123

(Naar disse stykker læses, maa Norgeskartet bruges.)

1. Fjeld og vand.

Midtveis mellem Kristiania og Trondhjem ligger Rondanes vældige pyramider, syv i tallet, to tusend meter høie, som blaanende eventyrslotte i fjeldviddens urgraa rige.

Staar du en klar dag, helst i september maaned, paa Høgronden eller Rondeslottet, da ser du fremfor dig mod vest Jòtunfjeldenes blaa snestribete gavler, med tindrende tagger og sortnende skar, i høi festlig luft, og under dig drager Gudbrandsdalen sin sortgrønne revne gjennem synkende skog mod syd, og blir borte langt nede, hvor du ligesom fornemmer stort vand.

Men snur du dig mod øst, da gaar det med ett som en slagskygge over alt dit syn; ti foran dig ligger, saa langt øiet kan naa, Østerdalens graanende fjeldvidder som et hav af størknet sten, lige fra vandskillet ved Røros i nord til de brede hedemarkske fladbygder i syd, lige fra Atnesjøen ved Rondanes fod i vest til Fæmunds brede stribe i øst ved 124svenskegrænsen. Rensdyr-graa og brunvatret bølger vidden bortover; sortblanke fjeldvand og sølvgraa sjøer ligger som efterglemt graat overalt indimellem; herdebrede fjeld løfter sig trodsig her og der; men opigjennem dalrevnen, hvor Glommen glitrer, kommer fra syd, i voksende tog, de sortnende skogers talløse hær.

Længst mod nord paa Rørosens magre høide ligger Glommens ophav, Aursundsjøen, bævende som en draabe i vandskillet, uviss om den skal tage den letvinte vei mod nord, hvor Gula styrter ud over Trøndelagen, eller om den skal søge det store hav den lange vei mod syd gjennem de øde skoger. I tvilraadige bugtninger og grundende tjern stanser den og gaar den sydover, indtil det med ett er som havlængslen tager den. Da bryder den vei, strid og rivende nedover Tolgen, dyb og stille gjennem Tønsets brede bygd, som en grund strøm over glitrende smaasten gjennem Lillelvdalens magre jord, mangearmet og sterk gjennem Storelvdalens fagre dalføre, og siden med stor magt langs Aamots og Elverums brede bygder mod Solør.

Og fra høire og venstre styrter de sig i den, de rivende fjeldelver Tunna og Auma, Folla og Atna, Brya og Rena. Den sidste størst; for den bærer bud fra et helt dalstrøg og to store sjøer.

Men oppe i fjeldbandet, overalt hvor du ser det grønnes, ligger sæter ved sæter i det friske fjeldbeite; rypeflokkene hækker i vier-riset rundt sætervoldene, og ørreten sprætter efter fly paa fjeldsjøen tæt ved.

Og hvert fjeld har sin sjø, som hvert menneske sin sorg. Mod øst blaaner Fæmundsjøen kold og hvass i fjeldvidden som et bredt slagsverd. Den tager alt Røros-viddernes og Rendals-viddernes vand som ikke Gula og Glommen magter, og midt i Sølenfjeldet, med tilløb fra Sølensjøens iskolde kilde, springer Klara-elv ud og gaar som en stor pulsaare ind i Sverige.

Men nærmere mod vest, paa Rendals-fjeldenes helding, ligger Speksjøen og Neksjøen, Drivsjøen og Missjøen som 125smeltet sølv i det klare dagslys, og dybt i dalen samler Rena aa al sin magt i Storsjøen, for med hæder at kunne melde sig til det store møde med Glommen, som nu har taget Savalens og Atnesjøens vældige vandflom. Men fra aamotets stund er Glommen enehersker i dalen. For nu er bygden bred og gangen given. Og overalt hvor dit øie falder, møder du de brede glaam af den blinkende elv, hvis glans har skabt dens navn.

2. Rydningsmænd.

Østerdalen er de øde skogers dal. Dyster sortnende granskog i bunden, grøn kraftig furu opover lierne, fin lysgrøn bjerk i fjeldbandet, og graahvid fjeldvier indefter vidderne, hvor rensdyrmòsen lyser op mellem stenene. Men overalt hvor du gaar i skogen, ligger nedfalds-trær i kors og i krog, som hvidnende benrader fra hedenold.

Skulde en tegne Østerdalen i ett ord, maatte en kalde den ensomhed, og saa underligt det høres, er det netop ensomheden som har befolket dalen. Hid ind drog i hedensk tid den fredløse, som blev jaget fra bygd til bygd. I Østerdalens dybe skoger berged han livet og blev borte for al tid. Men aaret efter steg en blaanende røg fredelig op ensteds langt der inde i skogdybet. Det var dalens første hytte. Ti aar efter kom en anden paa samme vis, vandred i kring dag og nat, fik se den enslige røg, vaaged sig frem til folk og fandt gjestfrihed og vern. Dagen efter drog han mange mil dybere ind for at bygge sit eget. Paa den vis blev det langt mellem gaardene i dalen, men trygt og gjestfrit i de enslige hus. Vilde den som kom did kalde dalen ensomhed, saa, maatte den som drog derfra kalde den fred.

Gjennem Østerdalens øde vidder drog birkebeinerne med det forfulgte kongsbarn Haakon Haakonsson hin stormfulde vinter for mange hundred aar tilbage. De vidste at den dal maatte de fare for at drage ensomt og mellem venner. En eneste dør stængt, en eneste nat ude paa vidden i den forrykende vinterstorm, og kongsbarnets saga havde været 126ude. Men det fandtes ikke i hele den fattige dal et menneske som havde hjerte til at tænke en slig tanke. Kong Haakon Haakonsson drog frelst gjennem Østerdalen ved vintertid. Og den dag i dag er gjestfrihed i Østerdalen saa selvsagt som at solen staar paa himmelen.

3. Færdselsveier.

Ved gaarden Akre i ytre Rendalen, fire og tyve mil fra Kristiania og fire og tyve mil fra Trondhjem, staar en høi sten, mòsegraa og med et grovt indhugget ML (1050). Det er et ældgammelt veimerke, som fortæller os at her var det midtveis mellem Oslo og Nidaros.

Tør vi tro stenens skrift, saa er den reist tyve aar efter Olav den helliges fald. Det var pilegrimsfærderne til St. Olavs lig som allerede da tog sin begyndelse. Hele den strøm som kom dragende fra Oslo, langs Mjøsens østre bredd og over Hedemarken, fulgte Glommens vasdrag som den letteste vei.

Og fra Danmark og Sverige kom en anden strøm langs Klara-elv, blev stanset af Fæmundsjøen, bøide af gjennem Sølenfjeldenes brede skar ned i Rendalen ved Akre, og fulgte derfra hovedstrømmen videre mod Nidaros. Længe har man undret paa hvorfor veien gjennem Sølenskaret var saa bred og sterk, dobbelt saa bred som nogen sætervei. Nu ved man at pilegrimenes fødder gjennem aarhundreder har slitt Rendalsfjeldenes øde vidder.¹

Og der pilegrimsfærderne gjorde veien bred og bygderne kjendt, fulgte samfærdsel og handel i deres spor.

I Storelvdalens brede bygd ved Kaupangr, det nuværende Koppang, havde Østerdalen sit store handelsstævne.

Fra dalens nordre bygder kom de, nordmandsfærderne, i knistrende vinterkulde, tyve og tredive hester i følge, med høi og smør, ost og fisk. Fra syd mødte hedemarkingen, forfrossen og stivfingret, med korn og søtepler, vadmel og lin; den lange vei over fjeldene fra øst kom vestgøter med jernvarer og fint klæde, og fra Gudbrandsdalen i vest vaaged en og anden sterk kar sig over de uveisomme vidder, med spræke hester i række, og kasser fulde af søljer og anden pynt.

127

Aarhundreder gik det slig, indtil Hamar blev grundlagt i syd, og Røros senere i nord. Fra da af er det slut med de store handelsstævner paa Kaupangr. Nu gaar Østerdalens lange hestefærder i vinternætterne mod syd til Hamar og mod nord til Røros kobberverk med kul. Pilegrimsfærderne 128er uddød med den gamle lære, og svenskerne har stanset sin færd gjennem Sølenskaret. Der hvor før tyve tredive mand ad gangen varmed sig rundt baalene paa det haarde høifjeld senhøstes, der drager nu bare en enkelt kløvhest hjemover fra sætren, eller en enslig «vessjytte» (vestgøte) siger med hest og kjærre langsomt frem, som et minde om svunden tid.

Og disse gamle stævner er det som har gjort Østerdalens folkefærd til det det er, i slegt og i natur. I de nordre bygder møder vi herdebrede, sterke fjeldfolk, med Trøndelagens brede og stive selvtryghed. I Rendalen bor blandingsfolket med det svenske islætt, rødt og lyst haar, indimellem folk med mørkere drag, af ublandet norsk ætt. I Storelvdalen har ætlinger af de første rydningsmænd holdt sig; men længer mod syd, i Aamot og Elverum, strømmer Hedemarkens fladbygds-blanding ind.

En merker det ogsaa paa bygdemaalene. Snart skjønner du at Gudbrandsdalen eller Trøndelagen er nær, snart at veien til Sverige heller ikke har været lang i gamle dage.

Som slegt og sprog, slig har ogsaa sagn og eventyr gaat de store alfarveier gjennem Østerdalen. Langfærdsfolk har baaret dem fra gaard til gaard, fortalt dem i de brede østerdalsstuer rundt aaren om vinterkveldene, eller rundt bu-varmen i de gamle ljorbuer under jagt og fiske høst og vaar.

4. Veiding og fisking. Sæter og vand.

Skog, vand, fjeld — det er Østerdalen. Og af skog og vand og fjeld har folket der oppe livnæret sig, saa langt tilbage i tiden som mindet gaar.

Her træffer du midt i jevne skogen, ret som det er, disse underlige firkantede indhugg i lændet; det er elgegravene og rovdyrgravene fra ældgammel tid. Her gik i aarhundreder de seige vinterjagter efter rensdyr, over snetindrende vidder eller udover livsfarlige styrtende fjeldsluk. Og under kjæmpegranerne, hvor tiuren smyger, eller mellem de fine knoppete bjerker i fjeldbandet, hvor ryperne render, 129har Østerdalens ungdom fra slegt til slegt sat snarer ved høst og vinter. Og senere, henimod vor tid, da rifleskuddene begyndte at smelde i de tause skoger, da var det ikke langt imellem folk som havde skudt hundred elger eller hundred bjørner, før døden tog dem selv. Og af hundredaars vane holder bjørnen sig nu i den vildeste ur, og elgen, som aaret igjennem gaar tryg mellem buskapen fremme paa myrene, blir borte med ett slag naar jagttiden begynder.

Var skogene rige, saa var vandet end mer. I de fiskefyldte fjeldelvene tog østerdølen, fra graanende tider af, hundred efter hundred paa garn, af ørret og røe, sik og harr, naar den gik op om høsten for at «tide», og de ældgamle fiskerettigheder indover fjeldsjøerne fortæller at den gang levde Østerdalen mere af fisk end nu, da bare en og anden fattig stakkar frister ørreten med metemakk og stang, mellem hængedy og torv, rundt fjeldtjernenes lønlige kilder.

I skogen kring gaarden gik buskapen i gammel tid paa egen haand. Men beitet blev rigere og luften svalere høiere op i lien, og snart maatte folk følge, eller hente buskapen hjem om kvelden. Luren begyndte at klinge i

Rolfsen: Læsebog for folkeskolen. III.

130aasene; gjætergutten gik dagen lang og blaaste paa bukkehorn, for at trøite tiden. Men efter hvert fandt buskapen et beite saa rigt at den begyndte at holde sig der, og om høsten skar folk det græs som blev tilovers, og bar det hjem til vinterfôr. Om nogen aar laa der en bu ved slig en slaatt, og aaret efter et fjøs. Buskapen holdt til der om sommeren; en budeie og en gjætergut fulgte med. Det var den første sæter. Saa blev jord brudt op omkring, i større og større rydning; græsvold begynder at gro, og en vakker vaardag flytter gaardens yngste søn did for bestandig med den han har kjær. Sætren er blit til en ny gaard, og faar en ny sæter endda høiere op. Paa slig vis drives sæter og buskap lige til fjelds.

Men den som en gang har kjendt fjeldviddens underlige magt, glemmer den aldrig. Ikke menneskene; ikke dyrene heller. Sæterjenten gaar og længter om vaaren i ugevis mod de fagre fjeld, og buskapen er ikke til at holde i dalen, saa snart sommervarmen kommer. Men om høsten, naar snestorm og kulde driver folk og fæ til dals, stanser buskapen gang paa gang, vender sig og rauter indover mod de kjære ensomme trakter. Og sæterjenten stirrer sørgmodig ned i dalen, hvor det frosne korn staar paa staur bortover de magre, graa agerflekker. Bagom ligger fjeldet tindrende .hvidt af nysneen.

123

(Når disse stykker leses, må Norgeskartet brukes.)

1. Fjell og vann.

Midtveis mellom Kristiania og Trondhjem ligger Rondanes veldige pyramider, syv i tallet, to tusen meter høye, som blånende eventyrslotte i fjeldviddens urgraa rike.

Står du en klar dag, helst i september måned, på Høgronden eller Rondeslottet, da ser du fremfor deg mot vest Jòtunfjeldenes blå snøstripete gavler, med tindrende tagger og sortnende skar, i høy festlig luft, og under deg drager Gudbrandsdalen sin sortgrønne revne gjennom synkende skog mot syd, og blir borte langt nede, hvor du likesom fornemmer stort vann.

Men snur du deg mot øst, da går det med ett som en slagskygge over alt ditt syn; ti foran deg ligger, så langt øyet kan nå, Østerdalens grånende fjellvidder som et hav av størknet stein, like fra vannskillet ved Røros i nord til de brede hedemarkske flatbygder i syd, like fra Atnesjøen ved Rondanes fot i vest til Fæmunds brede stripe i øst ved 124svenskegrensen. Rensdyr-grå og brunvatret bølger vidden bortover; sortblanke fjellvann og sølvgrå sjøer ligger som etterglemt graat overalt innimellom; herdebrede fjell løfter seg trossig her og der; men oppigjennom dalrevnen, hvor Glommen glitrer, kommer fra syd, i voksende tog, de sortnende skogers talløse hær.

Lengst mot nord på Rørosens magre høyde ligger Glommens opphav, Aursundsjøen, bevende som en dråpe i vannskillet, uviss om den skal ta den lettvinte vei mot nord, hvor Gula styrter ut over Trøndelagen, eller om den skal søke det store hav den lange vei mot syd gjennom de øde skoger. I tvilrådige buktninger og grunnende tjern stanser den og går den sydover, inntil det med ett er som havlængslen tar den. Da bryter den vei, strid og rivende nedover Tolgen, dyp og stille gjennom Tønsets brede bygd, som en grunn strøm over glitrende småsten gjennom Lillelvdalens magre jord, mangearmet og sterk gjennom Storelvdalens fagre dalføre, og siden med stor makt langs Aamots og Elverums brede bygder mot Solør.

Og fra høyre og venstre styrter de seg i den, de rivende fjellelver Tunna og Auma, Folla og Atna, Brya og Rena. Den siste størst; for den bærer bud fra et helt dalstrøk og to store sjøer.

Men oppe i fjeldbandet, overalt hvor du ser det grønnes, ligger sæter ved sæter i det friske fjellbeite; rypeflokkene hekker i vier-riset rundt setervollene, og ørreten spretter etter fly på fjeldsjøen tett ved.

Og hvert fjell har sin sjø, som hvert menneske sin sorg. Mot øst blåner Fæmundsjøen kald og hvass i fjellvidden som et bredt slagsverd. Den tar alt Røros-viddernes og Rendals-viddernes vann som ikke Gula og Glommen makter, og midt i Sølenfjeldet, med tilløp fra Sølensjøens iskolde kilde, springer Klara-elv ut og går som en stor pulsåre inn i Sverige.

Men nærmere mot vest, på Rendals-fjellenes helling, ligger Speksjøen og Neksjøen, Drivsjøen og Missjøen som 125smeltet sølv i det klare dagslys, og dypt i dalen samler Rena å all sin makt i Storsjøen, for med hæder å kunne melde seg til det store møte med Glommen, som nå har tatt Savalens og Atnesjøens veldige vannflom. Men fra åmotets stund er Glommen enehersker i dalen. For nå er bygden bred og gangen gitt. Og overalt hvor ditt øye faller, møter du de brede glaam av den blinkende elv, hvis glans har skapt dens navn.

2. Rydningsmenn.

Østerdalen er de øde skogers dal. Dyster sortnende granskog i bunden, grønn kraftig furu opover lierne, fin lysgrønn bjerk i fjeldbandet, og gråhvit fjellvier indefter viddene, hvor rensdyrmòsen lyser opp mellom stenene. Men overalt hvor du går i skogen, ligger nedfalds-trær i kors og i krok, som hvitnende benrader fra hedenold.

Skulle en tegne Østerdalen i ett ord, måtte en kalle den ensomhet, og så underlig det høres, er det nettopp ensomheten som har befolket dalen. Hit inn drog i hedensk tid den fredløse, som ble jaget fra bygd til bygd. I Østerdalens dype skoger berget han livet og ble borte for all tid. Men året etter steg en blånende røg fredelig opp ensteds langt der inne i skogdybet. Det var dalens første hytte. Ti år etter kom en annen på samme vis, vandret i kring dag og natt, fikk se den enslige røg, vågde seg frem til folk og fant gjestfrihet og vern. Dagen etter drog han mange mil dypere inn for å bygge sitt eget. På den vis ble det langt mellom gårdene i dalen, men trygt og gjestfritt i de enslige hus. Ville den som kom dit kalle dalen ensomhet, så, måtte den som drog derfra kalle den fred.

Gjennom Østerdalens øde vidder drog birkebeinerne med det forfulgte kongsbarn Haakon Haakonsson hin stormfulle vinter for mange hundre år tilbake. De visste at den dal måtte de fare for at drage ensomt og mellom venner. En eneste dør stengt, en eneste natt ute på vidden i den forrykende vinterstorm, og kongsbarnets saga hadde vært 126ute. Men det fantes ikke i hele den fattige dal et menneske som hadde hjerte til å tenke en slig tanke. Kong Haakon Haakonsson drog frelst gjennom Østerdalen ved vintertid. Og den dag i dag er gjestfrihet i Østerdalen så selvsagt som at solen står på himmelen.

3. Ferdselsveier.

Ved gården Akre i ytre Rendalen, fire og tyve mil fra Kristiania og fire og tyve mil fra Trondhjem, står en høy stein, mòsegraa og med et grovt innhugget ML (1050). Det er et eldgammelt veimerke, som forteller oss at her var det midtveis mellom Oslo og Nidaros.

Tør vi tro steinens skrift, så er den reist tyve år etter Olav den helliges fall. Det var pilegrimsferdene til St. Olavs lig som allerede da tok sin begynnelse. Hele den strøm som kom dragende fra Oslo, langs Mjøsens østre bredd og over Hedemarken, fulgte Glommens vasdrag som den letteste vei.

Og fra Danmark og Sverige kom en annen strøm langs Klara-elv, ble stanset av Fæmundsjøen, bøyde av gjennom Sølenfjeldenes brede skar ned i Rendalen ved Akre, og fulgte derfra hovedstrømmen videre mot Nidaros. Lenge har man undret på hvorfor veien gjennom Sølenskaret var så bred og sterk, dobbelt så bred som noen setervei. Nå vet man at pilegrimenes føtter gjennom århundrer har slitt Rendalsfjeldenes øde vidder.¹

Og der pilegrimsferdene gjorde veien bred og bygdene kjent, fulgte samferdsel og handel i deres spor.

I Storelvdalens brede bygd ved Kaupangr, det nåværende Koppang, hadde Østerdalen sitt store handelsstevne.

Fra dalens nordre bygder kom de, nordmandsfærderne, i knistrende vinterkulde, tyve og tretti hester i følge, med høy og smør, ost og fisk. Fra syd møtte hedemarkingen, forfrossen og stivfingret, med korn og søtepler, vadmel og lin; den lange vei over fjellene fra øst kom vestgøter med jernvarer og fint klede, og fra Gudbrandsdalen i vest vaaged en og annen sterk kar seg over de uveisomme vidder, med spreke hester i rekke, og kasser fulle av søljer og annen pynt.

127

Århundrer gikk det slig, inntil Hamar ble grunnlagt i syd, og Røros senere i nord. Fra da av er det slut med de store handelsstevner på Kaupangr. Nå går Østerdalens lange hesteferder i vinternettene mot syd til Hamar og mot nord til Røros kobberverk med kul. Pilegrimsferdene 128er utdødd med den gamle lære, og svenskene har stanset sin ferd gjennom Sølenskaret. Der hvor før tyve tretti mann ad gangen varmet seg rundt bålene på det harde høyfjell senhøstes, der drager nå bare en enkelt kløvhest hjemover fra setra, eller en enslig «vessjytte» (vestgøte) sier med hest og kjerre langsomt frem, som et minde om svunnen tid.

Og disse gamle stevner er det som har gjort Østerdalens folkeferd til det det er, i slekt og i natur. I de nordre bygder møter vi herdebrede, sterke fjellfolk, med Trøndelagens brede og stive selvtrygghet. I Rendalen bor blandingsfolket med det svenske islett, rødt og lyst hår, innimellom folk med mørkere drag, av ublandet norsk ætt. I Storelvdalen har ætlinger av de første rydningsmenn holdt seg; men lenger mot syd, i Aamot og Elverum, strømmer Hedemarkens fladbygds-blanding inn.

En merker det også på bygdemålene. Snart skjønner du at Gudbrandsdalen eller Trøndelagen er nær, snart at veien til Sverige heller ikke har vært lang i gamle dage.

Som slekt og språk, slig har også sagn og eventyr gått de store alfarveier gjennom Østerdalen. Langfærdsfolk har båret dem fra gård til gård, fortalt dem i de brede østerdalsstuer rundt åren om vinterkveldene, eller rundt bu-varmen i de gamle ljorbuer under jakt og fiske høst og vår.

4. Veiding og fisking. Sæter og vann.

Skog, vann, fjell — det er Østerdalen. Og av skog og vann og fjell har folket der oppe livnæret seg, så langt tilbake i tiden som minnet går.

Her treffer du midt i jevne skogen, rett som det er, disse underlige firkantede innhugg i lendet; det er elgegravene og rovdyrgravene fra eldgammel tid. Her gikk i århundrer de seige vinterjakter etter rensdyr, over snetindrende vidder eller utover livsfarlige styrtende fjellsluk. Og under kjæmpegranerne, hvor tiuren smyger, eller mellom de fine knoppete bjerker i fjeldbandet, hvor rypene render, 129har Østerdalens ungdom fra slekt til slekt satt snarer ved høst og vinter. Og senere, henimot vår tid, da rifleskuddene begynte å smelle i de tause skoger, da var det ikke langt imellom folk som hadde skudt hundre elger eller hundre bjørner, før døden tok dem selv. Og av hundreårs vane holder bjørnen seg nå i den villeste ur, og elgen, som året igjennom går trygg mellom buskapen fremme på myrene, blir borte med ett slag når jakttiden begynner.

Var skogene rike, så var vannet enda mer. I de fiskefylte fjellelvene tog østerdølen, fra grånende tider av, hundre etter hundre på garn, av ørret og røe, sik og harr, når den gikk opp om høsten for at «tide», og de eldgamle fiskerettigheter innover fjeldsjøerne forteller at den gang levde Østerdalen mer av fisk enn nå, da bare en og annen fattig stakkar frister ørreten med metemakk og stang, mellom hængedy og torv, rundt fjeldtjernenes lønnlige kilder.

I skogen kring gården gikk buskapen i gammel tid på egen hånd. Men beitet ble rikere og luften svalere høyere opp i lien, og snart måtte folk følge, eller hente buskapen hjem om kvelden. Luren begynte å klinge i

Rolfsen: Lesebok for folkeskolen. III.

130åsene; gjetergutten gikk dagen lang og blåste på bukkehorn, for å trøyte tiden. Men etter hvert fant buskapen et beite så rikt at den begynte å holde seg der, og om høsten skar folk det gress som ble til overs, og bar det hjem til vinterfôr. Om noen år lå der en bu ved slig en slått, og året etter et fjøs. Buskapen holdt til der om sommeren; en budeie og en gjetergutt fulgte med. Det var den første sæter. Så ble jord brutt opp omkring, i større og større rydning; gressvoll begynner å gro, og en vakker vårdag flytter gårdens yngste sønn dit for bestandig med den han har kjær. Setra er blitt til en ny gård, og får en ny sæter enda høyere opp. På slig vis drives sæter og buskap like til fjelds.

Men den som en gang har kjent fjeldviddens underlige makt, glemmer den aldri. Ikke menneskene; ikke dyrene heller. Seterjenten går og lengter om våren i ukevis mot de fagre fjell, og buskapen er ikke til å holde i dalen, så snart sommervarmen kommer. Men om høsten, når snøstorm og kulde driver folk og fe til dals, stanser buskapen gang på gang, vender seg og rauter innover mot de kjære ensomme trakter. Og seterjenten stirrer sørgmodig ned i dalen, hvor det frosne korn står på staur bortover de magre, grå agerflekker. Bakom ligger fjellet tindrende .hvitt av nysnøen.