Saadan var pavens og kirkens stilling, da Gregor 7 blev pave. Han satte som sit maal at gjøre kirken uafhængig af den verdslige magt og hæve paven til at blive alle kongers og keiseres overherre. Gregor hed, før han blev pave, Hildebrand; han var af ringe byrd, men hævede sig fra munk til kirkens høieste værdigheder og blev en af kardinalerne; saa kaldtes de øverste geistlige næst paven. Som kardinal fik han drevet igjennem en lov som bestemte, at paven skulde vælges af og blandt kardinalerne, og saaledes har det siden været. Da han var blevet pave, paabød han at alle geistlige skulde leve i ugift stand (cølibát). Derved mente han at opnaa, at presterne samlede alt sit arbeide og al sin interesse om kirken og dens gjerning.

Derpaa tog Gregor fat paa investitúren. Han gav en lov om at ingen geistlig maatte modtage sit embede af en verdslig; kun biskopen kunde indsætte prester, og biskoperne skulde indsættes af paven. Denne lov bragte Gregor i strid med den tyske konge og keiser Henrik 4 (1056—1106). Under striden kom det paven tilgode, at keiseren gjennem sin egenraadige og tyranniske færd havde lagt sig ud med sine tyske vasaller. Disse klagede til paven over 64ham, og paven indstævnte ham for sin domstol. Henrik svarede med at erklære paven for afsat, hvorpaa denne satte Henrik i ban og løste hans vasaller fra deres troskabsed til ham. Deraf benyttede vasallerne sig til at gjøre opstand, og de lod Henrik vide, at de vilde vælge en anden keiser, hvis han ikke inden et aar var blevet løst af bannet. Henrik bestemte sig da til at ydmyge sig for paven og drog til Italien og opsøgte paven paa slottet Canóssa i Norditalien. Iført de bodfærdiges dragt, der kun bestod i en ulden skjorte, maatte han tre dage itræk i kulden staa udenfor slottets port og tigge om at faa komme ind. Først da slap han ind og blev løst af bannet.

Det lykkedes Henrik atter at vinde magten i Tyskland, og han drog med en stor hær til Italien for at hevne sig paa Gregor, som blev indesluttet i Rom. Vistnok befriedes Gregor af den normanniske hertug Robert Guiskard fra Syditalien¹; men han maatte af frygt for Henrik forlade Rom og døde i landflygtighed (1085); hans sidste ord var: «Jeg har elsket ret og hadet uret, derfor dør jeg i landflygtighed.» Men dermed var ikke kampen tilende; Gregors dygtige efterfølgere fortsatte den. Henrik blev tilsidst forladt af alle, selv sine sønner, og døde banlyst og landsforvist i den største elendighed. Hans søn og efterfølger, keiser Henrik 5, sluttede en overenskomst med paven. Biskoperne skulde vælges af domkapitlerne, som bestod af presterne ved domkirken, de saakaldte korbrødre eller kanniker, der dannede bispens raad. Paven eller erkebispen skulde saa indsætte den nye biskop og række ham ring og stav. Bagefter kunde keiseren gjøre ham til sin vasal. Denne overenskomst blev efterhaanden antaget af de fleste andre konger og fyrster.

Sådan var pavens og kirkens stilling, da Gregor 7 ble pave. Han satte som sitt mål å gjøre kirken uavhengig av den verdslige makt og heve paven til å bli alle kongers og keiseres overherre. Gregor het, før han ble pave, Hildebrand; han var av ringe byrd, men hevet seg fra munk til kirkens høyeste verdigheter og ble en av kardinalene; så kaltes de øverste geistlige nest paven. Som kardinal fikk han drevet igjennom en lov som bestemte, at paven skulle velges av og blant kardinalene, og således har det siden vært. Da han var blitt pave, påbød han at alle geistlige skulle leve i ugift stand (cølibát). Derved mente han å oppnå, at prestene samlede alt sitt arbeide og all sin interesse om kirken og dens gjerning.

Derpå tok Gregor fat på investitúren. Han ga en lov om at ingen geistlig måtte motta sitt embete av en verdslig; kun biskopen kunne innsette prester, og biskopene skulle innsettes av paven. Denne lov brakte Gregor i strid med den tyske konge og keiser Henrik 4 (1056—1106). Under striden kom det paven tilgode, at keiseren gjennom sin egenrådige og tyranniske ferd hadde lagt seg ut med sine tyske vasaller. Disse klagede til paven over 64ham, og paven innstevnte ham for sin domstol. Henrik svarte med å erklære paven for avsatt, hvorpå denne satte Henrik i ban og løste hans vasaller fra deres troskapsed til ham. Derav benyttet vasallene seg til å gjøre oppstand, og de lot Henrik vide, at de ville velge en annen keiser, hvis han ikke innen et år var blitt løst av bannet. Henrik bestemte seg da til å ydmyke seg for paven og drog til Italien og oppsøkte paven på slottet Canóssa i Norditalien. Iført de botferdiges drakt, der kun bestod i en ullen skjorte, måtte han tre dage i trekk i kulden stå utenfor slottets port og tigge om å få komme inn. Først da slapp han inn og ble løst av bannet.

Det lyktes Henrik atter å vinne makten i Tyskland, og han drog med en stor hær til Italien for å hevne seg på Gregor, som ble innesluttet i Rom. Vistnok befriedes Gregor av den normanniske hertug Robert Guiskard fra Syditalien¹; men han måtte av frykt for Henrik forlate Rom og døde i landflyktighet (1085); hans siste ord var: «Jeg har elsket rett og hatet urett, derfor dør jeg i landflyktighet.» Men dermed var ikke kampen til ende; Gregors dyktige etterfølgere fortsatte den. Henrik ble til sist forlatt av alle, selv sine sønner, og døde banlyst og landsforvist i den største elendighet. Hans sønn og etterfølger, keiser Henrik 5, sluttet en overenskomst med paven. Biskopene skulle velges av domkapitlene, som bestod av prestene ved domkirken, de såkalte korbrødre eller kanniker, der dannede bispens råd. Paven eller erkebispen skulle så innsette den nye biskop og rekke ham ring og stav. Bakefter kunne keiseren gjøre ham til sin vasall. Denne overenskomst ble etterhånden antatt av de fleste andre konger og fyrster.