159

Atter brister Jordens kolde Belte,af dens Moderskjød nu atter vælteBlomster frem i Millionerviis;atter i de løvbedækte, svale,høie, lyse, ætherfyldte Saleklinger Fuglens Sang til Vaarens Priis.

Bækken frem med løste Bølger dandser,Solens Billed, som en Sky bekrandser,svømmer stoltelig paa Bølgens Bryst;let, som Tanken, Luften svæver overHavet, der med skumbedækte Voverbryder susende mod Landets Kyst.

Ogsaa Mennesket er løst fra Smerte;op fra Spiren dybest i hans HjerteFredens dufterige Lilje groer.Som en Puppe brister Sjelens Kummer,som en Sommerfugl af Dødens Slummervaagner Glæden med de søde Ord:

“Se, med Morgenrødens Krands om Pandener den unge Genius opstanden,slaaer sin Vinge, jublende og glad!Opad, opad vil den Lette stige,hente Mennesket fra Lysets RigeKjærlighedens røde Rosenblad.”

(F. Paludan Møller.)

159

Atter brister Jordens kalde belte,av dens Moderskjød nå atter velteBlomster frem i millionervis;atter i de løvbedekte, svale,høye, lyse, eterfylte Saleklinger Fuglens sang til vårens pris.

Bekken frem med løste bølger danser,Solens bilde, som en sky bekranser,svømmer stoltelig på Bølgens bryst;lett, som tanken, luften svever overHavet, der med skumbedekte Voverbryter susende mot Landets kyst.

Også mennesket er løst fra smerte;opp fra spiren dypest i hans hjerteFredens dufterike lilje gror.Som en puppe brister Sjelens kummer,som en sommerfugl av Dødens Slummervåkner gleden med de søte ord:

“Se, med Morgenrødens krans om pannener den unge Genius oppstanden,slaaer sin Vinge, jublende og glad!Oppad, oppad vil den lette stige,hente mennesket fra Lysets rikeKjærlighetens røde Rosenblad.”

(F. Paludan Møller.)