighed. Man dømte dem for de lykkeligste Skabninger; de følte og udbredte Glæde, og Himlen syntes at have skabt dem for hinanden. Damon saae sig i dette Speil, og der stod: “Du gifter Dig med hendes

Anden Deel.

194Penge, og med hendes Stand vil Du skjule din.“ Emilie saae tillige deri, og Speilet sagde: “Du gifter Dig for at giftes.“

Man bedrager sig meget, om man tvivler paa, at Dyden alene var usynlig i dette Speil. Nøgen og forladt paa Jorden, var dens Smykke rigt og kostbart i Speilet. Kroner glimrede om dens Tinding, og Engle vogtede dens Billede; Velgjørerne omfavnede de Elendige, og i Speilet stod: “Vor Løn er i Himlene.“

Evig Skade, at dette skjønne Speil siden den Tid er ikke mere; Hykleren, fromme Læser! taalte ikke, at Misgjerninger skulde opdages; han frygtede for sine egne, og sønderbrød det.

(Cl. Fasting.)

192

Våre tider er fruktbare på oppfinnelser. Man har lest om ild, som brenner under vannet, og fartøyer som ikke synke. Det er ennå lite; Vaukanson gjør ender, som spise og fordøye, og Hr. Philadelphia — gjør mennesker! Han gjør mennesker av tre, som spille Skak med de største mestere og overgå dem. Kan man forlange mer? Magneter og urer korrespondere, stanse og bevege seg tilsammen; Pater Hell driver ut tannpine, og pater Gassner driver ut djevler: — Verden er på sitt høyeste, kjære leser!

Så fruktbare genier burde imidlertid anvende deres kunst på moralen og det menneskelige hjerte, men dette mesterstykke var en ubekjendt kunstner forbeholdt. Han har gjort et magisk speil, hvori enhver ting, like til de hemmeligste, viser seg i sin sanne natur og vesen.

193Dette speil ble engang satt i en viss Kirke, og man fant predikantens hjerte kaldt og hardt som marmor, uaktet hans lepper fløte over av honning. Tilhørerne forestilledes i dvale, og drømte om deres veksler, Spilleborde, eller om slett intet.

På en viss domstol gjorde dette speil en likeså besynderlig virkning. Den Skyldige, som ble frikjent for retten, ble anklaget i speilet, og den Uskyldige, som ble straffet, frikjent. Rettferdighet med dens attributter og Dommernes mine og parykk vitnet alle om Rettens pleie; men i speilet stod: “Denne er Pilati domstol.”

Et selskap av kjøpmenn så i dette speil ut som en dyrehage. Den Ene oppslukte den Anden, og den Stærkeste hadde alltid rett. I speilet stod tillike tollsvik, åger, Forprang og allehånde Udsuelser, altsammen så tydelig, som om det var brent deri.

Det gjør meg ondt for mine herrer Medbrødre i den lærde verden, at de heller ikke vare glemte i dette speil. Visdom, og alle menneskelige kunnskaper synes å være deres Lod for Menneskers øyne, men i speilet stod pedanteri, dumhet og uforskammethet. Disse gratier flettede en krans om deres lærde tinninger, og i kransen stod: “Jeg grønnes evig.” Dette speil gjaldt også for Skrifter. Over Tilskrifter stod: “Du lyver!” og over fortaler: “Du praler!” Bøkene selv ble heller ikke glemte etter fortjeneste; over Provindsialbladene stod: “For penger.”

Også enkelte personer viste seg i dette speil kloge eller gale, likesom de befandt seg til. Damon tilbad Emilia, og verden talte om deres kjærlighet. Man dømte dem for de lykkeligste skapninger; de følte og utbredte glede, og Himlen syntes å ha skapt dem for hinannen. Damon så seg i dette speil, og der stod: “Du gifter deg med hennes

Annen del.

194Penger, og med hennes stand vil Du skjule din.“ Emilie så tillike deri, og speilet sa: “Du gifter deg for å giftes.“

Man bedrager seg meget, om man tvivler på, at dyden alene var usynlig i dette speil. Nøgen og forlatt på jorden, var dens smykke rikt og kostbart i speilet. Kroner glimret om dens Tinding, og engler vogtede dens bilde; Velgjørerne omfavnet de Elendige, og i speilet stod: “Vår Løn er i himlene.“

Evig skade, at dette skjønne speil siden den tid er ikke mer; Hykleren, fromme leser! tålte ikke, at misgjerninger skulle oppdages; han fryktede for sine egne, og sønderbrød det.

(Cl. Fasting.)