Læreplanatlas
Fjerde Del

Forord til 4de og 5te del.

3

Den læsebog som med disse bind faar sin afslutning, har, som det saa ofte gaar, vokset organisk under arbeidet; just fordi grundlinjerne skulde følges, er omfanget blit større end oprindelig tænkt.

Og en læsebog for folkeskolen i vore dage kunde vanskelig undgaa denne skjæbne, fordi den maatte tage sigte baade paa skolens nuværende standpunkt og paa dens fremtidige udvikling, baade paa folkets forudsætninger og paa de modsætninger som det rummer.

Som verket nu foreligger, vil dets byggeplan forhaabentlig være klargjort: først barnebogen, som lokker til læsning; saa overgangsbogen, hvor det belærende element er sterkt isprængt; saa tredje trin, hvor det etisk opdragende og kundskaben ligefrem har overvegten (Fra fremmede lande, Fra Norges historie, Fra verdenshistorien, De unævntes saga, Norge i 1814). Endelig kommer nu i fjerde og femte bind, som udgjør en enhed og kun af praktiske grunde er delt, litteratur og kultur i en udstrækning som det neppe nogensinde er forsøgt i en læsebog for folkeskolen.

Enkelte har ment, at denne bygning saa at sige er altfor solid tømret, at en læsebog i morsmaalet først og fremst skal være æstetisk, eller, med andre ord, et udvalg af skjønlitterære stykker. Jeg tror, at denne opfatning staar udenfor de forudsætninger som foreligger.

En saadan læsebog vilde efter min formening staa rodløs; folket vilde føle sig fremmed overfor den, og det er i det hele et spørsmaal, om en læsebog for den norske folkeskole nogensinde tør savne arbeidet og kundskaben, virkeligheden i omfattende og opdragende forstand. Det norske folk strider med denne virkelighed 4haardere end noget andet; det vil vide besked om livet selv; det har sterk virkelighedssans, kræver derfor realitet. Læsebogen kan ikke vise dette krav fra sig. Men lige saa vist er det, at den af al magt skal kjæmpe mod den ensidighed i kravet som tunge kaar og aandelig afstængthed har fremkaldt. Den skal, saa snart barnet er modent nok, for fuldt alvor lukke op for de sider af menneskelivet som hidtil altfor meget har været holdt ude; den skal bygge paa fremtidens udvikling og forstaa visse modsætninger i folket; den skal samle sig i en harmoni, hvor hverken den enkeltes døgnstræv eller det hele folks arbeide paa sin kultur er udelukket: kropsarbeidets tunge slit, kirkens virksomhed, kunstens mindesmerker og dens mænd, banebryderne paa digtningens omraade, alt skal forme sig til et harmonisk billede af norsk liv gjennem tiderne; og hertil skal slutte sig billeder fra den store verdenshusholdning, som naar til alle folk. Det folk som til daglig kjæmper med en haard og streng natur, skal løftes op ved synet af naturens storhed, ved at se sammenhængen i alt. Paa havsens bund og af himmelens stjerner, i blomsternes støv og i cellens liv, i havstrømmenes veier skal den unge skimte verdensøkonomien og dens lover, og den skabende almagt som staar bag. Han skal se, hvorledes naturkræfter som var en dunkel rædsel, er blit til lydige ilbud for tanken over al verden, til en vældig, uoverskuelig magt i menneskets tjeneste, fordi videnskaben utrættelig har forsket, slegt efter slegt har fortsat sit arbeide, folk efter folk har taget del i kappestriden for at naa frem til seier for hele menneskeheden.

Men det er klart, at naar opgaven for læsebogens høieste trin var en saadan som her i korte omrids er antydet, saa krævde den fremfor alt en rummelig plads, og navnlig gjaldt dette paa den norske litteraturs og kulturs omraade. Ti netop her stod man lige overfor de modsætninger i folket som gjentagne ganger er nævnt, den gjæring hvori det lever. Det norske folk hører for øieblikket til dem som giver vægtige bidrag til Europas litteratur; og paa samme tid viser en stor del af dette folk litteraturen fra sig som noget ufornødent, eller giver den plads i sidste række. Det følger sin skabertrang som en naturlov det ikke kan modstaa; men det synes at have liden evne til at glæde sig over hvad det selv har skabt. Det sender ud fra bondeslegterne slige mænd som Henrik Wergeland, Jørgen Moe og Asbjørnsen, Bjørnson 5og Jonas Lie, Ivar Aasen, Vinje og Garborg. Men endnu holdes disse mænds verker mangesteds borte fra den stand de har sit udspring fra, af ligegyldighed, uvidenhed eller misforstaat religiøs pligtfølelse. Og dog er her en sterk gjæring. Dører holdes lukket, men dører aabnes ogsaa; ungdomsforeninger stiftes rundt om i bygderne, læselysten vokser, den nyeste verdenskultur tørner mod bondens trange, men gamle og sterke. De unge sind staar hjælpeløse, uden broer og overgange, og det gjælder derfor, at læsebogen her, hvor den vender sig til grænsen mellem barndom og ungdom, bygger bro og skaber overgange ved en fremstilling af den norske litteratur i ældre og nyere tid. Og just fordi bogen staar paa en saadan grænse, har selve fremstillingsmaaden de største vanskeligheder at kjæmpe med og de strengeste krav at opfylde. Ti her tales paa en gang til børn som ikke vilde forstaa et ord af det almindelige litteraturhistoriske tungemaal, og til ungdom som vil vide noget; og derfor maa der bruges en helt egen metode, hvis der skal ventes det aller mindste resultat. Skal man ikke simpelt hen lægge vanskelighederne fra sig, men tage dem op og prøve at løse dem, saa gjælder det at skrive om litteratur uden at skrive litterært; at tale om det vanskelige i et let sprog, at jevne veien for den unges fod, saa den kan trænge ind dybest muligt; det gjælder at naa til digterens personlighed, ikke gjennem opregning af hans skrifter, men gjennem anskueliggjørelse af hans væsen, saaledes som det aabenbarer sig i disse skrifter. Ti kun da blir det litteraturhistoriske element et læsestykke for folkeskolen, naar digterens verker og hans ord er den kilde hvoraf fremstillingens liv strømmer. Det kan stundom være umuligt i en skolebog som denne at faa en digter repræsenteret paa rette maade gjennem udvalg af hans verker. Her kan da skildringen af hans liv komme til hjælp, naar han selv er til stede i denne skildring. Men da maa den ogsaa, hvad der for øvrigt er i overensstemmelse med læsebogsverkets hele plan, være rig paa livfulde detaljer. Læsebogen kan mindst af alt være litteraturhistorie, som tager alle med; men den skal slaa til lyd for de førsterangs mænd, saa det ikke glemmes; den skal stanse ved milepælene og give sig ro der: mænd som Holberg, Wergeland, Bjørnson, Ibsen skal have rum, og skimtes ialfald — i sin hele bredde. Den tør ingensteds indskrænke sig til abstrakte paastande, hvor det gjælder kultursammenhængen; derfor kan den ikke gaa forbi fænomener som «Norges dæmring» eller eventyrdigtningen og 6dens betydning. Den første peger paa en kløft i folket som er den dag i dag til stede, den sidste eier et samlende moment som det maa være af aller største betydning for læsebogen at fremhæve. Ti det ligger i sagen selv, at en bog som vender sig til folkeskolen, særlig maa drage frem det folkelige element i litteratur og kultur, og den folkelige personlighed. Det er dette som giver mænd som Petter Dass, Johan Nordahl Brun og Jørgen Moe en fremskudt plads. Af samme grund hører saga og folkevise til de emner som er fyldigst behandlet. En bog som skal gjøre litteratur og kunst kjære og tilgjængelige for det hele lands ungdom, kan vanskelig finde bedre støtter end i sagaen, hvor folketypen er udmeislet i enkle, storslagne former, eller i folkevise og eventyr, hvor fremmede spirer har slaat ned paa nasjonal grund og efter aarhundreders stille vekst paa ensomme steder har løftet sig over bygdegrænsen, og — hjulpet af den kulturstrøm som kom i tidens fylde — kastet sit blomsterstøv over det som vokser i norsk aandsliv og norsk litteratur.

Kristiania i mai 1895.

Nordahl Rolfsen.

Hvad sproget i litteraturprøverne her i 4de og 5te bind angaar, har hovedhensynet været ikke at forvilde børnene ved altfor mange og altfor afvigende former.

Den sterke vekst vort litteratursprog skyder, gjør det imidlertid umuligt at undgaa sideformer; man kan ikke lade Holberg og Wessel tale med den samme norske tunge som Bjørnson og Ibsen. Vi har da fundet det rettest at gjøre et bestemt skille mellem fælleslitteraturen og den senere særnorske litteratur, saaledes at særlig norske sprogformer, selv hvor de ellers er læsebogens, holdes ude fra fælleslitteraturen, undtagen hvor de i den grad er gaat ind i den almindelige bevidsthed, at de ikke vil merkes uden af sprogkyndige. Af hensyn til versebygning og rimbrug har vi dernæst været nødt til at respektere en del ældre (væsentlig «litterære») sprogformer i digte tilhørende den særlig norske litteratur, 7— ligesom vi selvfølgelig har bestræbt os for ikke at udslette sprogtrinnets eller de enkelte forfatteres særpræg, om vi end har søgt at rydde de værste stener af veien. At der af denne grund blir et — skjønt betydelig svagere — sprogligt skille mellem tiden før og efter Asbjørnsen og Moe, tør saaledes sige sig selv.

For øvrigt henvises til de fortløbende sproglige noter under teksten til hver forfatter, samt til stykket om Norsk og dansk, 4de bind, side 106.

Dette stykke, saa vel som de biografiske bemerkninger om forfatterne (med mindre typer) foran litteraturprøverne, er alene bestemt for lærerne.

Moltke Moe.