259

Østerrig var gaaet ud af kampene mod Napoleon med øget magt og anseelse; det indtog den ledende stilling inden Tyskland, og dets vilje var en lov for alle de italienske smaastater. Den østerrigske statsmand fyrst Metternich forstod desuden at give riget en afgjørende stemme blandt stormagterne og inden den hellige allianse (side 248). Denne magt benyttede han til at holde tidens frihedsidéer nede. Især gik han frem med megen strenghed inden riget selv, hvor keiseren havde fuldstændig uindskrænket magt. Østerrig var paa grund heraf i tiden fra 1814—1848 reaktionens faste borg i Europa.

I det skjulte raadede der dog megen misnøie. Man ønskede en friere styreform, ophjælp af næringslivet og ophævelse af den strenge bogcensur og det trykkende prestevælde. Ogsaa nationalitetstanken begyndte at gribe sindene; men denne maatte komme til at virke ganske anderledes i Østerrig end f. eks. i Tyskland og Italien. I disse lande virkede den samlende; det gjaldt jo der at knytte sammen ett folk, som var udstykket i mange stater. I Østerrig var det derimod mange forskjellige folk, som paa en rent tilfældig maade var forenet til én stat, hvor et af folkene, nemlig tyskerne, dannede den herskende klasse. Derfor maatte nationalitetsidéen her virke sprængende; de forskjellige folk vilde ud af den afhængighed hvori de stod til tyskerne, og danne egne samfund, som kunde styre sig selv under den fælles keisers overhøihed. Paa lignende maade har nationalitetstanken virket i Nederlandene, paa Balkan-halvøen, og i Irland.

Revolutionen i 1848.

Den revolutionære bølge som i 1830 gik hen over Europa, magtede ikke at forandre forholdene i Østerrig; Metternich og hans styre holdt sig uforandret. Men i 1848 havde bevægelsen en ganske anden kraft. Rundt om i riget reiste de forskjellige folk sig. Tyskerne i Wien gjorde opstand for at opnaa en fri forfatning og nærmere tilslutning til sine landsmænd i Tyskland. Ungarerne reiste sig for at vinde national selvstændighed. Italienerne i 260Venedig og Lombardiet greb til vaaben for at rive sig løs og indgaa forening med sine landsmænd i kongeriget Sardinien. Ogsaa blandt de forskjellige slaviske folk var der gjæring. Den forhadte Metternich maatte flygte for at redde livet. Keiser var dengang den svage Ferdinand. Han søgte først at vinde tid ved gode løfter; men da forvirringen steg, nedlagde han kronen (1848) og overlod styret til sin brodersøn, den unge Frants Josef, som fremdeles er keiser. Den haardeste kamp forestod i Ungarn. Ungarerne havde indsat en midlertidig regjering med den unge frihedsven Kossúth i spidsen, og forlangte eget styre for Ungarn. Keiseren svarede med at erklære Kossuth og hans tilhængere for forrædere og sende østerrigske hære ind i landet. Disse blev imidlertid overalt slaaet af ungarerne, som derpaa erklærede huset Habsburg for afsat i Ungarn. I sin nød bad keiseren Rusland om hjælp, og den russiske keiser Nikolaus sendte en stor hær over Karpatherne. Ungarerne kunde trods den største tapperhed ikke staa sig i den ulige kamp; de led flere nederlag og maatte tilsidst nedlægge vaabnene. Ungarn blev strengt straffet for sit frafald, den keiserlige enevoldsmagt oprettedes igjen, og alt blev ved det gamle (1849).

Det er allerede fortalt (side 258), hvorledes det lykkedes Østerrig at gjenoprette de gamle tilstande i Tyskland, og mod Preussens og de fleste tyske staters vilje faa fornyet det tyske forbund under Østerrigs ledelse. Ogsaa i Italien gjenvandt Østerrig, som vi snart skal høre, sin gamle indflydelse. Men Østerrigs store magt var dog mere tilsyneladende end virkelig; det var ikke ved egen kraft, men ved russiske vaabens hjælp, at riget var holdt sammen, og begivenhederne havde stillet det i et bestemt fiendtligt forhold baade til Preussen og Sardinien. Det viste sig snart at Østerrig ikke besad den nødvendige kraft og indre fasthed til at opretholde lederstillingen baade i Tyskland og Italien; først mistede det magten i Italien (ved den italienske krig 1859) og kort efter i Tyskland (ved krigen i 1866).

259

Østerrig var gått ut av kampene mot Napoleon med øket makt og anseelse; det indtog den ledende stilling innen Tyskland, og dets vilje var en lov for alle de italienske småstater. Den østerrikske statsmann fyrst Metternich forstod dessuten å gi riket en avgjørende stemme blant stormaktene og innen den hellige allianse (side 248). Denne makt benyttet han til å holde tidens frihetsideer nede. Især gikk han frem med mye strenghet innen riket selv, hvor keiseren hadde fullstendig uinnskrenket makt. Østerrig var på grunn heraf i tiden fra 1814—1848 reaksjonens faste borg i Europa.

I det skjulte rådde der dog mye misnøye. Man ønsket en friere styreform, opphjelp av næringslivet og opphevelse av den strenge bogcensur og det trykkende prestevelde. Også nasjonalitetstanken begynte å gripe sinnene; men denne måtte komme til å virke ganske annerledes i Østerrig enn f. eks. i Tyskland og Italien. I disse lande virket den samlende; det gjaldt jo der å knytte sammen ett folk, som var utstykket i mange stater. I Østerrig var det derimot mange forskjellige folk, som på en rent tilfeldig måte var forenet til én stat, hvor et av folkene, nemlig tyskerne, dannede den herskende klasse. Derfor måtte nasjonalitetsideen her virke sprengende; de forskjellige folk ville ut av den avhengighet hvori de stod til tyskerne, og danne egne samfunn, som kunne styre seg selv under den felles keisers overhøyhet. På lignende måte har nasjonalitetstanken virket i Nederlandene, på Balkan-halvøyen, og i Irland.

Revolusjonen i 1848.

Den revolusjonære bølge som i 1830 gikk hen over Europa, magtede ikke å forandre forholdene i Østerrig; Metternich og hans styre holdt seg uforandret. Men i 1848 hadde bevegelsen en ganske annen kraft. Rundt om i riket reiste de forskjellige folk seg. Tyskerne i Wien gjorde oppstand for å oppnå en fri forfatning og nærmere tilslutning til sine landsmenn i Tyskland. Ungarerne reiste seg for å vinne national selvstendighet. Italienerne i 260Venedig og Lombardiet grep til våpen for å rive seg løs og inngå forening med sine landsmenn i kongeriket Sardinien. Også blant de forskjellige slaviske folk var der gjæring. Den forhatte Metternich måtte flykte for å redde livet. Keiser var dengang den svage Ferdinand. Han søkte først å vinne tid ved gode løfter; men da forvirringen steg, nedla han kronen (1848) og overlot styret til sin brorsønn, den unge Frants Josef, som fremdeles er keiser. Den hårdeste kamp forestod i Ungarn. Ungarerne hadde innsatt en midlertidig regjering med den unge frihetsven Kossúth i spidsen, og forlangte eget styre for Ungarn. Keiseren svarte med å erklære Kossuth og hans tilhengere for forrædere og sende østerrikske hære inn i landet. Disse ble imidlertid overalt slått av ungarerne, som derpå erklærede huset Habsburg for avsatt i Ungarn. I sin nød bad keiseren Rusland om hjelp, og den russiske keiser Nikolaus sendte en stor hær over Karpatherne. Ungarerne kunne trass den største tapperhet ikke stå seg i den ulige kamp; de led flere nederlag og måtte til sist nedlegge våpnene. Ungarn ble strengt straffet for sitt frafall, den keiserlige enevoldsmakt oprettedes igjen, og alt ble ved det gamle (1849).

Det er allerede fortalt (side 258), hvorledes det lyktes Østerrig å gjenopprette de gamle tilstander i Tyskland, og mot Preussens og de fleste tyske staters vilje få fornyet det tyske forbund under Østerrigs ledelse. Også i Italien gjenvant Østerrig, som vi snart skal høre, sin gamle innflytelse. Men Østerrigs store makt var dog mer tilsynelatende enn virkelig; det var ikke ved egen kraft, men ved russiske våpens hjelp, at riket var holdt sammen, og begivenhetene hadde stillet det i et bestemt fiendtlig forhold både til Preussen og Sardinien. Det viste seg snart at Østerrig ikke besatt den nødvendige kraft og indre fasthet til å opprettholde lederstillingen både i Tyskland og Italien; først mistet det makten i Italien (ved den italienske krig 1859) og kort etter i Tyskland (ved krigen i 1866).