— Enhver kystboer ved, at vandet undertiden stiger høit over den høieste flo; da siger sjømanden og fiskeren: «Nu har de storm i sjøen.» Eller det kan synke dybt under laveste fjære; da er det fralandsvind, som drager vandet med sig udover. Vinden feier vandets øverste lag med sig; den virker paa bølgernes bagside og skyver sjøerne frem. De vandlag som ligger under, drages med de øverste. Det er derfor især vindene som sætter havstrømmene i gang. Des stadigere vinden er, des friskere den blaaser, des sterkere er strømmen. Sterke vestlige vinde i Nordsjøen og Skagerak driver vandet ind i Kristianiafjorden, saa det blir høi vandstand der. Vedholdende nordenvind driver vandet ud af fjorden, og det staar lavt ved Kristiania brygger. — Men det er ikke bare vinden som fremkalder strøm. Det ferske vand som flyder i havet, gjør ogsaa sit. Nu svinger jorden sig fra vest mod øst. Derfor vil alt som bevæger sig langs jordens overflade faa en slæng til høire paa den nordre halvkule, til venstre paa den sydlige. Ved Norges vestkyst gaar strømmen nordover. Vandet blir 253ved jordens omdreining trykket til høire, altsaa mod det faste land. Det faste land giver ikke efter, og derfor stuves vandet op mod kysten. Der blir en bakke i vandfladen, og bakken helder udover fra land. Vandet vil nedover denne bakke, altsaa til venstre. Men bestandig trykkes det til høire, fordi jorden gaar rundt; vinden driver paa, og strømmen gaar nordover tvers paa bakkens skraaning.

Prøv at røre vandet rundt i et glas. Du vil se, at overfladen blir hul, vandet jages op mod glassets vægger. Ved vindene blir Nordhavets vand svinget rundt; det blir en fordybning i midten, og vandet slænges udad. Men fordybningen er liden, neppe mere end én til to meter. I de strømkredse som ligger paa lavere bredder paa begge sider af ækvator, stuves vandet op mod midten af strømkredsen; her dannes et fladt vandberg.

Saa er det ferskvandet, som flyder ud fra det faste land; det er lettere end det salte havvand og lægger sig over dette. Der blir atter en bakke i overfladen udover mod havet, og dermed en strøm.

— Enhver kystboer ved, at vannet undertiden stiger høyt over den høyeste flo; da sier sjømannen og fiskeren: «Nå har de storm i sjøen.» Eller det kan synke dypt under laveste fjære; da er det fralandsvind, som drager vannet med seg utover. Vinden feier vannets øverste lag med seg; den virker på bølgernes bagside og skyver sjøene frem. De vannlag som ligger under, drages med de øverste. Det er derfor især vindene som setter havstrømmene i gang. Des stadigere vinden er, des friskere den blåser, des sterkere er strømmen. Sterke vestlige vinde i Nordsjøen og Skagerak driver vannet inn i Kristianiafjorden, så det blir høy vannstand der. Vedholdende nordenvind driver vannet ut av fjorden, og det står lavt ved Kristiania brygger. — Men det er ikke bare vinden som fremkaller strøm. Det ferske vann som flyter i havet, gjør også sitt. Nå svinger jorden seg fra vest mot øst. Derfor vil alt som beveger seg langs jordens overflate få en sleng til høyre på den nordre halvkule, til venstre på den sydlige. Ved Norges vestkyst går strømmen nordover. Vannet blir 253ved jordens omdreining trykket til høyre, altså mot det faste land. Det faste land giver ikke etter, og derfor stuves vannet opp mot kysten. Der blir en bakke i vannflaten, og bakken heller utover fra land. Vannet vil nedover denne bakke, altså til venstre. Men bestandig trykkes det til høyre, fordi jorden går rundt; vinden driver på, og strømmen går nordover tvers på bakkens skråning.

Prøv å røre vannet rundt i et glas. Du vil se, at overflaten blir hul, vannet jages opp mot glassets vegger. Ved vindene blir Nordhavets vann svinget rundt; det blir en fordypning i midten, og vannet slænges utad. Men fordypningen er liten, neppe mer enn én til to meter. I de strømkredse som ligger på lavere bredder på begge sider av ekvator, stuves vannet opp mot midten av strømkredsen; her dannes et flatt vannberg.

Så er det ferskvannet, som flyter ut fra det faste land; det er lettere enn det salte havvann og legger seg over dette. Der blir atter en bakke i overflaten utover mot havet, og dermed en strøm.