175

Ved restaurationen i 1660 var Stuarterne atter kommet paa Englands trone med Karl 2 (side 143). Omtrent alle Europas fyrster paa den tid arbeidede paa at gjøre kongemagten uindskrænket, og de fleste med held; Ludvig 14 var det store forbillede. Straks Karl 2 var blevet konge, begyndte han at arbeide i den retning, som hans fader før ham. Det varede ikke længe før han kom i strid med parlamentet. Uenigheden blev endnu skarpere ved den forkjærlighed som Karl viste ligeoverfor katholikerne; selv var han i sit hjerte katholsk, om han end ikke aabent gik over til katholicismen før paa dødsleiet; men tronfølgeren, hans broder Jakob, var aabenbart katholsk. Ogsaa Karls udenrigspolitik bidrog til at øge folkets misnøie. For at blive mere uafhængig af parlamentet modtog han penge af Ludvig 14 og maatte til gjengjæld meget mod engelskmændenes ønske hjælpe Ludvig i hans krig mod Holland.

Parlamentet optraadte imidlertid med kraft mod Karl og truede med ikke at ville anerkjende hans broder som tronfølger, fordi han var katholsk. Kongen blev nødt til at give efter; han maatte ogsaa slutte fred med Holland samt underskrive den af parlamentet vedtagne testakt («prøvelses-loven»), som bestemte at alle embedsmænd skulde tilhøre den episkopale kirke. Senere vedtoges den saakaldte habeas corpus-akt, som fastsatte at ingen maatte holdes fængslet uden lov og dom.¹

176Jakob 2 (1685—1688).

Ved Karls død blev broderen Jakob 2 konge. Han var en indskrænket, men yderst stivsindet mand; han paastod at kongen havde ret til at gjøre undtagelser fra lovene, paalagde skatter paa egen haand og udnævnte katholske embedsmænd. Dette vakte misnøie og uro, og det eneste som afholdt folket fra at gjøre opstand ligeoverfor de aabenbare brud paa lovene, var erindringen om den foregaaende borgerkrig og dens ulykker. Desuden var Jakob gammel, og hans to døtre, Maria, gift med Vilhelm af Oranien, og Anna, gift med en dansk prins, tilhørte den protestantiske tro. Men saa giftede Jakob sig paany med en katholsk prinsesse og fik med hende en søn som blev døbt i den katholske kirke. Det saa da ud til at landet i lange tider skulde faa katholske konger, og dermed var det ude med englændernes taalmodighed. De indkaldte Vilhelm af Oranien, som i 1688 landede i England med en hær. Jakob svigtedes i nøden af alle sine tropper, som med den senere saa bekjendte Marlborough i spidsen gik over til Vilhelm. Jakob blev fanget paa flugten; men Vilhelm, som ikke vidste hvad han skulde gjøre med sin svigerfader, gav ham anledning til at undkomme. Jakob tog sin tilflugt til Ludvig 14, som tog godt imod ham og underholdt ham ved sit hof indtil hans død.

Et nyvalgt parlament traadte sammen; det erklærede at Jakob og hans unge søn havde forbrudt sin ret til tronen, og regjeringen overdroges til Vilhelm og hans hustru Maria. Denne begivenhed kaldes den engelske revolution (1689). Nu havde man imidlertid lært af erfaring. Parlamentet udstedte den saakaldte rettighedserklæring («declaration of rights»). Herved blev det slaaet fast at kongen fuldt ud var bundet af landets love, samt at alene parlamentet havde ret til at paalægge skatter.

Vilhelm 3 (1689—1702).

For at undgaa stridigheder mellem parlamentet og regjeringen ordnedes det under Vilhelm saaledes at kongen tog sine statsraader blandt det parti som til enhver tid var talrigst inden underhuset. Denne regjeringsform kaldes den parlamentariske og har siden været raadende i England. Vilhelm benyttede, som allerede fortalt (side 173), den øgede magt han fik som Englands 177konge, til at bekjæmpe Ludvig 14. Netop som den sidste afgjørende kamp mod denne, den spanske arvefølgekrig, var begyndt, døde Vilhelm i 1702; Maria var allerede død nogle aar før.

Anna (1702—1714). Efter Vilhelms død blev Jakob 2's yngre datter Anna dronning. I begyndelsen havde whiggernes fører Marlborough mest at sige. Senere blev han trængt tilside, og Anna sluttede sig til toryerne for ved deres hjælp at faa Jakob 2's fordrevne søn («prætendenten Jakob») anerkjendt som tronfølger. Dette lykkedes dog ikke. Parlamentet bestemte at tronen skulde gaa over til kurfyrst Georg af Hannover, der nedstammede fra Jakob 1's datter, som var gift med Fredrik af Pfalz. Prætendenten Jakob og senere hans søn søgte forgjæves at gjenvinde Englands trone. Under Anna falder Skotlands nærmere forening med England i aar 1707 (side 140).

175

Ved restaurasjonen i 1660 var Stuarterne atter kommet på Englands trone med Karl 2 (side 143). Omtrent alle Europas fyrster på den tid arbeidet på å gjøre kongemakten uinnskrenket, og de fleste med held; Ludvig 14 var det store forbillede. Straks Karl 2 var blitt konge, begynte han å arbeide i den retning, som hans far før ham. Det varte ikke lenge før han kom i strid med parlamentet. Uenigheten ble enda skarpere ved den forkjærlighet som Karl viste ligeoverfor katolikkene; selv var han i sitt hjerte katolsk, om han enn ikke åpent gikk over til katolisismen før på dødsleiet; men tronfølgeren, hans bror Jakob, var åpenbart katolsk. Også Karls utenrikspolitikk bidrog til å øke folkets misnøye. For å bli mer uavhengig av parlamentet mottok han penger av Ludvig 14 og måtte til gjengjeld meget mot engelskmændenes ønske hjelpe Ludvig i hans krig mot Holland.

Parlamentet opptrådte imidlertid med kraft mot Karl og truet med ikke å ville anerkjenne hans bror som tronfølger, fordi han var katolsk. Kongen ble nødt til å gi etter; han måtte også slutte fred med Holland samt underskrive den av parlamentet vedtatte testakt («prøvelses-loven»), som bestemte at alle embetsmenn skulle tilhøre den episkopale kirke. Senere vedtoges den såkalte habeas corpus-akt, som fastsatte at ingen måtte holdes fengslet uten lov og dom.¹

176Jakob 2 (1685—1688).

Ved Karls død ble broren Jakob 2 konge. Han var en innskrenket, men ytterst stivsinnet mann; han påstod at kongen hadde rett til å gjøre unntagelser fra lovene, paalagde skatter på egen hånd og utnevnte katolske embetsmenn. Dette vakte misnøye og uro, og det eneste som avholdt folket fra å gjøre oppstand ligeoverfor de åpenbare brud på lovene, var erindringen om den foregående borgerkrig og dens ulykker. Dessuten var Jakob gammel, og hans to døtre, Maria, gift med Vilhelm av Oranien, og Anna, gift med en dansk prins, tilhørte den protestantiske tro. Men så giftede Jakob seg paany med en katolsk prinsesse og fikk med henne en sønn som ble døpt i den katolske kirke. Det så da ut til at landet i lange tider skulle få katolske konger, og dermed var det ute med englændernes tålmodighet. De innkalte Vilhelm av Oranien, som i 1688 landet i England med en hær. Jakob sviktedes i nøden av alle sine tropper, som med den senere så bekjente Marlborough i spidsen gikk over til Vilhelm. Jakob ble fanget på flukten; men Vilhelm, som ikke visste hva han skulle gjøre med sin svigerfader, ga ham anledning til å unnkomme. Jakob tok sin tilflukt til Ludvig 14, som tok godt imot ham og underholdt ham ved sitt hof inntil hans død.

Et nyvalgt parlament trådte sammen; det erklærede at Jakob og hans unge sønn hadde forbrutt sin rett til tronen, og regjeringen overdroges til Vilhelm og hans hustru Maria. Denne begivenhet kalles den engelske revolusjon (1689). Nå hadde man imidlertid lært av erfaring. Parlamentet utstedte den såkalte rettighetserklæring («declaration of rights»). Herved ble det slått fast at kongen fullt ut var bundet av landets lover, samt at alene parlamentet hadde rett til å pålegge skatter.

Vilhelm 3 (1689—1702).

For å unngå stridigheter mellom parlamentet og regjeringen ordnedes det under Vilhelm således at kongen tok sine statsråder blant det parti som til enhver tid var talrigst innen underhuset. Denne regjeringsform kalles den parlamentariske og har siden vært rådende i England. Vilhelm benyttet, som allerede fortalt (side 173), den økte makt han fikk som Englands 177konge, til å bekjempe Ludvig 14. Nettopp som den siste avgjørende kamp mot denne, den spanske arvefølgekrig, var begynt, døde Vilhelm i 1702; Maria var allerede død noen år før.

Anna (1702—1714). Etter Vilhelms død ble Jakob 2's yngre datter Anna dronning. I begynnelsen hadde whiggernes fører Marlborough mest å si. Senere ble han trengt tilside, og Anna sluttet seg til toryene for ved deres hjelp å få Jakob 2's fordrevne sønn («pretendenten Jakob») anerkjent som tronfølger. Dette lyktes dog ikke. Parlamentet bestemte at tronen skulle gå over til kurfyrste Georg av Hannover, der nedstammet fra Jakob 1's datter, som var gift med Fredrik av Pfalz. Pretendenten Jakob og senere hans sønn søkte forgjeves å gjenvinne Englands trone. Under Anna faller Skotlands nærmere forening med England i år 1707 (side 140).