Sveriges to hoveddele, Gøtaland i syd og Svealand i nord, blev tidlig samlet til ett rige med Upsala til hovedstad. Men da den tidligere kongeslegt, Ynglingeætten, hvortil Olav Skotkonung (side 87) hørte, uddøde i midten af det 11te aarh., udbrød der en 200-aarig strid mellem gøterne, som for det meste var kristne, og svearne, som endnu var hedninger. Kristendommen blev nemlig ikke helt gjennemført i Sverige før efter aar 1100. Under denne kamp fik landet egen erkebiskop i Upsala aar 1164, samt sin landshelgen i den omtrent samtidig myrdede konge Erik den hellige. Denne samme konge havde begyndt paa erobringer i Finland.

I 1250 endte borgerkrigen; da valgtes Valdemar Birgerssøn af Folkungeætten til konge (1250—1275). Under ham styrede i begyndelsen hans fader, den kraftige Birger jarl, som grundlagde byen Stockholm. Valdemar, som var en uduelig mand, blev siden afsat af sin broder Magnus (1275—1290). Magnus var en dygtig konge, som skaffede ro og orden tilveie i riget; han fik tilnavnet Ladelaas, da han ligesom satte laas for bondens lade. Magnus søgte i lighed med andre fyrster paa den tid at skaffe sig et tungtvæbnet rytteri. Han indførte i den hensigt rosstjeneste (tjeneste tilhest); den som var villig til at gjøre denne slags tjeneste, fik frälse, d. v. s. skattefrihed for sig og sit gods. Rosstjenesten blev snart en arvelig forrettighed; herigjennem opstod frälsestanden eller adelen. Ogsaa riddervæsenet indførtes paa den tid i Sverige, ligesom samtidig i Norge.

99Efter Magnus's død blev hans ældste søn Birger konge (1290—1319). Birger var svag og udygtig og kom i strid med sine to yngre brødre, hertugerne Erik og Valdemar. En stund blev han holdt fangen af disse; for at hevne sig lokkede han sine brødre til sig og satte dem i fængsel, hvor de omkom af sult. Men hertugernes mænd gjorde opstand. Birger maatte flygte til Danmark, og hertug Eriks unge søn Magnus valgtes til konge i Sverige, samme aar som han arvede Norge (1319).

Sveriges to hoveddeler, Gøtaland i syd og Svealand i nord, ble tidlig samlet til ett rike med Upsala til hovedstad. Men da den tidligere kongeslegt, Ynglingeætten, hvortil Olav Skotkonung (side 87) hørte, uddøde i midten av det 11te aarh., utbrøt der en 200-aarig strid mellom gøterne, som for det meste var kristne, og svearne, som ennå var hedninger. Kristendommen ble nemlig ikke helt gjennomført i Sverige før etter år 1100. Under denne kamp fikk landet egen erkebiskop i Upsala år 1164, samt sin landshelgen i den omtrent samtidig myrdet konge Erik den hellige. Denne samme konge hadde begynt på erobringer i Finland.

I 1250 endte borgerkrigen; da valgtes Valdemar Birgerssøn av Folkungeætten til konge (1250—1275). Under ham styrte i begynnelsen hans far, den kraftige Birger jarl, som grunnla byen Stockholm. Valdemar, som var en udugelig mann, ble siden avsatt av sin bror Magnus (1275—1290). Magnus var en dyktig konge, som skaffet ro og orden til veie i riket; han fikk tilnavnet Ladelaas, da han likesom satte lås for bondens lade. Magnus søkte i likhet med andre fyrster på den tid å skaffe seg et tungtvæpnet rytteri. Han innførte i den hensikt rosstjeneste (tjeneste til hest); den som var villig til å gjøre denne slags tjeneste, fikk frälse, d. v. s. skattefrihet for seg og sitt gods. Rosstjenesten ble snart en arvelig forrettighet; herigjennem opstod frälsestanden eller adelen. Også riddervæsenet indførtes på den tid i Sverige, likesom samtidig i Norge.

99Etter Magnus's død ble hans eldste sønn Birger konge (1290—1319). Birger var svak og udyktig og kom i strid med sine to yngre brødre, hertugene Erik og Valdemar. En stund ble han holdt fangen av disse; for å hevne seg lokket han sine brødre til seg og satte dem i fengsel, hvor de omkom av sult. Men hertugenes menn gjorde oppstand. Birger måtte flykte til Danmark, og hertug Eriks unge sønn Magnus valgtes til konge i Sverige, samme år som han arvet Norge (1319).