24

Sneen laa langt nede i dalene og alenhøi inde i de tætte skoger. Men søndenvinden var kommen med regn, og saa gik det i en ruff — ikke gradvis og fredelig, men med bulder og brag, med sneskred og fossende elver, saa landet ligned en jette som vasker sig, mens det iskolde vand skyller nedover de senesterke lemmer. Og lette slør af lysegrønt la sig over de unge bjerketrær i lierne, inde i de stille bugter i fjordene, over sletterne vest ude mod havet, over møltemyrene og heiene, opefter rifter og kløfter og trange daler mellem fjeldene. Men paa toppen blev sneskavlen og bræen liggende, som om de gamle fjeldene ikke 25gad lette paa hatten for slig en flygtig galning af en sommer. Og solen skinte saa varmt og fornøiet, og vinden kom bærende med endda mer varme søndenfra, og til slut kom gjøken — som over-ceremonimester — for at se om alt var i orden. Han fløi hid og did, satte sig saa i en ung bjerk inderst inde i en lun vik og gol. Vaaren var kommen, — gamle Norge var endelig færdigt!

Og der laa det, høit og skinnende fagert i det blaa hav, saa fattigt og magert, saa friskt og sundt smilende som et renvasket barn. I havnene langs kysten blev det liv og travelhed, og hvide 26seil krøkte sig ud gjennem skjærgaarden og forsvandt hen over havet. Skiene blev stukket op under bjelken, slædefelden blev drysset godt med kamfer og hængt væk, og ligesom bjørnen, naar den kommer ud af hiet og ryster sin lodne pels, saaledes rysted folket sine tunge lemmer, spytted i næverne og tog fat paa vaaronnen. Ned over elvene drog tømmerfløterne og slapsed i det kolde snevand, i de brede bygder skar plogen lange sorte striber, langt nordpaa gik folk og stelte med klipfisken, som laa udover de nøgne berg, og paa de flade sletter vest mod havet kjørte de tare ud over markerne.

Her var endnu friskt og livligt, mens folk i Paris faldt om paa gaden af solstik og trærne var tørre og støvgraa.

Og langs den hele kyst gik havet og smøg kjærtegnende som en kat ind mellem skjærene. Hvor skummet kunde sprøite og koge i vinterstormene, der gled nu grønne smaabølger ud og ind. Det store, blaa, solbelyste hav slutted saa smilende varmt om det gamle barske land, som om de aldrig havde været uvenner.

Alexander Kielland.

24

Sneen lå langt nede i dalene og alenhøy inne i de tette skoger. Men søndenvinden var kommet med regn, og så gikk det i en ruff — ikke gradvis og fredelig, men med bulder og brak, med snøskred og fossende elver, så landet lignet en jette som vasker seg, mens det iskolde vann skyller nedover de senesterke lemmer. Og lette slør av lysegrønt la seg over de unge bjerketrær i lierne, inne i de stille bukter i fjordene, over slettene vest ute mot havet, over møltemyrene og heiene, opefter rifter og kløfter og trange daler mellom fjellene. Men på toppen ble snøskavlen og breen liggende, som om de gamle fjellene ikke 25gad lette på hatten for slig en flyktig galning av en sommer. Og solen skinte så varmt og fornøyet, og vinden kom bærende med enda mer varme sønnenfra, og til slut kom gjøken — som over-seremonimester — for å se om alt var i orden. Han fløy hit og dit, satte seg så i en ung bjerk innerst inne i en lun vik og gol. Våren var kommet, — gamle Norge var endelig ferdig!

Og der lå det, høyt og skinnende fagert i det blå hav, så fattig og magert, så friskt og sundt smilende som et renvasket barn. I havnene langs kysten ble det liv og travelhet, og hvite 26seil krøkte seg ut gjennom skjærgården og forsvant hen over havet. Skiene ble stukket opp under bjelken, slædefelden ble drysset godt med kamfer og hengt vekk, og likesom bjørnen, når den kommer ut av hiet og ryster sin lodne pels, således rystet folket sine tunge lemmer, spyttet i nevene og tok fat på våronnen. Ned over elvene drog tømmerfløterne og slapset i det kalde snøvann, i de brede bygder skar plogen lange sorte striper, langt nordpå gikk folk og stelte med klipfisken, som lå utover de nakne berg, og på de flate sletter vest mot havet kjørte de tare ut over markene.

Her var ennå friskt og livlig, mens folk i Paris falt om på gaten av solstikk og trærne var tørre og støvgrå.

Og langs den hele kyst gikk havet og smøg kjærtegnende som en katt inn mellom skjærene. Hvor skummet kunne sprøyte og koke i vinterstormene, der gled nå grønne småbølger ut og inn. Det store, blå, solbelyste hav sluttet så smilende varmt om det gamle barske land, som om de aldri hadde vært uvenner.

Alexander Kielland.