219

Naar norske tingmænd nu samles, har vel enkelte af dem en lang og møisom reise. Men det gaar dampskibe langs hele vor kyst, og ikke saa faa jernbanelinjer mødes i Kristiania by. De som endnu maa kjøre landeveien, har for det meste gode veier, jevne, brede og flade. Fra Randsfjorden og Mjøsen til Lærdal i Sogn findes det nu knapt

en eneste brat tung bakke. Anderledes var det i 1814. Vi har dagbøger fra flere Eidsvolds-mænd, og ved saaledes god greie paa hvorledes de kom frem. Bergens kaarne mænd gik den 25de mars om bord i en stor vængebaad. De havde to tjenere, ti rorskarer og en styrmand; desuden to baader til tøiet, én med fire og én med fem mand, og nu blev de da rodd mil for mil nordover til Sognefest. Natteleiet var ikke videre rart. De laa paa gulvet paa fladsenger af halm, med stolsæder til hovedpuder og reisetøiet til overdyner. Fra 220Sognefest gik det saa indover Sognefjorden, og med de ti mand i skyds blev det ikke saa langsomt endda. Den 28de mars om eftermiddagen kl. 5 kom de til Lærdalsøren. De havde da rodd tredive norske mil paa tre dage. Nu havde de landeveien for sig til Randsfjorden. Men det var en landevei med bakker og galder som ikke var greie at komme over. Paa Randsfjorden var isen endnu sterk, men fuld af vand. Da de var kommet frem til Granvold, og prest og skriver vilde have dem til gjest, kunde de ikke møde, fordi de sad med lommetørklær paa benene istedenfor strømper. Til Kristiania naadde de frem den 4de april i et fælt føre: sne, vand, og skalberg.

De som kom fra Kristiansand havde det heller ikke altfor mageligt. Snart is, slud og regn over lange fjorder og sjøer fulde af vand, som stundom gik ind i slæden; snart tykt tilsnedde veier; saa hele Jarlsberg igjennem, hvor veiene saa ud som bølgerne i Nordsjøen, og farten gik skridt for skridt, op og ned, støp i støp, hump i hump. Det var til at blive rent sjøsyg af.

Ja selv det korte stykke fra Kristiania til Eidsvold var leit nu i sneløsingen og førefaldet; somme brugte indtil sytten timer for at kjøre de fem mil. Og de kom frem saa tilsølet at de næsten ikke var til at kjende.

Det var et hundred og tolv repræsentanter; de kunde jo ikke alle bo paa hovedgaarden, helst da prinsen ogsaa skulde bo der. Af kjøgemesteren fik de da vide hvor de skulde være. Og det var undertiden et daarligt herberge og langt borte. Det var ikke lækkert nu i vaarbløten at ride eller kjøre en hel mil paa veier hvor hesten stundom sank i gjørme til bugen. Amtmand Løvenskiold og sorenskriver Blom laa første natten paa et loft i noget høi. Og doktor Møller fra Arendal klaged siden over at han blev mager, fordi han, de dage han spiste hjemme, aldrig fik andet til middag end harskt stegt flesk og melkevelling med 221snerk i. Ellers spiste alle paa herregaarden de dage det var møde i forsamlingen.

Det er morsomt at læse om alt dette, om disse reiser i sneløsing og førefald og paa ufremkommelige veier. Det var vaar i Norge nu baade paa den ene og den anden maade. Alting skulde jo til at begynde. Men da disse mænd som nu mødtes paa Eidsvold, vaade af snevand, tilsølet af gjørmen, — da de først havde faat reist den bygning som vi kalder den norske grundlov, og gjort nordmændene til et frit og selvstændigt folk, saa gik det ogsaa lettere med alt det andre som skulde bygges. Det staar meget igjen. Men et godt stykke frem i samfærdsel og næringsveie er vi da kommet, siden vi blev et frit og vaakent folk, som kan sende sine kaarne mænd til tinge og faa baaret frem ønsker og krav fra by og bygd.

Den som nu farer i jernbanevogn gjennem Østerdalens skoger under vaarflommen, eller gjennem Jarlsberg, hvor mændene fra Kristiansand blev sjøsyge i alle humpene, eller over Jæderen, hvor havet kan være ufremkommeligt udenfor, — den som sidder lunt og godt i kahytten paa Sogne-dampbaaden og farer trygt over de brede fjorder, hvor Bergens-mændene i 1814 slét sig frem paa aarerne mil efter mil i vængebaad, — alle skal de med tak mindes vore fædre som mødte frem hin paaskeaften paa Eidsvold.

Trætte og forkomne var de om kvelden, vanskelige og alvorlige var tiderne. Men tillidsfulde og viljesterke mødte de paaskemorgen, en vakker solvarm aprilmorgen, ved Eidsvolds kirke, for at bede Gud om kraft til at velte stenen fra graven,¹ saa landet kunde reise sig nyt og grøderigt, som markerne gjør det naar sneen er gaat bort og eng og ager skyder vekst.

219

Når norske tingmenn nå samles, har vel enkelte av dem en lang og møysom reise. Men det går dampskip langs hele vår kyst, og ikke så få jernbanelinjer møtes i Kristiania by. De som ennå må kjøre landeveien, har for det meste gode veier, jevne, brede og flate. Fra Randsfjorden og Mjøsen til Lærdal i Sogn finnes det nå knapt

en eneste brat tung bakke. Annerledes var det i 1814. Vi har dagbøker fra flere Eidsvolds-menn, og ved således god greie på hvorledes de kom frem. Bergens kårne menn gikk den 25de mars om bord i en stor vængebaad. De hadde to tjenere, ti rorskarer og en styrmann; dessuten to båter til tøyet, én med fire og én med fem mann, og nå ble de da rodd mil for mil nordover til Sognefest. Natteleiet var ikke videre rart. De lå på gulvet på flatsenger av halm, med stolseter til hodeputer og reisetøyet til overdyner. Fra 220Sognefest gikk det så innover Sognefjorden, og med de ti mann i skyds ble det ikke så langsomt enda. Den 28de mars om ettermiddagen kl. 5 kom de til Lærdalsøren. De hadde da rodd tretti norske mil på tre dage. Nå hadde de landeveien for seg til Randsfjorden. Men det var en landevei med bakker og galder som ikke var greie å komme over. På Randsfjorden var isen ennå sterk, men full av vann. Da de var kommet frem til Granvold, og prest og skriver ville ha dem til gjest, kunne de ikke møte, fordi de satt med lommetørklær på benene istedenfor strømper. Til Kristiania nådde de frem den 4de april i et fælt føre: sne, vann, og skalberg.

De som kom fra Kristiansand hadde det heller ikke altfor makelig. Snart is, slud og regn over lange fjorder og sjøer fulle av vann, som stundom gikk inn i sleden; snart tykt tilsnedde veier; så hele Jarlsberg igjennom, hvor veiene så ut som bølgene i Nordsjøen, og farten gikk skritt for skritt, opp og ned, støp i støp, hump i hump. Det var til å bli rent sjøsyk av.

Ja selv det korte stykke fra Kristiania til Eidsvold var leit nå i sneløsingen og førefaldet; somme brukte inntil sytten timer for å kjøre de fem mil. Og de kom frem så tilsølt at de nesten ikke var til å kjenne.

Det var et hundre og tolv representanter; de kunne jo ikke alle bo på hovedgården, helst da prinsen også skulle bo der. Av kjøgemesteren fikk de da vide hvor de skulle være. Og det var undertiden et dårlig herberge og langt borte. Det var ikke lekkert nå i vaarbløten å ride eller kjøre en hel mil på veier hvor hesten stundom sank i gjørme til buken. Amtmann Løvenskiold og sorenskriver Blom lå første natten på et loft i noe høy. Og doktor Møller fra Arendal klaget siden over at han ble mager, fordi han, de dage han spiste hjemme, aldri fikk annet til middag enn harskt stekt flesk og melkevelling med 221snerk i. Ellers spiste alle på herregården de dage det var møte i forsamlingen.

Det er morsomt å lese om alt dette, om disse reiser i sneløsing og førefald og på ufremkommelige veier. Det var vår i Norge nå både på den ene og den annen måte. Alting skulle jo til å begynne. Men da disse menn som nå møttes på Eidsvold, vaade av snøvann, tilsølt av gjørmen, — da de først hadde fått reist den bygning som vi kaller den norske grunnlov, og gjort nordmennene til et fritt og selvstendig folk, så gikk det også lettere med alt det andre som skulle bygges. Det står meget igjen. Men et godt stykke frem i samferdsel og næringsveier er vi da kommet, siden vi ble et fritt og våkent folk, som kan sende sine kårne menn til tinge og få båret frem ønsker og krav fra by og bygd.

Den som nå farer i jernbanevogn gjennom Østerdalens skoger under vårflommen, eller gjennom Jarlsberg, hvor mennene fra Kristiansand ble sjøsyke i alle humpene, eller over Jæderen, hvor havet kan være ufremkommelig utenfor, — den som sitter lunt og godt i kahytten på Sogne-dampbåten og farer trygt over de brede fjorder, hvor Bergens-mennene i 1814 slét seg frem på årene mil etter mil i vængebaad, — alle skal de med takk minnes våre fedre som møtte frem hin påskeaften på Eidsvold.

Trette og forkomne var de om kvelden, vanskelige og alvorlige var tidene. Men tillitsfulle og viljesterke møtte de påskemorgen, en vakker solvarm aprilmorgen, ved Eidsvolds kirke, for å bede Gud om kraft til å velte steinen fra graven,¹ så landet kunne reise seg nyt og grøderikt, som markene gjør det når sneen er gått bort og eng og ager skyder vekst.