171

(Fra en vestlandsfjord.)

Nei, neimen om lammet hendes var med i kveld heller! Flokken rekkjed frem om nuten og hidover efter den smale stigen, den ene sauen efter den andre, trædd ligesom paa traad. De pleide komme paa den maaden støtt hver eneste dag hele sommeren, endda de jo gik som de helst vilde her paa fjeldet uden gjæter.

Men vesle bjelden hun havde sat paa lammet sit, den sakned hun denne gang ogsaa. Nu havde det fine kling-kling været vække i fem dage, det fineste af alle sammen, rent og klart som glas. Hun lukked øinene og tyktes hun saa lammet sit, med den lange, blødt krøllete roven, som dingled saa myg; det havde likt saa at staa der lige op for støilen, sammen med de andre, og tygge op igjen det som det havde fundet borti de fede græs-skòrene opved Svartaberg; af og til bare stod kjæverne stille, det kneb øinene til og saa udover det vesle tjernet bortenfor støilen og indover brune høifjeldet med sneflekker i kløfterne, som lyste rødt naar solen kvelded til havs. — Aa, det var saa vondt at mindes det!

Vetle-Lisbet skjøv de smaa fletterne bag paa ryggen og skòtted op imod nuten. — Ja, nu skulde det ske! Det fik ikke hjælpe, hvad mor sa, at de skulde vente til lørdag, naar far og broren, han Store-Lars, kom nedenfra bygden efter melkekløv. Hun vilde prøve alene, prøve at faa lammet op fra Svartabergs-helleren; der maatte det have sat sig fast, — for det svalt jo ihjel, om en drygde længer. Der opunder var ikke andet end svart jord igjen; støtt havde det staat en i skòrfæste der, mest hver veke nu i sommer, og gnaget af alt, græsroden med.

172Men hun sa ingenting. — Og kjørne blev melket; og lyse sommernatten kom; og mor sovned under aaklæet. Vetle-Lisbet smatt stilt frem af sengen og ud i svalen, strakte sig op efter to lange taug paa hjellen og trev den vesle busalt-dunken borti peisen; og saa bar det opover mod nuten.

Det tog til at lysne alt fra himmelen i nordøst. Det dugged i græsset, og det skalv i morgendampen; og rypemor vaagned og trilled skræmt med ungeflokken over ur og sten, og blev væk nedi vaad pors og blaabær-ris, som blinked mod solen. — Aa, det var slig en fin morgen!

Og i dag skulde vesle lammet faa salt!

Oppe paa Svartaberg stansed hun først, og saa ud over blaa fjeldvand og brune myrer. Solen varmed alt og stak, saa hun skygged med haanden. — Det var galt ogsaa dette, næsten; hun skulde have sagt til mor før hun gik. — Ja ja, hun vilde nu ialfald lægge sig fremover og skòtte ned mod helleren.

Der laa lammet paa knæ indunder og slikked berget; det var morgenduggen det vilde have tag i, for det silred ingen bæk der, det vidste hun. Og udfor fløi en styg svart fugl og illskreg af og til; det var vel den ørnen som havde rede langt indi fjeldet.

Hun sprang op, slængte tauget om den store stenen som laa lidt bortpaa, og knytted til. Det andre tauget gjorde hun det samme med. Saa hekted hun busalt-koppen i beltet, gled udover berget og firte sig efter tauget.

Lammet kunde jo ikke staa, saa forsultet var det, — aa du, aa du! Og saa tørst som det var!

Snøggere og snøggere firte hun sig nedover; nu bar fjeldet indover ogsaa, saa hun hang ud fra berget, og det gik lettere. Hun kom ikke i hug at være svimmel, og saa ikke uren dybt under, eller elven, som gik hvid.

«Ka vilde du her daa? Ka vilde du her daa!» hvisked hun. «Du maatte daa visst, her va ’kje gras!»

173Lammet aad jord ogsaa, saa hun; tør muld laa i hovedet og om munden. Det fór et rykk af rædsel i de stive øinene, som stirred ligesom blinde mod berget, da Vetle-Lisbet naadde nedpaa; og en to-tre klare kling-kling kom.

«Aa gudla lambe mit, aa gudla lambe mit!» lokked hun, med graat i maalet og hede i øiet.

I det samme slog en svart fugl med vingerne og suste ud til den andre; det sad endda én til der borte paa berget og vented.

Hun trev efter det andre tauget og flytted sig stilt bort mod lammet langsefter den smale jordstrimlen; hun vilde binde tauget om det og hale det op, naar hun havde halt sig op først. —

Men lammet kjendte hende vist ikke igjen. «Aa gudla lambe mit, aa gudla lambe mit!» sa hun gang paa gang. Med ett reiste det sig, saa mulden dryssed af hovedet, stirred med underlig brustne blik og store næsebor, tog sig sammen og rendte mod Vetle-Lisbet af al magt. Hun stod overgivet og saa mod det vilde blikket, som ikke kjendte hende, underlig blankt og mat paa samme tid; hun slap tauget og greb ind i ulden om halsen med begge hænder: «Aa gudla lambe mit, aa gudla lambe mit!»

Og udover bar det med dem.

Det gled saa stilt. «Aa gudla lambe mit!» hvisked hun op igjen. — Og hun hørte bare kling-kling gjennem luften, og hun saa fine blaa vand, som laa i lag ligesom, det ene ovenpaa det andre nedover. Kling-kling. — Og en svart fugl seilte med, som skreg saa stygt.

Saa kom en voldsom rist, saa det gnistred. Og saa blev alt dødsens stilt.

— — — — —

Ud paa dagen fandt moren sin 11 aar gamle Vetle-Lisbet i uren under Svartaberg. Moren havde fulgt faret i duggen frem paa nuten; og da hun saa de to taugene som hang ned over berget, havde hun ottest galt og var gaat der ned.

174Vesle lammet havde greid sig bra — det var kommet ovenpaa, det, — og stod borti uren og gnog græs. Men Vetle-Lisbet havde taget mod støiten; hun laa paa ryg, med baghovedet mod en kvass sten; det var smilehul i kindet, og begge de smaa næver var fulde af uld.

For læsebogen af Hans E. Kinck.

171

(Fra en vestlandsfjord.)

Nei, neimen om lammet hennes var med i kveld heller! Flokken rekkjed frem om nuten og hitover etter den smale stigen, den ene sauen etter den andre, trædd likesom på tråd. De pleide komme på den måten støtt hver eneste dag hele sommeren, enda de jo gikk som de helst ville her på fjellet uten gjeter.

Men vesle bjellen hun hadde satt på lammet sitt, den saknet hun denne gang også. Nå hadde det fine kling-kling vært vekke i fem dage, det fineste av alle sammen, rent og klart som glas. Hun lukket øynene og tyktes hun så lammet sitt, med den lange, blødt krøllete roven, som dinglet så myg; det hadde likt så å stå der like opp for støilen, sammen med de andre, og tygge opp igjen det som det hadde funnet borti de feite gress-skòrene opved Svartaberg; av og til bare stod kjevene stille, det knep øynene til og så utover det vesle tjernet bortenfor støilen og innover brune høyfjellet med snøflekker i kløftene, som lyste rødt når solen kveldet til havs. — Å, det var så vondt å minnes det!

Vetle-Lisbet skjøv de små flettene bak på ryggen og skòtted opp imot nuten. — Ja, nå skulle det ske! Det fikk ikke hjelpe, hva mor sa, at de skulle vente til lørdag, når far og broren, han Store-Lars, kom nedenfra bygden etter melkekløv. Hun ville prøve alene, prøve å få lammet opp fra Svartabergs-helleren; der måtte det ha satt seg fast, — for det svalt jo ihjel, om en drygde lenger. Der oppunder var ikke annet enn svart jord igjen; støtt hadde det stått en i skòrfæste der, mest hver veke nå i sommer, og gnaget av alt, gressroten med.

172Men hun sa ingenting. — Og kjørne ble melket; og lyse sommernatten kom; og mor sovnet under åkleet. Vetle-Lisbet smatt stilt frem av sengen og ut i svalen, strakte seg opp etter to lange taug på hjellen og trev den vesle busalt-dunken borti peisen; og så bar det opover mot nuten.

Det tok til å lysne alt fra himmelen i nordøst. Det dugget i gresset, og det skalv i morgendampen; og rypemor våknet og trillet skremt med ungeflokken over ur og stein, og ble vekk nedi våt pors og blåbær-ris, som blinket mot solen. — Å, det var slig en fin morgen!

Og i dag skulle vesle lammet få salt!

Oppe på Svartaberg stanset hun først, og så ut over blå fjellvann og brune myrer. Solen varmet alt og stak, så hun skygget med hånden. — Det var galt også dette, nesten; hun skulle ha sagt til mor før hun gikk. — Ja ja, hun ville nå i alle fall legge seg fremover og skòtte ned mot helleren.

Der lå lammet på kne innunder og slikket berget; det var morgenduggen det ville ha tak i, for det silred ingen bekk der, det visste hun. Og utfor fløy en stygg svart fugl og illskrek av og til; det var vel den ørnen som hadde rede langt indi fjellet.

Hun sprang opp, slengte tauet om den store steinen som lå litt bortpå, og knyttet til. Det andre tauet gjorde hun det samme med. Så hektet hun busalt-koppen i beltet, gled utover berget og firte seg etter tauet.

Lammet kunne jo ikke stå, så forsultet var det, — å du, å du! Og så tørst som det var!

Snøggere og snøggere firte hun seg nedover; nå bar fjellet innover også, så hun hang ut fra berget, og det gikk lettere. Hun kom ikke i hug å være svimmel, og så ikke uren dypt under, eller elven, som gikk hvit.

«Ka ville du her daa? Ka ville du her daa!» hvisket hun. «Du måtte daa visst, her va ’kje gras!»

173Lammet åt jord også, så hun; tør muld lå i hodet og om munnen. Det fór et rykk av redsel i de stive øynene, som stirret likesom blinde mot berget, da Vetle-Lisbet nådde nedpå; og en to-tre klare kling-kling kom.

«Å gudla lambe mitt, å gudla lambe mitt!» lokket hun, med graat i målet og hete i øyet.

I det samme slo en svart fugl med vingene og suste ut til den andre; det satt enda én til der borte på berget og ventet.

Hun trev etter det andre tauet og flyttet seg stilt bort mot lammet langsetter den smale jordstrimlen; hun ville binde tauet om det og hale det opp, når hun hadde halt seg opp først. —

Men lammet kjente henne vist ikke igjen. «Å gudla lambe mitt, å gudla lambe mitt!» sa hun gang på gang. Med ett reiste det seg, så mulden drysset av hodet, stirret med underlig brustne blikk og store nesebor, tok seg sammen og rendte mot Vetle-Lisbet av all makt. Hun stod overgivet og så mot det ville blikket, som ikke kjente henne, underlig blankt og mat på samme tid; hun slapp tauet og grep inn i ullen om halsen med begge hender: «Å gudla lambe mitt, å gudla lambe mitt!»

Og utover bar det med dem.

Det gled så stilt. «Å gudla lambe mitt!» hvisket hun opp igjen. — Og hun hørte bare kling-kling gjennom luften, og hun så fine blå vann, som lå i lag likesom, det ene ovenpå det andre nedover. Kling-kling. — Og en svart fugl seilte med, som skreg så stygt.

Så kom en voldsom rist, så det gnistret. Og så ble alt dødsens stilt.

— — — — —

Ut på dagen fant moren sin 11 år gamle Vetle-Lisbet i uren under Svartaberg. Moren hadde fulgt faret i duggen frem på nuten; og da hun så de to tauene som hang ned over berget, hadde hun ottest galt og var gått der ned.

174Vesle lammet hadde greid seg bra — det var kommet ovenpå, det, — og stod borti uren og gnog gress. Men Vetle-Lisbet hadde tatt mot støyten; hun lå på rygg, med bakhodet mot en kvass stein; det var smilehull i kinnet, og begge de små never var fulle av ull.

For leseboken av Hans E. Kinck.