235

Aa, om jeg kunde syngesom trost og nattergalog som en lerke gyngei luftens høie sal:

Mit land, jeg sang din ære,jeg sang din ære ud!Og dine bønner bærejeg vilde op til Gud.

Kanske at da han vendtemod os sit aasyns trøstog sommer til os sendtemed en velsignet høst.

Men ak, jeg kan ei syngesom trost og nattergalog ei som lerken gyngei luftens høie sal.

Aa nei, jeg kvidrer bareom vinteren saa smaat,naar skogens sangerskaremod sol og syd er gaat.

Og naar igjen de kommer,og himmelen blir blaa,og der er sang og sommer, —jeg bare hører paa.

235

Aa, om jeg kunne syngesom trost og nattergalog som en lerke gyngei luftens høye sal:

Mitt land, jeg sang din ære,jeg sang din ære ut!Og dine bønner bærejeg ville opp til Gud.

Kanskje at da han vendtemot oss sitt åsyns trøstog sommer til oss sendtemed en velsignet høst.

Men ak, jeg kan ei syngesom trost og nattergalog ei som lerken gyngei luftens høye sal.

Aa nei, jeg kvitrer bareom vinteren så smått,når skogens sangerskaremot sol og syd er gått.

Og når igjen de kommer,og himmelen blir blå,og der er sang og sommer, —jeg bare hører på.