Haakon vart myndig i 1355, og daa tok han styringi i Norig. Han var ein god og rettvis mann. I Sverik sette kongssonen Eirik upp mot kong Magnus og gjorde seg til konge, men inkje lenge etter døydde han. Daa tok svenskarne Haakon til konge, soleids at han og Magnus skulde styra ihop, men dei svenske stormennerne var so reint agelause og sjølvraadige, so det vart inkje vidare til styring.
I Danmark hadde tilstandet voret endaa myket verre enn i Norig og Sverik. Stormennerne tenkte berre paa aa sopa aat seg sjølve, trælkad folket og gjorde kongen magtlaus og herjad og røvad paa sjøen og paa landet. Riket hadde ei stund voret reint sunderteket, og det meste av landet var pantsett til 134danske og tyske herrar. I denne naudi gav Skaane seg under Sverik. Endeleg fekk kong Valdemar Atterdag samlat riket att. Dotter hans, Margrete, vart trulovad med kong Haakon, men daa Magnus Smeiken let Valdemar faa taka att Skaane, vart svenskarne harme, og dei svenske stormennerne tok til konge ein tysk mann, Albrekt av Meklenburg, systerson til kong Magnus. Magnus og Haakon tapte eit slag; Magnus vart fangad, og Haakon laut draga til Norig att. No kom det ein bròte tyskarar inn i Sverik, og desse plaagad aalmugen, som lengtad etter »den gode og ærlege herre« Magnus att. Tyskararne fekk slik magt, at kongen kallad kvar tysk landslaupar fyr morbror, sagde svensken. Stormennerne vart og misnøgde, og daa kong Haakon drog med ein stor her mot Stockholm, gav dei fader hans fri, mot at han inkje skulde gjera krav paa Sverik meir, og skræmde Albrekt til aa lova, at han skulde styra i alle maatar, som riksraadet vilde. Men fyr aalmugen vart det inkje betre enn daa tyskararne styrde. Stormennerne herjad og slost og drap liksom i Danmark.
Tri aar etter druknad kong Magnus i Bømmelfjorden. Daa var han 58 aar gamall. 1374.
Haakon strævad liksom dei fyrre norske kongarne med aa gjera ende paa den yvermagti, dei tyske kaupmennerne hadde rivet til seg. Han forbaud dei aa selja i smaatt og handla med andre enn borgararne. Detta likad dei inkje. Dei var so kaute, at dei gjekk væpnad paa gaturne og drap folk og gjorde myket ugagn. Daa tok dei norske embættsmennerne skip og gods fraa tyskararne, og daa kom det til ufred. Nett paa same maaten gjekk det i Danmark og. 77 tyske byar fraa Holland til Lifland gjorde samlag mot 135Norig og Danmark. Kong Albrekt og nokre tyske fyrstar slo lag med byarne og vilde byta Danmark millom seg. I denne ufreden tok dei store tyske herskipi til aa føra kanonur, og den norske leidingsfloten var venteleg no reint ubrukande. Danmark var likso verjelaust. Tyskararne herjad og brende mest i heile Danmark og herjad Kjøbenhavn. I Norig brende dei Marstrand og Konghelle og herjad alle sjøbygderne fraa Gjøtaelvi til Bergen, og so lenge ufreden stod paa, fekk landet ingi tilførsel. Haakon laut gjera fred og gjeva tyskararne so stor rett, som dei nokortid hadde havt. Danmark slapp betre, enn det kunne ventat. Byarne gjorde fred med Valdemar Atterdag, og daa var inkje hine fiendarne so myket aa ottast fyr. — I Sverik hadde og tyskararne rivet all handelen til seg, og der var det attaat ein tysk konge og flokkar af tyske leigesoldatar.
Valdemar Atterdag døydde 1375. Han hadde inkje søner, men berre ei dotter Margrete. Margrete og Haakon hadde ein son, Olav, og han vart no konge i Danmark, men daa han inkje var meir enn 6 aar gamall, styrde Margrete fyr han, medan Haakon styrde Norig.
Haakon døydde 1380, 40 aar gamall.