Mange vare de Midler, som anvendtes for at opflamme til almindelig Deeltagelse i disse Tog, og ligesaa forskjellige 108de indre Bevæggrunde, som bestemte de Enkelte, da Nogle, som især Gottfried af Bouillon, Tancred, og Raimund af Toulouse, af reen religiøs Begeistring indviede sig til den hellige Gravs Tjeneste og vare sindede at forblive i Orienten, Andre ved nogle Aars Deeltagelse i den hellige Krig vilde fortjene sig Himmelen, atter Andre havde Erobring og Handelsfordele til Hensigt; til disse sidste henhørte fortrinlig Bohemund af Tarent. Paven og Geistligheden undlod Intet for at befordre et Foretagende, som lovede at skaffe deres Stand saamegen Indflydelse og Fordeel, og fandt sig smigrede ved at staae i dets Spidse. Foruden den almindelige Syndsforladelse, som forkyndtes for alle Korsfarere, viste man den Fromme denne Vei som den sikkreste Vei til Himmelen; for den Ærgjerrige, den Erobrelystne, den Havesyge vistes den glimrende Udsigt til en udødelig Ære for Christendommens Sag og til store Erobringer i det Land, som man tænkte sig at flyde med Melk og Honning til de Vantroendes store Skatte. Ogsaa nærmere Fordele tilstodes dem. Kirken lovede at tage de Bortdragendes Familier og Eiendomme under sin særdeles Varetægt, og belagde dem, som vovede at forgribe sig paa dem, med Band; al deres Gjeld skulde forblive uopsagt medens de vare borte, og selv Renterne i den Tid eftergives. Fyrsterne saae gjerne, at deres for mægtige Vasaller droge ud af Landet; Bønderne, som vare undertrykte, fandt Lyst til dog engang at smage Friheden, og toge Korset; ledige Personer og Dagdrivere behøvede ingen Opmuntring; Korstogene tilbøde dem en Forandring, som muligt jo kunde blive dem meget fordeelagtig; Mange følte sig nødtvungne formedelst den Spot og Haan, som blev deres Lod, der ei fulgte Tidens almindelige Strøm. Endelig bidrog ogsaa den Overtro, at det tusindaarige Rige, som omtales i Aabenbaringen, nu lakkede til Ende, og at Verden 109skulde forgaae, til at forøge Tallet paa Korsets Soldater. Togets Begyndelse var bleven fastsat til den 15de August 1096. Enhver anvendte den værende Mellemfrist til at træffe de fornødne Foranstaltninger. Den lange Frastand af den tilkommende Krigsskueplads gjorde ganske andre Forberedelser fornødne end hidtil i de almindelige Feldttog, som ikke vare saa langvarige og fjerne. Mange af de meest Andægtige iblandt Krigerne tænkte aldrig at vende tilbage fra det hellige Land, men toge deres Familie med, og søgte at gjøre Alt i Penge. Overhovedet nødte de store Omkostninger en meget stor Deel til at gjøre deres Eiendom i Penge, og der indtraadte en gylden Tid for Jøder og Lombarder, som næsten vare de eneste Pengemæglere og Aagerkarle i Occidenten. Men ogsaa for tilbageblivende Fyrster og Store og for Kirker og Klostere tilbød sig en skjøn Leilighed til for ringe Priis at komme i Besiddelse af store liggende Grunde og andre Eiendomme ved Kjøb, eller som Pant, hvilket sidste oftest hjemfaldt til Creditor; thi rede Penge vare dengang ikke almindelige iblandt Folkene; de fandtes meest hos Kirker, Klostere og enkelte Rige, og den store Mængde af liggende Grunde og andet Gods, som nu pludselig paa eengang blev tilfals, nedsatte Priserne overmaade meget.

(A. Lassen. ”Lærebog i Middelalderens Historie. Chrnia 1831.)

Mange var de midler, som anvendtes for at opflamme til alminnelig deltagelse i disse Tog, og likeså forskjellige 108de indre beveggrunner, som bestemte de Enkelte, da Nogle, som især Gottfried av Bouillon, Tancred, og Raimund av Toulouse, av ren religiøs begeistring innviet seg til den hellige Gravs tjeneste og var sindede å forbli i Orienten, andre ved noen Aars deltagelse i den hellige krig ville fortjene seg himmelen, atter andre hadde erobring og handelsfordeler til hensikt; til disse siste henhørte fortrinlig Bohemund av Tarent. Paven og geistligheten unnlot intet for å befordre et foretagende, som lovede å skaffe deres stand saamegen innflytelse og fordel, og fant seg smigrede ved å stå i dets Spidse. Foruten den alminnelige syndsforlatelse, som forkyndtes for alle korsfarere, viste man den Fromme denne vei som den sikreste vei til himmelen; for den Ærgjerrige, den Erobrelystne, den havesyke vistes den glimrende utsikt til en udødelig ære for Christendommens Sag og til store erobringer i det land, som man tenkte seg å flyte med melk og honning til de Vantroendes store skatter. Også nærmere Fordele tilstodes dem. Kirken lovede å ta de Bortdragendes familier og eiendommer under sin særdeles varetekt, og belagde dem, som vovede å forgripe seg på dem, med band; all deres gjeld skulle forbli uopsagt mens de var borte, og selv rentene i den tid ettergis. Fyrstene så gjerne, at deres for mektige vasaller dro ut av landet; Bøndene, som var undertrykte, fant lyst til dog engang å smake friheten, og tok korset; ledige personer og dagdrivere behøvde ingen oppmuntring; Korstogene tilbød dem en forandring, som mulig jo kunne bli dem meget fordelaktig; Mange følte seg nødtvungne formedelst den Spot og hån, som ble deres Lod, der ei fulgte Tidens alminnelige strøm. Endelig bidrog også den overtro, at det tusenårige rike, som omtales i åpenbaringen, nå lakkede til ende, og at verden 109skulle forgaae, til å forøke tallet på Korsets soldater. Togets begynnelse var blitt fastsatt til den 15de August 1096. Enhver anvendte den værende mellomfrist til å treffe de fornødne Foranstaltninger. Den lange Frastand av den tilkommende krigsskueplass gjorde ganske andre forberedelser fornødne enn hittil i de alminnelige felttog, som ikke vare så langvarige og fjerne. Mange av de mest Andægtige iblant krigerne tenkte aldri å vende tilbake fra det hellige land, men tok deres familie med, og søkte å gjøre alt i penger. Overhodet nødte de store omkostninger en meget stor del til å gjøre deres eiendom i penger, og der inntrådte en gylden tid for jøder og lombarder, som nesten var de eneste Pengemæglere og Aagerkarle i Occidenten. Men også for tilbakeblivende Fyrster og Store og for kirker og klostre tilbød seg en skjønn leilighet til for ringe pris å komme i besittelse av store liggende grunner og andre eiendommer ved kjøp, eller som pant, hvilket siste oftest hjemfalt til kreditor; thi rede penger var dengang ikke alminnelige iblant folkene; de fantes mest hos kirker, klostre og enkelte rike, og den store mengde av liggende grunner og annet gods, som nå plutselig på en gang ble tilfals, nedsatte prisene overmåte meget.

(A. Lassen. ”Lærebok i Middelalderens historie. Chrnia 1831.)