De unge studenter som kommer ind til universitétet og hovedstaden, kjender sig baade frie — og hjemløse. Vi husker det alle som har været unge og har været studenter. Vi kunde holde drabelige taler og synge og bruge mund mod konstáblerne om natten; men naar vi saa havde stavret os op hønsestigen til det fattige kammers i en af baggaderne, og saa ud over den fremmede by, som laa der i den maanelyse septembernat, saa fór tanken med én gang bort til den krog og kant af landet vi var kommet fra. Sønner af handelsmænd, af bønder og embedsmænd, mødtes vi her inde fra smaabyer og bygdelag. Mange af os havde ingen slegt, kjendte ingen — ingen uden kameraterne. Kameraterne blev hus og hjem og slegt. Vi saa op til hverandre paa hyblerne, vi mødtes i studentersamfundet om lørdagskveldene. Og under kameraternes samvær var det altid en eller to som maatte være med, hvis det skulde blive hygge; en eller to som havde bedst hjertelag, mest vittighed. Og naar vi nu efter mange aar ser ud over kameraternes kreds, saa er det netop disse bedste, de lyseste, vittigste, som er gaat bort. De hørte ligesom ungdommen til. De var ikke ærgjerrige, dugde ikke til at bryde sig vei frem.
Den norske ungdom før 1811 som skulde til universitetet, havde endnu længer vei. De maatte til Kjøbenhavn. Men just fordi de var saa langt hjemmefra, havde de des mer trang til at være sammen. Studentersamfund var der ikke, saa satte de hverandre stævne paa kaffehusene. I madam Juels kaffehus i Sværtegaden blev det grundet et 140samfund som i 1772 fik navnet det norske selskab. Det var et lidet Norge i Kjøbenhavn.
Tarvelig havde de det, — nogen gamle høiryggede stoler langs væggene, og et langt bord som stod midt paa gulvet i den første stuen. Og saa ved siden af et par kamre, hvor de kunde prate mer fortrolig sammen.

Men de som sad her, var ikke tarvelige folk i aandelig forstand. Heller ikke jyplinger som netop var sluppet ud af skolen. Der sad mænd som havde læst meget, tænkt meget; der var vittige hoveder, hvis ord fløi ud over det hele Kjøbenhavn. De snakked om de bøger som netop var kommet ud, og de læste høit for hverandre det de selv skrev. De havde versprotokol med viser og indfald; de spased med hverandre og gjorde nar af hverandre paa en godmodig maade, rigtig paa kameratvis. Men de udgav ogsaa offentlig arbeider i det norske selskabs navn og paa egne vegne. De sidste er de merkeligste.
Der var nemlig en hel flok virkelige digtere i dette selskab. Størst evner af dem alle havde Johan Herman Wessel.
Han var kameraten som de helst samled sig om, som de saa efter, naar de kom ind, og savned, naar han var borte. Ikke fordi han gjorde saa meget af sig; han sa ikke meget; men det han sa, traf spikeren paa hovedet. Og saa var han mild og elskværdig og vittig, saa latteren sprudled om ham, der han selv sad stille og faamælt.
141Det staar i visen om Tordenskjold:
Atten børn gik frem paa radhos hans far i Trondhjems stad:døtre seks og sønner tolv,men kun én blev Tordenskjold.
En anden af de tolv sønner var Ole Wessel, prest til Vestby ved Kristianiafjorden, et par mil syd for Kristiania. Hos Ole Wessel blev brorsønnen, Jonas, personelkapellan. Jonas Wessel er digterens far.
Naar en ser paa billedet som staar her, og husker Tordenskjold, saa er det ikke frit for, at der er lighed; store øienbryn har de begge, men Tordenskjolds øie flammer, Johan Herman Wessels er skjelmsk. I Tordenskjolds træk er viljen hugget ind; viddet leger om Wessels læber. Tordenskjolds ansigt gaar paa, rykker mod fienden, kan en sige; i Wessels smil er der seier. Men det ser ikke ud til, at denne seier har kostet ham noget.
Johan Herman Wessel kom ned til Kjøbenhavn for at tage artium, og tog den med bedste karakter; og saa levde han sin ungdom hen, underviste et par timer, var resten af dagen sammen med jevnaldrende, især paa kaffehusene, og læste saa om natten.
I den tid var den italienske opera og det franske sørgespil moderne. Nordmanden Nils Krog Bredal efterligner operaen, Nordahl Brun sørgespillet. Det mest kjendte af Bredals syngestykker hed Tronfølgen i Sidon Mange syntes det var udmerket. Men det blev ogsaa rakket ned; og dette førte til, at der blev slagsmaal i teatret. Wessel har sikkert moret sig over al denne staahei af det elendige stykke. Det har bævret om mundvigerne paa ham.
Saa skrev Nordahl Brun Zarine. Det var laget netop over samme lest som alle de franske sørgespil som var paa moden den gang; der var dyd og elskov og sterke høitidelige ord. Men mere end efterligning var det ikke; de bedste franske sørgespil er stive, men de er baade fine og 142fornemme paa sin vis. Zarine kommer dem ikke nærmere end lesten kommer silkeskoen. Folk syntes dog, at det var deiligt. De klapped og graat i teatret.
Johan Herman Wessel graat ikke. Om hans mundviger bævred det mer og mer; det blev ham saa usigelig løierligt, al denne stivheden og unaturligheden, og alle disse reglerne som skulde følges, og han begyndte selv at lage et sørgespil, som han kaldte Kjærlighed uden strømper. Hans helt er ikke svigersøn til kongen af Medien, som Zarine, men skræddersvend i Kjøbenhavn. Han skal giftes med Grete. Men han har ingen strømper. Og hvide strømper maa han have; strømper og sko hørte med til stasdragten Han kan ikke gifte sig i støvler. Det sømmer sig ikke. Saa stjæler han strømperne, — Grete stikker sig, og alle de andre stikker sig, en efter en.
Wessel havde ikke tænkt paa at udgive sit stykke, hans venner maatte overtale ham til det. Det kom ud, og blev opført paa teatret. Det er et af de vittigste verker i den norske og danske litteratur; det er saa uhyre pudsigt at høre disse tarvelige mennesker føre de store høitidelige ord i munden — ganske som i Zarine — og synge sine kunstige sange — ganske som i Tronfølgen. Og det vakte en uhyre munterhed. Men det blev Wessels eneste store daad. Han fløi ikke fra bedrift til bedrift som Tordenskjold. Det var kommet over ham at digte dette; det var skrevet i en utrolig kort tid, — det havde gaat let som en leg. Wessel var ikke af dem som bored sig frem, han var ikke ærgjerrig, havde ingen sterk vilje, var ligegyldig for sig selv:
Han aad og drak, var aldrig glad,hans støvlehæle gik han skjæve,han ingenting bestille gad,til slut han gad ei heller leve.
De ord har han med skjemtefuld vemod brugt om sig selv. Men hans navn er blit udødeligt ved dette ene verk.
143Paa en fuldendt og uforglemmelig maade har han gjort nar af det som er unaturligt og opstyltet. I saa henseende er Holberg og Wessel i slegt. «Jeg kan ikke taale,» siger Holberg, «alt hvad der er opstyltet og ligesom sat paa skruer.» Men ellers er de lige saa forskjellige som Wessel og Tordenskjold. Holberg er en arbeider i stor forstand. Han syntes, at i 365 dage «kan meget udrettes». Wessel tælled ikke dagene, han drev dem hen. Holberg gik ofte paa vertshus, men altid lige tør derfra; naar Wessel kom hjem ud over natten, saa var han nok altfor ofte ustø. Holberg begyndte som en fattig mand, og endte som barón med stor formue. Wessel var fattig til sin død, hans livsstilling tarvelig saa længe han levde.
Hjemme var han lidet lykkelig, men mellem venner og kamerater kunde han strø ud de vittigste vers.
Han gav en tid ud et ugeblad; men det laa ikke for ham at være vittig paa dagen. Af og til stod det ypperlige ting i bladet, men ofte var det kjedeligt. Smeden og bageren, Hundemordet, Gaffelen, Posthuset¹ hører til hans mest kjendte komiske fortællinger.
Wessel døde den 29de desember 1785, noget over 43 aar. Det norske selskab fulgte ved den tarvelige jordefærd; ingen pomp og pragt ved den stilfærdige fattige mands grav. Nu deler to folk arven efter ham.
Wessel nøide sig med at sige sin mening om en bog, der han sad ved glasset, Klaus Fasting skrev offentlig om bøgerne. Der var knapt nogen som dømte klogere, klarere og retfærdigere end han. Han kunde ogsaa i et kort vers gjøre blodig nar af den som fortjente det. Det er han som har skrevet til en nar som reiste udenlands:
O du som rig og latterligdin tid paa reiser vil anvende,o gid du vilde lyde mig:reis verden om, lær alt at kjende!kun vogt dig vel, at ingen kjender dig!
144Og dette om rangstriden:
To narre stred om gang og sæde;hver fandt sin rang, sit fortrin størst.En spotter hørte det; «o,» sagde han, «med glædejeg trætten skille skal: den største nar gaar først.»
Jens Zetlitz sang om glæden, og hans viser har været sunget i Norge og Danmark indtil op i vore dage. Jonas Rein sang om sorgen. Men han havde ikke paa langt nær Zetlitz’s sangergave. Om Nordahl Brun skal fortælles senere.
Norske digtere fra den tid valgte ofte sit emne fra sit hjemland: digted om den hellige Sunniva, om Hornelen og om Sarpsfossen. Det meste af dette er nu glemt. Men to prestesønner fra Gudbrandsdalen har skjænket os digte fra hjembygden som fortjener at leve paa folkemunde. Det er Tomas Stockfleth, og Edvard Storm fra Vaage.
Stockfleths digt heder Heimattkomsten. En norsk soldat kommer hjem fra Kjøbenhavn; faren, den gamle kall, tager mod ham med et haandtag, saa han næsten dætter i knæ,
Klaus Fasting¹ er søn af en bergensk prest og født den 29de oktober 1746; tog teologisk eksamen 1768, bodde fra 1777 til sin død 1791 i Bergen. I 1783 blev han udnævnt til viceraadmand — uden løn; i 1787 blev han virkelig raadmand. Han udgav i nogen aar de vittige Provinsialblade.
Jens Zetlitz er født i Stavanger den 26de januar 1761. Han var prest i Norge, først paa Jæderen, saa i Vikedal i Ryfylke, og endelig i Kviteseid i øvre Telemarken, hvor han døde den 14de januar 1821.
Jonas Rein er født i Surendalen den 18de februar 1760, er prestesøn, og blev selv prest, først til Kautokeino, men tiltraadte aldrig dette kald. Han kom til Smaalenene. I aaret 1800 blev han sogneprest til Eidanger (mellem Porsgrund og Brevik) og i 1808 til Nykirken i Bergen. Fra denne by mødte han som medlem af rigsforsamlingen paa Eidsvold.
Stockfleth er født 1743, døde som sorenskriver paa Eker 1808. 145og nu maa han fortælle, hvorledes han sjøl — kongen — lever; om han ter sig ved paráden af og til, om han ler, naar karene stræver? Om han taler tysk eller skjønner folket; om han vil vaage sig op til de norske dalene? Jo, kongen vil nok gjerne komme, siger gutten; men de store herrerne vil det ikke. Da bryder gamlen ud:
Nei sjaa juten du!Juten raar lell mest i galin.
Storm har skrevet Sinklarsvisen, og de ypperlige digte paa gudbrandsdalsmaal: Skogmøte hans Torgjer Sjelle, Sæterreisi og Heimreisi fraa sætren.
Edvard Storm er født paa Vaage prestegaard i Gudbrandsdalen den 21de august 1749. Da han var blit student, var han en stund hjemme, og det er vel fra dette ophold han har hentet emnerne til sine gudbrandsdalske sange. Han var glad i en bondepige fra gaarden Hammer, men hans far vilde ikke, at de skulde faa hinanden. Sønnen reiste, og saa aldrig mere sin fødebygd igjen. Han blev lærer og siden inspektør ved en skole i Kjøbenhavn; han var glad i børn, og børn i ham. Da han i september 1794 var død af vattersott paa Fredriks hospital, og hans lig blev baaret over hospitalsgaarden, stod der en liden flok gutter, som var kommet for at tage farvel med ham. De fulgte ham ind i ligkammeret, hvor hans ansigt blev blottet. En af dem trykked hans kolde haand og takked ham taus for alle de velgjerninger han havde vist ham. Det var den siden saa navnkundige Adam Oehlenschläger, Danmarks store digter.

Storms og Stockfleths folkelige digte er skrevet i en god stund; men de kommer enkeltvis. Anderledes er det med
Rolfsen: Læsebog for folkeskolen. IV.
146
147Klaus Frimann. Han har en hel perlerad af prægtige digte. Hos de andre norske digtere ser en ligesom glimt af hjemmet, eller de skriver om det paa en maade som vi ikke kan glæde os ved nu. Klaus Frimann samler det hjemlige og synger om det, ud fra hjertet og hjemlig grund, saa det har værd for alle tider. Han kom til at leve et langt embedsliv mellem de norske bønder. Han digted om gamle dage og om folkets daglige dont. Han blev ved at synge høit op i oldingaarene.
«Frimannsdigtene» er endnu vel kjendt blandt vort folk. De er at ligne ved god vin, som blir endnu bedre med aarene. Paa en af sine sidste fødselsdage fik Klaus Frimann af unge bondejenter en krans med nys udsprungne bjerkegrener og vaarblomster. De passed godt. Hos ham kjender vi ligesom vaarduften, længe før vaaren for alvor er kommet i Norge. Han er foregangsmand, og det er de i grunden alle hine nordmænd i Kjøbenhavn, om end paa anden vis. De tænkte ikke paa at løse Norge fra Danmark; men Norges ære og Norges værdighed laa dem alligevel sterkt paa hjertet. Disse norske studenter ved universitetet i Kjøbenhavn havde sine tanker vendt mod en høiskole hjemme; den mand som stifted det norske selskab, Ove Gjerløv Meyer, skrev ogsaa om et norsk universitet. De viste, at der var evner i det norske folk paa digtningens omraade. Holberg havde vist det før; han var den største digter som de to riger havde fostret. Men hverken han selv eller andre havde fæstet sig ved at han var norsk. Digteren fra Kristiania, Tullin, havde havt stor anseelse. Men nu kom det en hel rad, større og mindre mænd, forstaar sig. Og denne rad kan vi sige førte Norge i sit skjold. Den øged nordmændenes selvfølelse.
Klaus Frimann er prestesøn fra Selje og født den 15de mai 1746. Frimann var prest, ligesom Zetlitz og Rein, først personelkapellan hos sognepresten til Volden paa Søndmør, naturforskeren Hans Strøm, siden sogneprest til Davikens menighed i Nordfjord fra 1780—1823. Han døde i sit alderdomshjem Frimannslund i oktober 1829.
Kristian Braunmann Tullin er født den 6te september 1728 i Kristiania. Han skrev i 1758 Maidagen, egentlig et bryllupsdigt. Det priser vaarens og naturens herlighed. Ved dette digt blev han med en gang berømt; det er det bedste han har skrevet. Tullin blev fabrikeier, toldinspektør, raadmand. Han døde i Kristiania den 21de januar 1765.
148Det var vistnok bare enkelte som var med i afgjørelsens dage: Nordahl Brun paa Bergens bispestol, og Jonas Rein i Eidsvoldsbygningen. Men alle har de hjulpet til uden at vide det. De har styrket nordmændenes nasjonalfølelse — og uden den var ikke Norge blit et frit rige i 1814.