141

Like fra 1814 hadde det vært så, at når Norge blev uenig med et annet land om et eller annet, da var det kongen (og Sveriges utenriksminister) som kunde avgjøre saken på Norges vegne. Vilde Sverige føre krig, kunde svenskene lage det slik at nordmennene blev nødt til å være med, enten de vilde eller ei.

Det var også svensk-norske konsuler som nordmennene i utlandet hadde å vende sig til om hjelp. Derfor trodde folk der ute at Norge var et lyd-rike under Sverige. Nordmennene likte denne ordning dårlig. Gang på gang underhandlet de med svenskene om å få større rett; men svenskene satte sig imot (1871, 1886, 1891).

Nordmennene var dog ikke enige sig imellem heller om disse ting. Høire og de moderate mente det var det beste å ha en felles utenriksminister for Norge og Sverige. Men det rene venstre mente det var best for Norge å få sin egen utenriksminister; til å begynne med skulde Norge ansette norske konsuler i utlandet og ikke lenger ha konsuler sammen med Sverige.

Foran valget i 1891 var det en hard valgkamp om dette. Enden blev at det rene venstre vant, og i de følgende 12 år hadde venstre flertall i Stortinget. Venstre utvidet stemmeretten til omtrent alle menn over 25 år (»almindelig stemmerett«, 1898); de bestemte at Norges handelsflagg skulde være uten unionsmerke som flagget av 1821; de vedtok kommunal stemmerett for kvinner (1901), osv.

I 1892 vedtok stortings-flertallet også regler for eget norsk konsulatvesen. Da begynte svenskene å true med krig, og så torde Stortinget ikke annet enn å utsette saken (7de juni 1895). Men derefter gikk vi i gang med å sette hæren vår i stand. Statsråd Georg Stang fikk også Stortinget til å gi penger til nogen småfestninger fra Halden til Kongsvinger; de skulde stanse de krigshærer som kom østenfra, så Norges soldater fikk tid til å gjøre sig ferdige bakom festningene.

142I 1905 blev både venstre, høire og de socialistiske partiene i Norge enige om å kreve at Norge skulde få oprette eget konsulatvesen. Men kongen og svenskene satte sig fremdeles imot, og det var da stor fare for at de to landene kunde komme i krig om saken. Heldigvis hadde Norge en mann som var vel skikket til å ta styret i disse vanskelige tidene; det var skibsrederen Christian Michelsen fra Bergen.

Michelsen var født i Bergen; der var hans far kjøbmann og en tid også stortingsmann for byen (høire). I hans hjem vanket fremtredende menn både av høire og venstre; ofte talte de om politikk, og den unge Michelsen fikk da et sterkt syn for at det viktigste for en mann er å virke alt han kan for sitt land; om han under dette hører til det ene eller det andre av de politiske partiene, har ikke så meget å si.

Så blev Michelsen student i 1870-årene, nettop som striden om statsrådssaken raste på det verste. Da var han især begeistret for Bjørnsons myndige foredrag. — Han blev en høivoksen mann med store hurtige skritt, sterkt ansikt og herskernese.

Michelsen tok juridisk embedseksamen. Nogen år senere begynte han som skibsreder i Bergen og blev snart en av de aller driftigste. Han blev ordfører for byen, derefter stortingsmann, og senere statsråd.

I 1905 var Michelsen en av dem som kraftigst hevdet at alle Norges politiske partier da burde enes om å vedta loven om egne norske konsuler, slik som venstre hadde foreslått. Nektet kongen å sanksjonere, fikk regjeringen ta avskjed. Når kongen da ikke lenger hadde en norsk regjering, slik som grunnloven krever, kunde han ikke lenger regnes som Norges konge. Dermed vilde Norge være skilt både fra ham og fra Sverige.

Litt efter hvert gikk omtrent hele Stortinget over til denne mening, og Michelsen og Løvland dannet en ny regjering som skulde drive konsulatsaken igjennem; der var med både venstremenn, høiremenn og moderate. På militær-verkstedene arbeidet folk natt og dag med å ruste ut vår hær.

143Alt gikk som Stortinget hadde tenkt. Da krigsgreiene våre var nogenlunde i stand, vedtok Stortinget konsulatsaken for siste gang. Men kongen, som da bodde i Stockholm, vilde bare høre efter sine svenske rådgivere denne gangen også; han nektet å sanksjonere, enda hans norske statsråder advarte ham alt de kunde. 2 dager efter reiste den norske statsråds-avdelingen i Stockholm tilbake til Oslo. Den 6te juni hadde regjeringen og Stortinget et hemmelig møte langt utover natten; da kom de nøie overens om hvordan de skulde gå frem.

7de juni 1905 var det igjen møte i Stortinget; C. Berner var på presidentplassen; det var stilt som i en kirke. Statsminister Michelsen reiste sig og sa at han og de andre statsrådene ikke lenger kunde vedbli som kong Oscars ansvarlige rådgivere, og at de derfor nu gav fra sig sin makt til Stortinget. Stortinget erklærte derpå enstemmig, at fordi Oscar 2 ikke lenger hadde noget norsk statsråd, kunde nordmennene ikke lenger anerkjenne ham som Norges konge. Dermed var Norge skilt fra Sverige. — Stortinget bestemte derefter at Michelsens regjering skulde styre landet så lenge. Det sendte også melding til Oscar 2 om det som var hendt og bad ham gi en av sønnene sine lov til å bli konge i Norge.

Kong Oscar kalte straks sammen Sveriges riksdag i Stockholm. Riksdagen mente at foreningen var en overenskomst mellem Norge og Sverige; derfor hadde ikke Norge rett til å bryte ut av den uten Sveriges samtykke. Men svenskene var nu blitt leie av de evindelige stridighetene med Norge, og England og Frankrike vilde nødig at der skulde bli krig på den skandinaviske halvø. Riksdagen gikk da med på at Norge blev skilt fra Sverige. Men den forlangte at alt folket i Norges bygder og byer først skulde ha en folkeavstemning og si fra om de vilde skilles fra Sverige.

144Denne folkeavstemning blev holdt i kirkene søndagen den 13de august; først holdt prestene en kort preken. Der var møtt frem mange flere enn nogen gang før når det hadde vært stortingsvalg, og selv de svenskene som hadde tatt borgerrett i Norge, stemte for det meste ja (368 208 ja, 184 nei). Siden bestemte Stortinget, at Michelsen, Løvland, C. Berner og B. Vogt skulde reise til Karlstad og tinge med fire svenske utsendinger om de andre krav som svenskene kom med.

Svenskene var efter hvert blitt mer og mer harme. De hadde flere tusen soldater liggende langs med grensen, og mange svensker hadde god lyst til å overfalle oss. Men på vår side lå norske soldater ferdige til å ta imot, og Norges krigsflåte lå dag og natt kampferdig ytterst i Oslofjorden. Likevel blev det til slutt forlik mellem nordmennene og svenskene i Karlstad. De viktigste bestemmelser i Karlstad-forliket var disse: 1. Blir det i fremtiden tvist mellem Norge og Sverige, da skal voldgifts-domstolen i Haag [Hach] dømme i saken. 2. Fra Trysil og til Svinesund skal bygdene på begge sider av grensen i en bredde av omtrent 3 mil være en nøitral sone; der skal det i fremtiden aldri mer finnes festninger eller hæravdelinger. Kongsvinger festning kan stå; men den må ikke utvides så den får mer fast mannskap enn 300 mann. De andre norske grensefestningene sløifes som forsvarsverker, og svenskene forplikter sig til ikke å bygge grensefestninger på sin side. — Endelig var der tre overenskomster til (om felles elver, transitt-trafikk og felles reinsdyr-beiter).

Da Norge og Sverige var blitt forlikt i Karlstad, sa kong Oscar fra at han ikke vilde la en av de svenske prinsene bli konge i Norge. Norges regjering henvendte sig da til prins Carl, som var en sønnesønn af den danske konge, og gift med en datter av kongen i England. Den danske kongen ønsket først å få vite om det var et folkeønske her i landet å få prins Carl til konge. Så blev her da folkeavstemning annen gang. Omtrent ⁴/₅ av folket svarte ja; ¹/₅ vilde heller ha republikk. Derefter valgte Stortinget prins Carl til konge over Norge; han tok navnet Håkon 7 og kalte sin sønn Olav. I 1906 blev han kronet i Trondheims domkirke. 145I 1906 vedtok Stortinget en lov om at efter den tid skulde stortingsrepresentantene velges direkte av velgerne (s. 148). Siden har grensene mellem venstre- og høirepartiene ikke vært så skarpe som tidligere. — I 1907 og 1913 vedtok Stortinget at også kvinner skulde få være med å velge Stortinget (statsborgerlig stemmerett for kvinner).

I 1893—1896 gjorde Fridtjof Nansen sin berømte ferd med Fram fra De nysibiriske øene mot nordvest til Frans Josefs land for å utforske havet på de kantene. — I 1910—1911 gikk Roald Amundsen med et lite følge på ski sydover det antarktiske fastland og kom helt til Sydpolen. I 1926 seilte han med luftskibet »Norge« nordover fra Svalbard (fra Spitsbergen) og rett over Nordpolen til Alaska. I 1928 omkom han ved en flyve-ulykke i havet nord for Finnmark.

Arbeider-bevegelsen.

Efter 1850-årene tok her i Norge til å bli flere og flere industri-arbeidere. De hadde det riktig fattig. Da slo typografene i Oslo sig sammen og stiftet den første fagforening i Norge (1872); der forpliktet de sig bl. a. til, når tiden var beleilig, å streike, alle på én gang, inntil trykkeri-eierne blev nødt til å gi dem høiere lønn (m. v.). Noget senere stiftet også bakerne en fagforening, snekkerne stiftet en osv. I 1899 sluttet fagforeningene i hele landet sig sammen og dannet Den faglige landsorganisasjon. De velger

10 — Lødøen: Norges historie.

146et styre som har å lede arbeiderne under deres kamper for å få det bedre. Styret har bl. a. å bestemme når arbeiderne på en arbeidsplass kan få begynne streik; de »blokerer« da arbeidsplassen (ɔ: gir ordre om at ingen i organisasjonen skal ha lov å arbeide der). De arbeiderne som nekter å være med på streiken, regner de andre for forrædere mot kameratene (»streikebrytere«).

Da det tok til å bli streik nokså ofte, sluttet også arbeidsgiverne sig sammen (i Arbeidsgiverforeningen). Når arbeidernes landsorganisasjon erklærer streik ved en fabrikk, og fabrikkeieren synes han ikke kan legge på lønnen, hender det nu ofte at arbeidsgiverforeningen erklærer arbeidsstans i en del andre fabrikker også (lock-out). Så blir arbeiderne kanskje gående ledige i ukevis; de pantsetter alt det de eier, for å få mat, og når nøden blandt dem er blitt riktig stor, må de kanskje begynne arbeidet igjen uten lønnspålegg. I de senere år har derfor de mest vidtgående arbeidere (syndikalistene) begynt å bruke sterkere midler, når arbeidsgiverne ikke vil legge på lønnen. De streiker uten Den faglige landsorganisasjons tillatelse. Eller de leverer lite og dårlig arbeide (»sabotasje«), de forlater arbeidsplassen uten å ordne efter sig, så maskiner til mange tusen kroners verdi kan bli ødelagt. Følgen av all denne uro er at bedriftene må beregne sig meget større fortjeneste enn før, alle varer blir dyrere, både for arbeiderne og de andre, og folk flest blir utilfredse.

En stor del av arbeiderne i de norske fagforeningene stemte i begynnelsen sammen med venstre ved stortingsvalgene. Senere har arbeiderne efter hvert sluttet sig til det Norske Arbeiderparti, som helt fra begynnelsen av (i 1887) har arbeidet for de socialistiske synsmåter (s. 124). De mener således f. eks. at det går an å ordne det så i et land at der ikke lenger finnes fattige og rike. De enkelte menn må da ikke få rå over verkstedene og bondegårdene (»produksjonsmidlene«); men makten over disse skal gå over til staten, kommunene eller andre sammenslutninger; arbeiderne 147og bøndene skal bli tjenestemenn for staten. Om en mann sparer sammen av sin lønn, skal barna hans ikke få arve ham, forat de ikke skal få det lettere i verden enn de andre. Socialistene mener at livskårene da skal bli bedre enn nu for alt folket.

I de senere år har det Norske Arbeiderparti delt sig i flere partier (social-demokrater, kommunister osv.). Ved stortingsvalgene i 1924—1930 opnådde deres menn omtrent ⅓ av alle stemmene.

De andre politiske partiene (ɔ: de som ikke er socialistiske, de »borgerlige partiene«) vil at staten skal styre bare de bedriftene som egner sig best til det (f. eks. jernbaner, post osv.). Særlig skal bondegårdene vedbli å være privateie. Når det opstår strid mellem arbeiderne og arbeidsgiverne om lønnen, da bør ingen av partene gå til streik eller lock-out; men en riksmeglingsmann skal megle i saken. Også for eftertiden skal den enkelte få rå over størsteparten av det han tjener, fordi det vil drive folk til å arbeide så meget ivrigere; staten skal gi lover som verger de fattige, så også de kan ha det bra i landet. På den måten tror de ikke-socialistiske partiene å kunne skaffe det størst mulige velvære for de fleste mennesker. Men hvordan dette ellers skal ordnes, derom er det strid.

I 1914 begynte verdenskrigen. På den ene siden kjempet Tyskland, Østerrike, Bulgaria, Tyrkiet; på den andre siden stod næsten alle de andre landene i verden, og disse seiret til slutt 1918.

141

Like fra 1814 hadde det vært så, at når Norge ble uenig med et annet land om et eller annet, da var det kongen (og Sveriges utenriksminister) som kunne avgjøre saken på Norges vegne. Ville Sverige føre krig, kunne svenskene lage det slik at nordmennene ble nødt til å være med, enten de ville eller ei.

Det var også svensk-norske konsuler som nordmennene i utlandet hadde å vende seg til om hjelp. Derfor trodde folk der ute at Norge var et lyd-rike under Sverige. Nordmennene likte denne ordning dårlig. Gang på gang underhandlet de med svenskene om å få større rett; men svenskene satte seg imot (1871, 1886, 1891).

Nordmennene var dog ikke enige seg imellom heller om disse ting. Høyre og de moderate mente det var det beste å ha en felles utenriksminister for Norge og Sverige. Men det rene venstre mente det var best for Norge å få sin egen utenriksminister; til å begynne med skulle Norge ansette norske konsuler i utlandet og ikke lenger ha konsuler sammen med Sverige.

Foran valget i 1891 var det en hard valgkamp om dette. Enden ble at det rene venstre vant, og i de følgende 12 år hadde venstre flertall i Stortinget. Venstre utvidet stemmeretten til omtrent alle menn over 25 år (»alminnelig stemmerett«, 1898); de bestemte at Norges handelsflagg skulle være uten unionsmerke som flagget av 1821; de vedtok kommunal stemmerett for kvinner (1901), osv.

I 1892 vedtok stortings-flertallet også regler for eget norsk konsulatvesen. Da begynte svenskene å true med krig, og så torde Stortinget ikke annet enn å utsette saken (7de juni 1895). Men deretter gikk vi i gang med å sette hæren vår i stand. Statsråd Georg Stang fikk også Stortinget til å gi penger til noen småfestninger fra Halden til Kongsvinger; de skulle stanse de krigshærer som kom østenfra, så Norges soldater fikk tid til å gjøre seg ferdige bakom festningene.

142I 1905 ble både venstre, høyre og de sosialistiske partiene i Norge enige om å kreve at Norge skulle få opprette eget konsulatvesen. Men kongen og svenskene satte seg fremdeles imot, og det var da stor fare for at de to landene kunne komme i krig om saken. Heldigvis hadde Norge en mann som var vel skikket til å ta styret i disse vanskelige tidene; det var skipsrederen Christian Michelsen fra Bergen.

Michelsen var født i Bergen; der var hans far kjøpmann og en tid også stortingsmann for byen (høyre). I hans hjem vanket fremtredende menn både av høyre og venstre; ofte talte de om politikk, og den unge Michelsen fikk da et sterkt syn for at det viktigste for en mann er å virke alt han kan for sitt land; om han under dette hører til det ene eller det andre av de politiske partiene, har ikke så meget å si.

Så ble Michelsen student i 1870-årene, nettopp som striden om statsrådssaken raste på det verste. Da var han især begeistret for Bjørnsons myndige foredrag. — Han ble en høyvokst mann med store hurtige skritt, sterkt ansikt og herskernese.

Michelsen tok juridisk embetseksamen. Noen år senere begynte han som skipsreder i Bergen og ble snart en av de aller driftigste. Han ble ordfører for byen, deretter stortingsmann, og senere statsråd.

I 1905 var Michelsen en av dem som kraftigst hevdet at alle Norges politiske partier da burde enes om å vedta loven om egne norske konsuler, slik som venstre hadde foreslått. Nektet kongen å sanksjonere, fikk regjeringen ta avskjed. Når kongen da ikke lenger hadde en norsk regjering, slik som grunnloven krever, kunne han ikke lenger regnes som Norges konge. Dermed ville Norge være skilt både fra ham og fra Sverige.

Litt etter hvert gikk omtrent hele Stortinget over til denne mening, og Michelsen og Løvland dannet en ny regjering som skulle drive konsulatsaken igjennom; der var med både venstremenn, høyremenn og moderate. På militær-verkstedene arbeidet folk natt og dag med å ruste ut vår hær.

143Alt gikk som Stortinget hadde tenkt. Da krigsgreiene våre var noenlunde i stand, vedtok Stortinget konsulatsaken for siste gang. Men kongen, som da bodde i Stockholm, ville bare høre etter sine svenske rådgivere denne gangen også; han nektet å sanksjonere, enda hans norske statsråder advarte ham alt de kunne. 2 dager etter reiste den norske statsråds-avdelingen i Stockholm tilbake til Oslo. Den 6te juni hadde regjeringen og Stortinget et hemmelig møte langt utover natten; da kom de nøye overens om hvordan de skulle gå frem.

7de juni 1905 var det igjen møte i Stortinget; C. Berner var på presidentplassen; det var stilt som i en kirke. Statsminister Michelsen reiste seg og sa at han og de andre statsrådene ikke lenger kunne vedbli som kong Oscars ansvarlige rådgivere, og at de derfor nå ga fra seg sin makt til Stortinget. Stortinget erklærte derpå enstemmig, at fordi Oscar 2 ikke lenger hadde noe norsk statsråd, kunne nordmennene ikke lenger anerkjenne ham som Norges konge. Dermed var Norge skilt fra Sverige. — Stortinget bestemte deretter at Michelsens regjering skulle styre landet så lenge. Det sendte også melding til Oscar 2 om det som var hendt og bad ham gi en av sønnene sine lov til å bli konge i Norge.

Kong Oscar kalte straks sammen Sveriges riksdag i Stockholm. Riksdagen mente at foreningen var en overenskomst mellom Norge og Sverige; derfor hadde ikke Norge rett til å bryte ut av den uten Sveriges samtykke. Men svenskene var nå blitt leie av de evindelige stridighetene med Norge, og England og Frankrike ville nødig at der skulle bli krig på den skandinaviske halvøy. Riksdagen gikk da med på at Norge ble skilt fra Sverige. Men den forlangte at alt folket i Norges bygder og byer først skulle ha en folkeavstemning og si fra om de ville skilles fra Sverige.

144Denne folkeavstemning ble holdt i kirkene søndagen den 13de august; først holdt prestene en kort preken. Der var møtt frem mange flere enn noen gang før når det hadde vært stortingsvalg, og selv de svenskene som hadde tatt borgerrett i Norge, stemte for det meste ja (368 208 ja, 184 nei). Siden bestemte Stortinget, at Michelsen, Løvland, C. Berner og B. Vogt skulle reise til Karlstad og tinge med fire svenske utsendinger om de andre krav som svenskene kom med.

Svenskene var etter hvert blitt mer og mer harme. De hadde flere tusen soldater liggende langs med grensen, og mange svensker hadde god lyst til å overfalle oss. Men på vår side lå norske soldater ferdige til å ta imot, og Norges krigsflåte lå dag og natt kampferdig ytterst i Oslofjorden. Likevel ble det til slutt forlik mellom nordmennene og svenskene i Karlstad. De viktigste bestemmelser i Karlstad-forliket var disse: 1. Blir det i fremtiden tvist mellom Norge og Sverige, da skal voldgifts-domstolen i Haag [Hach] dømme i saken. 2. Fra Trysil og til Svinesund skal bygdene på begge sider av grensen i en bredde av omtrent 3 mil være en nøytral sone; der skal det i fremtiden aldri mer finnes festninger eller hæravdelinger. Kongsvinger festning kan stå; men den må ikke utvides så den får mer fast mannskap enn 300 mann. De andre norske grensefestningene sløyfes som forsvarsverker, og svenskene forplikter seg til ikke å bygge grensefestninger på sin side. — Endelig var der tre overenskomster til (om felles elver, transitt-trafikk og felles reinsdyr-beiter).

Da Norge og Sverige var blitt forlikt i Karlstad, sa kong Oscar fra at han ikke ville la en av de svenske prinsene bli konge i Norge. Norges regjering henvendte seg da til prins Carl, som var en sønnesønn av den danske konge, og gift med en datter av kongen i England. Den danske kongen ønsket først å få vite om det var et folkeønske her i landet å få prins Carl til konge. Så ble her da folkeavstemning annen gang. Omtrent ⁴/₅ av folket svarte ja; ¹/₅ ville heller ha republikk. Deretter valgte Stortinget prins Carl til konge over Norge; han tok navnet Håkon 7 og kalte sin sønn Olav. I 1906 ble han kronet i Trondheims domkirke. 145I 1906 vedtok Stortinget en lov om at etter den tid skulle stortingsrepresentantene velges direkte av velgerne (s. 148). Siden har grensene mellom venstre- og høyrepartiene ikke vært så skarpe som tidligere. — I 1907 og 1913 vedtok Stortinget at også kvinner skulle få være med å velge Stortinget (statsborgerlig stemmerett for kvinner).

I 1893—1896 gjorde Fridtjof Nansen sin berømte ferd med Fram fra De nysibiriske øyene mot nordvest til Frans Josefs land for å utforske havet på de kantene. — I 1910—1911 gikk Roald Amundsen med et lite følge på ski sydover det antarktiske fastland og kom helt til Sydpolen. I 1926 seilte han med luftskipet »Norge« nordover fra Svalbard (fra Spitsbergen) og rett over Nordpolen til Alaska. I 1928 omkom han ved en flyve-ulykke i havet nord for Finnmark.

Arbeider-bevegelsen.

Etter 1850-årene tok her i Norge til å bli flere og flere industri-arbeidere. De hadde det riktig fattig. Da slo typografene i Oslo seg sammen og stiftet den første fagforening i Norge (1872); der forpliktet de seg bl. a. til, når tiden var beleilig, å streike, alle på én gang, inntil trykkeri-eierne ble nødt til å gi dem høyere lønn (m. v.). Noe senere stiftet også bakerne en fagforening, snekkerne stiftet en osv. I 1899 sluttet fagforeningene i hele landet seg sammen og dannet Den faglige landsorganisasjon. De velger

10 — Lødøen: Norges historie.

146et styre som har å lede arbeiderne under deres kamper for å få det bedre. Styret har bl. a. å bestemme når arbeiderne på en arbeidsplass kan få begynne streik; de »blokkerer« da arbeidsplassen (ɔ: gir ordre om at ingen i organisasjonen skal ha lov å arbeide der). De arbeiderne som nekter å være med på streiken, regner de andre for forrædere mot kameratene (»streikebrytere«).

Da det tok til å bli streik nokså ofte, sluttet også arbeidsgiverne seg sammen (i Arbeidsgiverforeningen). Når arbeidernes landsorganisasjon erklærer streik ved en fabrikk, og fabrikkeieren synes han ikke kan legge på lønnen, hender det nå ofte at arbeidsgiverforeningen erklærer arbeidsstans i en del andre fabrikker også (lock-out). Så blir arbeiderne kanskje gående ledige i ukevis; de pantsetter alt det de eier, for å få mat, og når nøden blant dem er blitt riktig stor, må de kanskje begynne arbeidet igjen uten lønnspålegg. I de senere år har derfor de mest vidtgående arbeidere (syndikalistene) begynt å bruke sterkere midler, når arbeidsgiverne ikke vil legge på lønnen. De streiker uten Den faglige landsorganisasjons tillatelse. Eller de leverer lite og dårlig arbeide (»sabotasje«), de forlater arbeidsplassen uten å ordne etter seg, så maskiner til mange tusen kroners verdi kan bli ødelagt. Følgen av all denne uro er at bedriftene må beregne seg meget større fortjeneste enn før, alle varer blir dyrere, både for arbeiderne og de andre, og folk flest blir utilfredse.

En stor del av arbeiderne i de norske fagforeningene stemte i begynnelsen sammen med venstre ved stortingsvalgene. Senere har arbeiderne etter hvert sluttet seg til det Norske Arbeiderparti, som helt fra begynnelsen av (i 1887) har arbeidet for de sosialistiske synsmåter (s. 124). De mener således f. eks. at det går an å ordne det så i et land at der ikke lenger finnes fattige og rike. De enkelte menn må da ikke få rå over verkstedene og bondegårdene (»produksjonsmidlene«); men makten over disse skal gå over til staten, kommunene eller andre sammenslutninger; arbeiderne 147og bøndene skal bli tjenestemenn for staten. Om en mann sparer sammen av sin lønn, skal barna hans ikke få arve ham, for at de ikke skal få det lettere i verden enn de andre. Sosialistene mener at livskårene da skal bli bedre enn nå for alt folket.

I de senere år har det Norske Arbeiderparti delt seg i flere partier (sosial-demokrater, kommunister osv.). Ved stortingsvalgene i 1924—1930 oppnådde deres menn omtrent ⅓ av alle stemmene.

De andre politiske partiene (ɔ: de som ikke er sosialistiske, de »borgerlige partiene«) vil at staten skal styre bare de bedriftene som egner seg best til det (f. eks. jernbaner, post osv.). Særlig skal bondegårdene vedbli å være privateie. Når det oppstår strid mellom arbeiderne og arbeidsgiverne om lønnen, da bør ingen av partene gå til streik eller lock-out; men en riksmeglingsmann skal megle i saken. Også for ettertiden skal den enkelte få rå over størsteparten av det han tjener, fordi det vil drive folk til å arbeide så meget ivrigere; staten skal gi lover som verger de fattige, så også de kan ha det bra i landet. På den måten tror de ikke-sosialistiske partiene å kunne skaffe det størst mulige velvære for de fleste mennesker. Men hvordan dette ellers skal ordnes, derom er det strid.

I 1914 begynte verdenskrigen. På den ene siden kjempet Tyskland, Østerrike, Bulgaria, Tyrkiet; på den andre siden stod nesten alle de andre landene i verden, og disse seiret til slutt 1918.