Ifølge grunnlovens § 2 er den «evangelisk-lutherske religion» den norske stats «offentlige religion», og alle «de innvånere som bekjenner sig til den er forpliktet til å opdra sine barn i samme». Forpliktet til å «bekjenne sig» til statsreligionen er efter grunnloven kongen (§ 4) og 35over halvdelen av statsrådet (§ 12) og efter andre lover alle geistlige embedsmenn, de teologiske universitetslærere, religionslærere i alle offentlige skoler, lærerskolenes og folkeskolens embedsmenn samt rektorer ved de høiere almenskoler. Denne bekjennelsesplikt ansees almindelig opfylt sålenge man ikke har meldt sig ut av statskirken, likegyldig om man er enig i dens lære eller ikke. Statskirkens prester må dog ved sin ordinasjon «love og vidne for Guds åsyn» at de vil «forkynne Guds ord klart og rent, som det er oss givet i den hellige skrift og som vår kirke vidner om det i sin bekjennelse» (Alterboken av 1920). Kirkens bekjennelsesskrifter er, foruten Bibelen og de oldkirkelige symboler (det apostoliske eller «troens artikler», det nikænske og athanasianske), den uforandrede augsburgske av 1530 og Luthers lille katekismus (Chr. V's Norske Lov 2—1—1).
Vi kaller almindelig den norske lutherske kirke for statskirken. Deri ligger for det første at den er Norges landskirke, idet hele Norges land (territorium) er inndelt i lutherske menigheter (sogn) med lutherske prester og kirker, innviet til luthersk gudstjeneste. Herav flyter igjen at denne lutherske kirke er Norges folkekirke, idet alle Norges innvånere som er døpt i statskirken er dens medlemmer, hvis de ikke har meldt sig ut av den. Når begge foreldre tilhører statskirken, tilhører også deres barn den, ja selv hvor kun den ene av foreldrene er medlem av statskirken, er barna statskirkelemmer, hvis ikke begge foreldre er enige om at deres barn ikke skal opdrages i statskirkens tro. Alle statskirkebarn må døpes innen en rimelig frist, og de må opdrages i statskirkens tro.
Det er ikke nødvendig at en lands- eller folkekirke styres av staten. Den kan ha sin egen regjering, storting og domsmyndighet. I Tyskland hadde de protestantiske landskirker (den lutherske og den reformerte) allerede før revolusjonen av 1918 egen regjering (Oberkirchenrat), eget storting (Generalsynoden) og deres menigheter hadde et eget menighetsstyre (menighetsråd og menighetsrepresentantskap) som svarer til vårt kommunestyre. Men kongen var både kirkens og statens øverste styrer. Det siste var en arv fra reformasjonsårhundret, som blev avskaffet ved revolusjonen i 1918. Den 36tyske riksforfatning av 1919 har ophevet statskirken og banet vei for den kirkeforfatning som kalles «den fri folkekirke». Det eiendommelige for denne er at kirken er sin egen lovgiver og sin egen styrer, den får beholde sin formue og har skatterett over sine medlemmer. Den besørger religionsunvisningen i de offentlige skoler. Den reformerte kirke har alltid hatt en demokratisk presbyterial- og synodeforfatning, som i det 19de århundre delvis er trengt inn i den lutherske kirke, og efter revolusjonen gjennemføres overalt.
I Sverige er der også eget menighetsstyre (kyrkostämma og kyrkoråd), og et kyrkomöte medvirker ved den kirkelige lovgivning. I Danmark fikk de menighetsråd i 1903, og nye lover herom av 15de mai 1912 og 30te juni 1922 har betydelig utvidet den danske kirkes selvstyre.
Norge fikk sin første lov om menighetsråd og menighetsmøter den 3dje desember 1920. Kirkelig stemmerett har de medlemmer av statskirken, som har statsborgerlig stemmerett. Menighetsrådene består av en prest og 4, 6, 8 eller 10 valgte medlemmer. De velger selv sin formann og avgir innstilling om besettelsen av preste-, proste- og bispeembeder. Valget gjelder for 3 år.
Vår statskirkes øverste styre er kongen i det statskirkelige statsråd. Ved grunnlovsendring av 1919 (§§ 12 og 27), er nemlig den gamle regel ophevet at hele statsrådet skal tilhøre statskirken; formelt er således enheten av statsstyret og kirkestyret ophevet, men reelt består det fremdeles. Kirkestyrets spesielle centralorgan er Kirkedepartementets kirkeavdeling (se side 40), som forbereder alle kirkesaker, og disse foredrages i det statskirkelige statsråd for kongen av kirkestatsråden.
Kongen har efter grunnlovens § 16 en kirkelig lovgivningsmyndighet, idet han godkjenner («autoriserer») kirkeritualet og religionslærebøker og anordner «møter og forsamlinger om religionssaker». Men forøvrig er den kirkelige lovgivningsmakt hos Stortinget.
Liketil juryloven av 1887 hadde vi egne straffedomstoler for geistlige personer (provste- og konsistorialretter), men nu må sådanne saker anlegges for de almindelige straffedomstoler.
Statskirkens embedsmenn (biskoper, proster og prester) 37er alle statsembedsmenn, men lønnes ikke av staten. Sin lønn får de enten av menigheten (sognet) eller av de geistlige fond (se side 40), som står under Stortingets bevilgningsmyndighet.
Sin utdannelse kan de få ved universitetets teologiske fakultet og statens praktisk-teologiske seminar eller ved det teologiske menighetsfakultet og dettes teologiske seminar.
Kirkene er menighetens (ikke kommunens) eiendom.
Til fremme av religiøse formål har medlemmer av statskirken stiftet forskjellige frivillige selskaper, som har underavdelinger over det hele land. De viktigste av disse er «Det norske bibelselskap» (stiftet 1816), «Det norske missionsselskap» (stiftet 1842), «Foreningen til evangeliets forkynnelse for skandinaviske sjømenn i fremmede land» (stiftet 1864) og «Det norske lutherske indremissionsselskap» (stiftet 1868). Bibelselskapet har et årsbudgett på over ¹/₂ mill. kr., sjømannsmisjonen på vel ¹/₂ mill. kr. og misjonsselskapet på over 2 mill. kr.
2. Dissenterne.
Herved forståes alle kristne som ikke tilhører statskirken, og likestillet med dem er unitarier og jøder 1 (se side 32). Alle disse har nu fri offentlig religionsøvelse innen lovs og ærbarhets grenser, og kan danne menigheter med egen prest og forstander. Når en sådan menighet anmelder for fylkesmannen hvem der er dens prest eller forstander, og denne skriftlig forplikter sig til å lyde statens lover og være sannhet og plikt tro, opnår menigheten de i dissenterloven omhandlede rettigheter. Dissenterprestene kan føre egne kirkebøker. De kan døpe og vie sin menighets medlemmer når vielsesritualet er godkjent av kongen. Dissenterbarn er ikke nødt til å delta i statskirkeskolens religionsundervisning, medmindre begge foreldre samtykker deri. Før noget statskirkemedlem kan bli medlem av en dissertermenighet, må han hos sognepresten melde sig ut 38av statskirken. Enhver kan melde sig ut når han har fylt 15 år.
Dissenterne er fritatt for personlige ydelser (f. eks. offer, presteskatt) til statskirken og dens tjenestemenn. Kun hvis kirkelige handlinger utføres av en statskirkeprest for nogen av en dissenters husstand (hustru, barn), må dissenteren betale det for en sådan handling lovbestemte gebyr. Likeledes må dissentere betale tiende av fast eiendom på landet, da dette er jordavgift, ikke personavgift.
Dissenterbevegelsen har i siste halvdel av det 19de århundre vært stadig stigende. I 1865 var 5 105 personer utenfor statskirken, i 1876: 7 180, i 1891: 30685, i 1900: 52714, i 1910: 62553 og i 1920 71 062. Dissenterne utgjorde både i 1910 og i 1920 kun 2,7 % av befolkningen, og de forholdsvis fleste av dem (18 304) var i 1920 medlemmer av lutherske frimenigheter; dernæst kommer metodister (11 455) og baptister (7 214); de romerske katoliker var 2 612. Utenfor ethvert trossamfund stod i 1910 11 342 og i 1920 16 999.
Pr. 1000 innbyggere utgjorde dissenterne i 1910 26,2 og i 1920 26,8 (i bygdene 20,2 og i byene 42,6).
De kristne dissentere har den 11te desember 1902 organisert et felles dissentermøte (dissentertinget), som trer sammen hvert år til drøftelse av felles anliggender. Den viktigste sak som her er behandlet, er dissenterlovens ophevelse og statskirkens avskaffelse. Herved tilsiktes at alle kristne religionssamfund får like rett.