Jeg staar paa dækket af det lille dampskib som skal gaa op over elven fra Skien. Det er tidlig om morgenen. Bag mig ensteds durer fossen inde i mørket, men foran er det blankt og stille. Dampbaaden stryger tæt op mod tømmerstokkene, som ligger indunder land med hvid sne paa. Længer oppe lyser det rødt ud over elven; det er de store petroleums-fakler som lyser op over veiarbeiderne.

Men den lille dampbaad seiler videre i halvmørket. Jeg synes den seiler bent paa aasen. Jeg gaar forud, for at se om jeg kan skimte noget løb. Jo, der er en smal sort vandvei, som gaar bent ind i berget, ser det ud til. Skibet løber ind gjennem en aaben port, men stanser straks igjen og blir liggende stille mellem fjeldvæggene; for nu er der en ny svær port der inde i fjeldet, og den er lukket. Lige op 234mod denne porten lægger skibet baugen, i det samme lukkes porten bagenfor, saa skuden blir liggende som i en kasse uden laag. Under baugen paa skibet begynder det at suse og bruse som en foss, og jeg ser noget hvidt strømme ud fra det nederste af porten foran; den kan ikke være helt lukket. Det hvide er vand, og dampskibet stikker næsen imod, akkurat som en laks som vil opover imod fossen. Men oppe paa fjeldvæggen gaar det en smal vei med rækverk udenom. Der staar en liden jente med bøger under armen og ser ned paa os. Jeg begynder at snakke med hende. Imens er det som det kribler under fødderne mine; det er som om dækket løfted sig; det er som om jenten oppe ved rækverket umerkelig kom nærmere og nærmere, og snart staar vi lige høit begge to, og jeg kan række hende haanden. Med det samme aabner den store porten sig indefter, skibet tager langsomt fart og gaar ind igjennem porten. I næste stund er jenten borte; porten har lukket sig efter mig. Men ret foran mig er der en ny port, som endnu er lukket. Og nu ligger skibet stille igjen som i et stort stenkammer med aabent tag: fjeld til høire, fjeld til venstre, port foran, port bag, men høit over os den blaa himmel, hvor stjernerne blegner for den gryende dag. Og neden-under, i den nederste del af den porten som er foran, fosser vandet ind, og skibet ligger taalmodig og venter, med næsen imod, til ogsaa den døren aabner sig og det kommer ind i et nyt kammer. Her løftes skuden igjen og siger ud gjennem vidaabne dører paa den brede elv. Det er sluserne ved Løveid vi har bag os.

Jeg står på dekket av det lille dampskip som skal gå opp over elven fra Skien. Det er tidlig om morgenen. Bak meg ensteds durer fossen inne i mørket, men foran er det blankt og stille. Dampbåten stryker tett opp mot tømmerstokkene, som ligger innunder land med hvit sne på. Lenger oppe lyser det rødt ut over elven; det er de store petroleums-fakler som lyser opp over veiarbeiderne.

Men den lille dampbåt seiler videre i halvmørket. Jeg synes den seiler bent på aasen. Jeg går forut, for å se om jeg kan skimte noe løp. Jo, der er en smal sort vannvei, som går bent inn i berget, ser det ut til. Skipet løper inn gjennom en åpen port, men stanser straks igjen og blir liggende stille mellom fjellveggene; for nå er der en ny svær port der inne i fjellet, og den er lukket. Like opp 234mot denne porten legger skipet baugen, i det samme lukkes porten bakenfor, så skuten blir liggende som i en kasse uten laag. Under baugen på skipet begynner det å suse og bruse som en foss, og jeg ser noe hvitt strømme ut fra det nederste av porten foran; den kan ikke være helt lukket. Det hvite er vann, og dampskipet stikker nesen imot, akkurat som en laks som vil opover imot fossen. Men oppe på fjellveggen går det en smal vei med rekkverk utenom. Der står en liten jente med bøker under armen og ser ned på oss. Jeg begynner å snakke med henne. Imens er det som det kribler under føttene mine; det er som om dekket løftet seg; det er som om jenten oppe ved rekkverket umerkelig kom nærmere og nærmere, og snart står vi like høyt begge to, og jeg kan rekke henne hånden. Med det samme åpner den store porten seg indefter, skipet tar langsomt fart og går inn igjennom porten. I neste stund er jenten borte; porten har lukket seg etter meg. Men rett foran meg er der en ny port, som ennå er lukket. Og nå ligger skipet stille igjen som i et stort steinkammer med åpent tak: fjell til høyre, fjell til venstre, port foran, port bak, men høyt over oss den blå himmel, hvor stjernene blekner for den gryende dag. Og neden-under, i den nederste del av den porten som er foran, fosser vannet inn, og skipet ligger tålmodig og venter, med nesen imot, til også den døren åpner seg og det kommer inn i et nytt kammer. Her løftes skuten igjen og sier ut gjennom vidåpne dører på den brede elv. Det er slusene ved Løveid vi har bak oss.