58

Himlenes Dronning, o herlige Sol!skarpeste Øie din Glands ei kan taale,høieste Aand ei din Bane udmaale;o, hvilke Under opdaged dit Blik,mens du blandt Verdener lysende gik?Seklerne saae du fremkomme, henvandre,Slægterne Idræt og Skikke forandre -evig den samme, du herlige Sol!

Himlenes Prydelse, deilige Sol!du i din Skjønhed fremtræder og smiler,og dig imøde alt Levende iler,brægende Hjorder med Længsel dig see,Fuglen dig hilser fra grønnende Træ,Fiskenes Skarer sin Afgrund forlade,for i din Glands sig at boltre og bade, —Himlenes Prydelse, deilige Sol!

Jorderigs Glæde, fortryllende Sol!Sommer og Vaar af dit Skjød sig udgyder;Jorden med mangefold Skjønhed sig pryderlaant er dens Skjønhed, din Pragt kun den har59Planterne aabne usynlige Kar,mættes med Lys, dine Straaler indsue,spille med tusinde Farver og Lue, —Jorderigs Glæde, fortryllende Sol!

Verdeners Trøst, o velgjørende Sol!fra dig gaaer Lyset, dig Livet ledsager,Frugtbarhed, vaagnet, imøde dig drager;Bækken opløser sit klare Krystal,gyder sig fro over Sletter og Dal.Lokket af dig med ufattelig VældeSpirer frembryde fra glindsende Fjelde —Verdeners Trøst, o velgjørende Sol!

Herlige, skjønne, velgjørende Sol!stolt, naar du stiger, og blid, naar du daler!Aftenens Luftning nu vifter og svaler,venlig du viger for kvægende Fred;sagtelig Natten gaaer frem i dit Fjed;snart du opstiger for fremmede Zoner,modtages atter med jublende Toner —herlige, skjønne, velgjørende Sol!

(J. Rein.)

58

Himlenes dronning, o herlige sol!skarpeste Øye din glans ei kan tåle,høyeste Aand ei din bane utmåle;o, hvilke under oppdaget ditt blikk,mens du blant verdener lysende gikk?Seklene så du fremkomme, henvandre,Slektene idrett og Skikke forandre -evig den samme, du herlige sol!

Himlenes Prydelse, deilige sol!du i din skjønnhet fremtrer og smiler,og deg imøte alt Levende iler,brekende Hjorder med lengsel deg se,Fuglen deg hilser fra grønnende tre,Fiskenes Skarer sin avgrunn forlate,for i din glans seg å boltre og bade, —Himlenes Prydelse, deilige sol!

Jorderigs glede, fortryllende sol!Sommer og vår av ditt Skjød seg udgyder;Jorden med mangefold skjønnhet seg pryderlånt er dens skjønnhet, din prakt kun den har59Plantene åpne usynlige kar,mettes med lys, dine stråler indsue,spille med tusen farger og lue, —Jorderigs glede, fortryllende sol!

Verdeners trøst, o velgjørende sol!fra deg går lyset, deg livet ledsager,Fruktbarhet, våknet, imøte deg drar;Bekken oppløser sitt klare krystall,gyter seg fro over sletter og dal.Lokket av deg med ufattelig VældeSpirer frembryte fra glinsende fjell —Verdeners trøst, o velgjørende sol!

Herlige, skjønne, velgjørende sol!stolt, når du stiger, og blid, når du daler!Aftenens Luftning nå vifter og svaler,vennlig du viker for kvegende fred;saktelig natten går frem i ditt Fjed;snart du opstiger for fremmede soner,mottas atter med jublende toner —herlige, skjønne, velgjørende sol!

(J. Rein.)