Også efter julirevolusjonen i 1830 fikk arbeiderne i Frankrike det verre og verre. De måtte arbeide optil 17 timer i døgnet; kone og barn 126måtte arbeide med, og enda fikk de så liten lønn, at ofte måtte to og to familier bo i samme skitne kjellerrum. Så gjorde de oprør 1848; de la møbler o. l. i dynger tvert over gatene (»barrikader«); bak dem lå de og skjøt på soldatene som kongen sendte for å holde orden. Men så slo soldatene sig sammen med folket, og da avsatte de kongen og gjorde Frankrike til en republikk; de valgte 10 mann til å styre inntil videre (en provisorisk regjering).
En hel del av de franske arbeiderne den gang var socialister: de vilde at staten skulde eie alle fabrikkene og verkstedene, og at utbyttet skulde deles mellem arbeiderne; alle arbeidsløse skulde opholdes av staten inntil den kunde skaffe dem arbeid. Men så strømte Frankrikes dagdrivere til Paris i titusenvis. Da regjeringen ikke kunde gi dem stort å leve av, blev de mer og mer misnøide. Også alle skatteyderne blev misnøide fordi skattene blev 1½ gang så store som før. — Men utover i landet satt Napoleons gamle soldater og fortalte om alle Napoleons bedrifter. Mer og mer begynte folk å tro at fikk de bare en ny Napoleon, da skulde det snart bli bedre orden på alle ting.
I 1849 valgte de Napoleons brorsønn, Ludvig Napoleon, til president. Ludvig Napoleon tok straks styret over Frankrikes hær. Tidlig en morgen sendte han så ut små soldaterflokker som tok de fremste mennene i nasjonalforsamlingen og satte dem inn i fengslene. — I 1852 lot han folket over hele Frankrike si fra om de vilde ha ham til keiser eller ei. Næsten alle svarte ja (Napoleon 3, 1852—1870).
Italias samling. På juli- og februarrevolusjonens tid var Italia enda delt i flere småriker; et stort stykke i nord tilhørte Østerrike. Men så tok italienerne til å arbeide på å få komme sammen igjen i ett rike (nasjonalitetstanken). Napoleon 3 begynte da krig mot Østerrike og hjalp dem så Italia blev et samlet rike (1859—1870).
Første dansk-tyske krig, 1848—1850. Nasjonalitetstanken kunde merkes litt også i Norge, Sverige og Danmark. Der holdt studentene i 1840- og 1850-årene store fellesmøter, i Kjøbenhavn, i Upsala og i Oslo. De talte om at det i grunnen var det samme folk som bodde både i Norge, Sverige og Danmark. Kom et av landene i krig, burde derfor de andre land hjelpe (skandinavismen). Dengang hørte Slesvig 127og Holstein sammen med Danmark. Men størsteparten av folket der vilde høre til Tyskland. I 1848 sa slesvig-holstenerne sig løs fra Danmark; men danskene vant over dem uten hjelp (1850). — Midt under krigen gav den danske kongen slipp på sin enevoldsmakt og lot Danmark få sin frie grunnlov (av 1849, omarbeidet 1915).
Markus Thrane. Da de franske arbeiderne under februarrevolusjonen i 1848 hadde vunnet makten over Frankrike, krevde arbeiderne også i det øvrige Europa å få mer å si i landsstyret. I Norge var det den gang enda mange leilendinger, og husmennene hadde det riktig smått. Da var det at student Markus Thrane drog rundt om i landet og fikk husmennene og arbeiderne til å slutte sig i hop i arbeiderforeninger. Nogen menn fra hver forening reiste siden til Oslo og holdt et stort arbeidermøte (1851). Der forlangte de at folkeskolene skulde bli bedre, at arbeiderne skulde få være med og velge stortingsmenn, at det skulde bli vanskeligere for folk å få kjøpe brennevin, osv. Disse kravene var meget rimelige, og de fleste er senere blitt gjennemført. — Men arbeiderne truet også med at de vilde gjøre oprør, hvis de ikke fikk sin vilje frem. Dette mente de ikke stort med; men øvrigheten dømte likevel Markus Thrane og nogen andre til tukthus (i 4 år). — Markus Thrane døde i Amerika (1890).
Norges fremgang i 1850-årene. I 200 år hadde det i England vært forbudt for fremmede folk å føre dit annet enn sine egne varer; men i 1849 ophevet England dette forbudet. Kort tid efter vilde russerne jage »den syke mann« (tyrkene) ut av Europa og ta Konstantinopel. Men så seilte en engelsk og fransk hær inn i Svartehavet til Krim og tuktet russerne (Krim-krigen, 1854—1856).
I disse årene trengte England en mengde skib til å føre varer, og her i Norge begynte vi derfor å bygge mange seilskib, især på Skagerak-kysten. Under Krim-krigen tjente 128vi op til 50 pct. om året på skibene våre, og i bare 6 år vokste handelsflåten vår næsten til det dobbelte. Siden har vi efter folketallet vært det fremste sjøfarende folk i verden.
I 1840-årene var det enda mange bygder i Norge som ikke hadde kjøreveier. Derfor var det tungvint for bøndene å bringe varene sine til byene og selge dem, og tungvint å få andre varer i steden. Da blev den dyktige jurist Fredrik Stang statsråd for næringsveiene (1845). Han satte folk til å bygge veier i næsten alle bygdene; men det blev store bakker av og til, fordi landet ikke hadde nok penger. Efter 1880 har vi derfor bygd veiene om igjen. I 1854 tok vi i bruk vår første jernbane (Oslo—Eidsvoll).
Før 1848 hadde postpengene for et brev fra Oslo til Trondheim vært 16 skilling (53 øre), til Vadsø 32 skilling. I 1854 innførte Stang ens postpenger over hele landet (efter engelsk mønster). Derfor tok folk til å skrive flere brev enn før og lese aviser næsten mannjamt, og folkeoplysningen vokste. — Også de første telegraflinjene i Norge blev anlagt i 1850- og 60-årene.
Helt fra sagatiden hadde bøndene mange steder dyrket jorden med gammeldags tre-ploger, treharver osv. Da oprettet Stortinget Den høiere landbruksskole på Ås (1859), og det blev leid agronomer til å reise rundt i bygdene og lære bøndene op i jorddyrkning. De fikk også i stand utstillinger; der møtte bøndene frem med hester, kyr, — smør, ost, og de som hadde de gildeste dyr og beste varer, fikk premier. Bøndene tok da til å drive gårdene sine så godt at de fikk mer inntekter enn før. Litt efter hvert sluttet de å bo i røikstuer; de vilde også ha rensligere stell. — Også i vår tid er de fleste af bøndene meget arbeidsomme. Likevel kan de til dels ha vanskelig for å greie utgiftene sine, og det er også en del av dem som ikke enda har lært å stelle godt nok med sin jord.
129
I gamle dager var det ikke fyrtårn langs kysten. Når kvelden kom, brukte derfor skibene å gå inn i en havn og så seile videre næste dag. I 1654 blev det satt op en trevarde ved Lindesnes. I mørke netter tendte de ild på den; det var Norges første fyr. I 1696 stelte de til en lignende ild ytterst i Oslofjorden, på Storeferders høieste fjelltopp, og på Kvittingsøy, utenfor Stavanger, satte de op en slags gryte på en 13 m høi vippe; der kveikte de en kullild om nettene. I 1830 var det enda bare 11 fyr langs med Norges kyst. Særlig i 1850-årene blev der bygd mange nye fyr, og nu har vi over 150, og dessuten over 1000 fyrlykter. Det nuværende Ferder fyr, ½ mil i syd for Storeferder, er Norges høiste fyrtårn. Det er bygd av støpte jernplater og er 43 m høit. Innvendig er en trapp op til lykten, som er så stor at 12 mennesker får plass i den; lyset fra lykten kan en se 5 mil over sjøen. I tåket vær blåser en damppipe.
I Fredrik Stangs statsråd-tid var den dyktige professor A. M. Schweigaard stortingsmann fra Oslo i mange år (til 1870). De lovene som Stortinget gav i denne tiden, blev i det meste som Schweigaard vilde ha dem. Han var også så uegennyttig at han i hele sin stortingstid nøide sig med den årslønn han fikk som professor, og han tok aldri mot stortingsmannslønn attåt.
9 — Lødøen: Norges historie.
130Stattholderstriden 1860. I 1859 døde Oscar I, og sønnen, Karl 4 (i Sverige den 15de), blev konge. — I Norge var folket da efter hvert blitt mer og mer misnøid med at kongen helt fra 1814 hadde hatt rett til å innsette en svenske til stattholder over Norge. Nu vilde Karl 4 gjerne gjøre nordmennene en glede med det samme han tok styret, og han lovte å være med på å avskaffe stattholderposten; men da Stortinget så vedtok et forslag om dette, blev svenskene så sinte at han måtte gå fra sitt løfte (1860). Nogen stattholder over Norge utnevnte han dog ikke mer. I steden innsatte han Fredrik Stang til å være formann i regjeringen.
Den nordamerikanske borgerkrig. I De forente stater blev Lincoln [Linken] valgt til president 1860. Folket i Sydstatene hadde den gang enda mange negerslaver til å arbeide på gårdene sine; de var redde for at Lincoln og vennene hans i Nordstatene skulde forby dem dette; derfor dannet de en republikk for sig selv. Men så begynte Nordstatene krig (den nordamerikanske borgerkrig, 1861—1865). Sydstatene tapte; de måtte gå sammen med Nordstatene igjen og gi slavene sine fri.
Den annen dansk-tyske krig, 1864. Da Napoleon var overvunnet (1814—15), hadde stormaktene bestemt at Østerrike og Prøisen og de andre statene i Tyskland skulde være sammen i et lag (Det tyske forbund, 39 stater i alt, med Østerrike fremst). Men efter hvert begynte særlig de tyske studentene å kreve at de tyske statene skulde forenes til et virkelig tysk rike, like sterkt som stormaktene rundt om. I 1857 blev Wilhelm I styrer over Prøisen, som var Nordtysklands største stat. Han satte sig fore at Prøisen skulde tvinge de tyske statene sammen i et sådant tysk rike. Så valgte han Bismarck til sin fremste rådgiver og siden Moltke til styrer over krigsvesenet. Disse to gjorde Prøisens hær til den dueligste i Europa.
I 1864 krevde tyskerne at hertugdømmene Slesvig og Holsten, som den gang enda hørte under Danmark, for eftertiden skulde tilhøre bare Tyskland, og Prøisen og Østerrike sendte en hær nordover. Danskene forsvarte sig så godt de kunde, f. eks. ved Dybbøl skanser. De norske dikterne Bjørnson og Ibsen skrev flere dikt om at Norge og Sverige skulde sende soldater til å hjelpe danskene, slik 131som det var lovt på de nordiske studentermøtene; men både Stortinget og Riksdagen var imot. Bare en og annen nordmann og svenske reiste frivillig avsted og tok plass i Danmarks hær. Frankrike og England vilde da at danskene skulde få beholde den nordlige del av Slesvig, så langt syd som folket talte dansk; men danskene vilde ha »alt eller intet«, og så tok tyskerne begge landene, 1864. (Efter verdenskrigen (1914—1918) fikk den danske del av Slesvig slutte sig til Danmark igjen.)
I 1870—71 raste den fransk-tyske krig. Da avsatte franskmennene Napoleon 3, og Frankrike blev republikk 1870. Tyskerne tok Elsass-Lotringen fra Frankrike, og de tyske statene (undtagen Østerrike) valgte kongen av Prøisen til keiser over Tyskland, som dermed var blitt samlet til ett rike (1871).
Åndslivet i Norge i 1840—1860-årene. Omkring 1840 gjorde de dannede klassene i Norge den opdagelse at det ute på bondebygdene fantes meget vakkert som de før ikke hadde visst stort om. Da reiste Asbjørnsen og Jørgen Moe om i Norges bygder og skrev op folkets eventyr og sagn; Welhaven skrev vakre dikt om disse sagn; presten Landstad i Telemark samlet flere hundre folkeviser, og Lindemann samlet folkemelodier. Mesterspilleren Ole Bull fra Bergen drog rundt i byene i utlandet og spilte norske folkeslåtter. Professor Dahl fra Bergen malte norske landskapsbilleder. Tidemand og Gude malte norske bønder og landskaper; Kjerulf diktet norske melodier; professor Keyser og P. A. Munch gransket Norges gamle historie. Alt dette gjorde at det nu en tid utover kom til å rå megen romantisk begeistring for det norske bondelivet.
9*
132I den første tiden efter 1814 brukte folket i Norge enda det felles dansk-norske skriftmålet når de skrev brev og bøker. Henrik Wergeland begynte å blande inn ord og talemåter ute fra Norges bygder. I 1840-årene gjenfortalte Asbjørnsen og Moe folkeeventyrene våre med norsk klang og mange særnorske ord. Overlærer K. Knudsen og dikteren Bjørnson ivret sterkt for at vi også skulde skrive ordene med sine norske former, slik som de uttales i Norge (f. eks. ikke lenger skrive som danskene krage, men kråke, ikke bog, men bok, ikke gade, men gate osv.). En sådan norsk rettskrivning for det vanlige bokmål (riksmålet) blev fastsatt for alle norske skoler i 1907 og 1917.
Ivar Aasen var bondegutt fra Sunnmøre; i ungdomsårene var han omgangsskolelærer. Han gransket nøie bygdemålene i Norge og så da at de nedstammet fra det mål som nordmennene talte i sagatiden. Omkring 1850 dannet han landsmålet av bygdemålene, og han vilde at nordmennene skulde bruke det til skriftmål, istedenfor det skriftmål som de da brukte. Aasens meningsfeller er blitt kalt målmennene. Landsmålet i vår tid er forresten meget forskjellig fra det som Aasen arbeidet for. — I 1892 vedtok Stortinget at alle barn i folkeskolene skal lære å lese både riksmålet og landsmålet; men skolestyret i kommunene skal avgjøre hvad for et av de to mål de skal lære å skrive.
Aasen var også dikter. Han har bl. a. skrevet mange vakre dikt på landsmål. Andre dyktige landsmålsdiktere er A. O. Vinje fra Telemark (s. 139), professor E. Blix (s. 141), Arne Garborg fra Jæren (»Bondestudentar«, »Kolbotnbrev«, »Haugtussa«) og Jens Tvedt.
Folkehøiskolene. Grundtvig († 1872) var den største salmedikteren i Danmark i sin tid. Da danskene mistet Slesvig og Holsten, sa Grundtvig at de fikk nytte godt ut det de hadde 133igjen av Danmark, så landet blev like sterkt som før. Derfor skulde Danmarks ungdom gå på folkehøiskolene og lære det danske folks historie, så de blev glade i å arbeide for sitt land. Flere menn fikk da i stand folkehøiskoler, og de har gjort meget godt for landsungdommen i Danmark.
I Norge var folk lite oplyste også lenge efter 1814, og Wergeland talte og skrev flittig om at de måtte lære mer. I 1850-årene blev dette arbeide fortsatt av læreren Ole Vig († 1857). Nogen år senere grunnla Herman Anker og O. Arvesen den første norske folkehøiskole på »Sagatun« ved Hamar (1864); Christopher Bruun grunnla en i Gausdal (»Vonheim«), Jacob Sverdrup en i Sogn, Ullmann en i Telemark osv. Senere oprettet Stortinget også amtskoler (fylkes-skoler) for bondeungdommen (s. 156).
Johan Sverdrup. J. Sverdrup var en brorsønn av eidsvollsmannen Georg Sverdrup og vokste op i Vestfold. Han reiste til Oslo og skulde studere jus. Da var han nokså stille av sig. En tid senere bosatte han sig i Larvik som sakfører; håndverkerne der fikk ham valgt til stortingsmann (fra 1851). — Sverdrup var en liten mann med ravnsort hår og skjegg, mørkt ansigt, og noget brå av sig. Før hans tid hadde folk ment, at når en blev stortingsmann, skulde han utføre sitt vanlige arbeide attåt, som Schweigaard og Ueland. Sverdrup derimot sluttet med alt annet arbeide; derfor nådde han så langt.
Det var i 1860-årene flere småpartier i Stortinget som ikke likte Stangs regjering (1861—1880), f. eks. bondepartiet og målmennene. Bondepartiets fører var fremdeles Ueland, men ved siden av ham også bonden Søren Jaabæk fra Lista. I sin avis, Folketidende, krevde Jaabæk fremfor alt »sparsomhet i statshusholdningen«. Lærerne skulde riktignok få høiere lønn; men embedsmennene derimot skulde ha mindre lønn, og helst ingen pensjon når de blev gamle. Sverdrups første store arbeide i Stortinget var at han litt efter hvert fikk alle de misnøide småpartiene der til å gå sammen i et stort parti, som blev kalt venstre.
134Inntil da hadde statsrådene i Norge beholdt embedene sine så lenge kongen og de selv vilde. Når de syntes ille om stortings-vedtakene, hadde de somme tider stelt det så at vedtakene ikke blev gjennemført. Men nu krevde Sverdrup og venstre at Stortinget, fordi det var valgt av folket i hele landet, skulde ha rett til å rå også over statsrådene; »all makten i landet skulde bli samlet i Stortingets sal«. Derfor skulde statsrådene være til stede i stortingsmøtene, og når de fikk stortingsflertallet mot sig i en viktig sak, skulde de være nødt til å ta avskjed, og kongen skulde være nødt til å velge sig nye statsråder som stortingsflertallet hadde tillit til (parlamentarismen). Fredrik Stang, regjeringens formann, sa om dette venstres krav at det var mot grunnloven; grunnlovens mening var at regjeringen skulde ha den øverste makt, og den ordning var den beste for landet. De som holdt med Stang, blev kaldt høire (de grunnlovstro).
Sverdrup talte ofte i denne tid, både i Stortinget og ute på folkemøtene; hele den lille mørke mannen dirret da som om det brente inne i ham, og han forsvarte meningene sine, og synte frem feilene hos motstanderne på en så dyktig måte at folk husket ordene hans i årevis. Bjørnson skrev:
Hvor kan de håpe at det går nu baklengs mer? Nei, år for år,fremad i frihet og i sang, fremad i norskhet og i glede.Så lenge du tar Sverres tak, så lenge du er landets fører,vi vet vi seirer, slag i slag, din kamplur de med redsel hører.
Skulde Stortinget få den store makt som venstre vilde gi det, kunde det ikke lenger nøie sig med å komme sammen hvert 3dje år; der måtte bli årlige storting. Sverdrup og venstre satte derfor igjennem at Stortinget vedtok dette (fra 1871).
I 1872 var det 1000 år siden Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Derfor reiste nordmennene da en stor minnesten på Harald Hårfagres grav (»Haraldsstøtten«); de holdt også en fest der for hele landet, og kongens bror, Oscar, holdt festtalen. Straks efter døde Karl 4, og hans bror, 135Oscar 2, blev konge (1872—1905). Oscar 2 gikk med på at stattholderposten skulde avskaffes (1873). Kongen utnevnte da Fredrik Stang til statsminister i Oslo. Fra nu av skulde statsministeren i Oslo være formann i statsrådet istedenfor stattholderen.
Også efterat Oscar 2 var blitt konge, holdt venstre frem med kravet om at statsrådene skulde møte frem i Stortinget (statsrådssaken), og utover i landet sluttet folket sig til venstre mer og mer. Derfor fikk venstreflertallet i Stortinget Sverdrups forslag i statsrådssaken vedtatt for 3dje gang (i 1880, s. 113). Enda rådet høireregjeringen kongen til å nekte sanksjon, og kongen sa at han i denne sak hadde absolut veto (ɔ: rett til å si nei). Stang var da blitt for gammel til å være statsminister, og Selmer kom i steden. Så skulde det være stortingsvalg igjen i 1882. Sverdrup mente at »folket i valg« da fikk avgjøre striden.
Det blev en rasende valgkamp i 1882. Sverdrup og Bjørnson holdt mange folkemøter rundt om i landet. Bjørnson talte en gang på Stiklestad til flere tusen bønder. Han sa: »Sier nogen til dere at kongen ikke kan gi slipp på det absolutte veto, da skal dere åpent svare: »Så må det norske folk gi slipp på kongedømmet.«
Ved stortingsvalget blev det valgt flere venstremenn enn nogen gang før (83 mot 31 høire), og venstre-tingmennene mente nu det var deres plikt å tvinge kongen og høire-regjeringen til å gi sig. Derfor valgte de bare venstremenn inn i Lagtinget. Så vedtok de i Odelstinget at Lagtinget (29 mann) og Høiesterett (11 mann) skulde tre sammen til riksrett 136over regjeringen, og de anklaget regjeringen for at den hadde gitt kongen råd som var til stor skade for landet. Regjeringen blev dømt og måtte gi fra sig sine embeder (riksretten 1884). Kort tid efter sanksjonerte kongen loven om at statsrådene skulde møte frem i Stortinget og rådslå. Han måtte dessuten ta Sverdrup til statsminister.
Allerede mens riksretten stod på (i 1884), hadde en del sendemenn fra venstreforeningene i Norges bygder og byer kommet sammen i Oslo. Der blev de enige om at alle venstreforeningene skulde slå sig sammen til en Norges Venstreforening for hele landet. Denne har siden holdt landsmøter forut for hvert stortingsvalg. Der kommer utsendinger fra de lokale (stedlige) venstreforeningene i bygdene og byene sammen; de setter op en lang liste over de »saker« som de vil få de kommende storting til å vedta (»et valgprogram«). De lokale venstreforeningene prøver derefter å passe på så det i deres bygder og byer blir valgt bare slike stortingsmenn som er villige til å stemme for de opstilte programsakene. — Høire dannet i 1884 en lignende landsforening (De konservative foreningers centralstyre), og også de senere politiske partiene har sine landsforeninger.
Helt siden disse landsforeningene blev oprettet, har de rådd meget for stortingsvalgene. Men ofte har det hendt at de dyktigste menn i en valgkrets har hørt til det parti som var i mindretall der i kretsen; da har disse menn ikke kunnet bli valgt inn i Stortinget, — til stor skade for landet.
Den gang Sverdrup blev statsminister, var han 68 år. Han hadde da vært stortingsmann i 33 år og hadde arbeidet utrettelig med alle venstres merkesaker. Aldri hadde han prøvd å nytte sin store makt til egen fordel. Men mange i venstre syntes at han ikke lenger var så skarp som før til å tenke ut hvad partiet burde arbeide for, og snart kom venstre da til å dele sig i to flokker. En større del kalte sig det rene venstre og vilde ikke lenger ha Sverdrup til fører; i steden valgte de Sverdrups gamle kampfelle, rektor Steen. (Bjørnsons Nyttårsrim). Den mindre delen av venstre blev kalt de moderate; de holdt med Sverdrup fremdeles. De to venstreflokkene var enda så vidt 137enige at de gjennemførte en ny hærordning (1887), juryloven (1887), og en ny skolelov (1889). Men derefter fikk Sverdrup imot sig både det rene venstre og høire. Så måtte han slutte som statsminister, og Fredrik Stangs sønn Emil Stang kom i steden. Tre år efter døde Sverdrup, 76 år gammel.
Før den nye hærordning i 1887 hadde Norges hær manglet flere viktige avdelinger, f. eks. ingeniør-tropper (som bygger veier, broer m. v.), tren (som bringer frem mat og ammunisjon), sanitét (som steller med de syke og sårede). Norges hær kunde derfor før 1887 ikke greie sig alene i en krig; den dugde bare til å arbeide sammen med Sveriges hær. Efter 1887 blev dette anderledes.
Før skoleloven av 1889 var lærerne i folkeskolen blitt ansatt av stiftsdireksjonen (skoledirektøren i stiftet, bispen og stiftamtmannen). Venstre gjennemførte i 1889 at kommunestyret i hver kommune skulde velge et skolestyre for kommunen; dette skulde ansette lærere i kommunen, gjøre vedtak om skolefagene osv.
Realismen. Omkring 1860—75 var det blitt på mote mellem dikterne i Norge at de ikke lenger skulde fortelle mest om det som var stort og vakkert, som i romantikkens tid; men de skulde syne frem menneskene som de virkelig er. Dikterne blev folkelærere mer enn før, og de har gitt oss mangt et alvorsord å tenke på (realistisk diktning). Den første realitiske dikter her i Norge. var Camilla Collett, Wergelands søster (1813—1895). Mellem de andre bør vi minnes Bjørnson og Ibsen, Vinje, Jonas Lie (1833—1908), Garborg (1851—1924), Aleksander Kielland (1849—1906). Andre dyktige menn i denne tid er musikeren Grieg (1848—1908), billedhuggerne Stefan Sinding og Vigeland, malerne Chr. Krohg, Munthe, Thaulow, Amaldus Nielsen og Werenskiold, historikerne Sophus Bugge og Sars, juristen Aschehoug, og matematikeren Sofus Lie.
Bjørnstjerne Bjørnson tilhørte en østlandsk bondeslekt. Faren var prest, først i Kvikne og siden i Nesset i Romsdalen. Bjørnstjerne kom således til å leve sine barneår mellem fagre fjell og fjorder; han mente selv at dette gjorde sitt til at han blev dikter. 138En tid gikk han på skole i Molde. Så kom han til Heltbergs »studenterfabrikk« i Oslo. Det var en skole som førte elevene frem til student-eksamen på meget kortere tid enn andre skoler. Derfor gikk der mest slike som hadde liten råd (og blandt dem Vinje, Ibsen, Jonas Lie).
Bjørnson vokste sig høi og rank; han hadde kraftig ansikt, skarpe øine, og en lys og tett hårmanke rundt om. I 1852 blev han student, og begynte straks å være med i diskusjonene i Studentersamfundet. Like til da hadde skuespillerne på teatrene holdt det for gjævt å snakke så som danskene, og der hadde også blitt ansatt danske skuespillere for det meste. Dette syntes Bjørnson var for galt. Så skrev han i avisene og holdt rasende taler, og studentene delte sig i to flokker, likesom i Wergelands og Welhavens dager. Men siden blev det slutt her i Norge med å ansette danske skuespillere.
Mens disse kampene stod på, skrev Bjørnson sin første bok, et skuespill om kong Sverre. Derefter utgav han bondefortellingene Synnøve Solbakken, Arne, En glad Gutt, o. fl., og da blev han med ett slag den mest folkekjære dikteren i Norge. Han skrev også historiske skuespil, f. eks. Sigurd Slembe, og innimellem diktet han mange kraftige sanger (slike som Ja, vi elsker). Fra 1875 av sendte han ut realistiske skuespill og romaner som er blitt meget berømte: En Fallitt, En Hanske, Over Evne, Paul Lange, Det flagger, På Guds Veier, o. fl.
Bjørnson trodde at vi mennesker kan leve nokså lykkelig her på jorden, når vi bare gjør det som rett er, og ikke lyver for hverandre. Selv prøvde han å undervise folket om dette, i sine bøker og foredrag, næsten som profetene i gamle dager. Hver gang nordmennene hadde delt sig i to partier, for og imot en eller annen sak, da steg han frem på folkemøtene, stor og myndig, og talte med ild og kraft som ingen annen; 139eller han skrev avis-artikler med greie og sterke ord. Ofte sendte han med det samme ut en kraftig sang om striden, således som også vikingene i gamle dager kvedet, med det samme de gikk frem i slaget. Han var f. eks. en av Sverdrups beste hjelpere i kampen for parlamentarismens innførelse; han arbeidet for å få unionsmerket ut av flagget, og for almindelig stemmerett; han ivret for å få mellem-folkelige tretter avgjort ved domstoler, istedenfor ved krig osv. osv. En gang skrev han: »Jeg vil bo i Norge, jeg vil pryle og pryles i Norge, jeg vil synge og dø i Norge, vær viss på det.« I Gausdal eide han gården Aulestad; der bodde han oftest når han var hjemme i Norge. Han døde i Paris 1910.
Henrik Ibsen blev født i Skien. Faren var kjøbmann, men gikk fallitt. Da var Henrik 8 år. Efterat han var konfirmert, kom han i lære hos en apoteker i Grimstad. Siden reiste han til Oslo og skulde studere. Han blev en liten, stillfarende mann, med høi panne og sammenknepen munn. Han holdt sig meget alene, leste og sultet, og skrev utmerkede historiske skuespil, slike som Hærmennene på Helgeland og Kongs-emnene. Men folk forstod ikke hvor gode de var, og det tok han sig svært nær av. Endelig gav regjeringen ham et stipendium, og så reiste han til Italia. Derfra sendte han hjem Brand og Peer Gynt (1866, 1867), og da blev han berømt med én gang. Siden skrev han Keiser og Galileer og de verdensberømte realistiske skuespil: De Unges Forbund, Samfundets Støtter, En Folkefiende, Et Dukkehjem, Gjengangere, o. fl. Ibsen sier:
I alt sitt verk en mann er dømtom halvt det øves, og på skrømt.
Åsmund Olavsson Vinje var bondegutt fra Vinje i Telemark. Da han blev voksen, gikk han rundt i hjembygden sin og holdt omgangsskole i 5 år, og han hadde i lønn 13 daler om året og maten. Men ved siden av brente og solgte han »ulovlig brennevin«, handlet med tobakk, arbeidet tresko, 140og røktet kreaturer om sommeren oppe i fjellene. Således sparte han i hop 100 daler. Derefter reiste han til Asker seminar, og siden til Heltbergs »studenterfabrikk« i Oslo, med 10 daler i lommen. Han arbeidet og sultet, og tok juridisk embedseksamen med beste karakter.
I flere år levde han nu som det kunne falle sig, hos venner og kjenninger. Han arbeidet for at folket i Norge skulde begynne å skrive landsmål istedenfor riksmålet, han diktet og skrev i avisene, og han gav også ut bladet Dølen på telemarks-mål. Men han tjente næsten ingenting, han både sultet og frøs, og alltid hadde han motgang. Selv var han også ofte flåkjeftet, endog mot sine venner. Han hadde fått en liten post i et av departementene; men så lastet han regjeringen i en avis, og da tok regjeringen posten fra ham igjen. Nogen stortingsmenn foreslo at Stortinget skulde gi ham dikterlønn, så som Bjørnson og Ibsen; men han fikk ingenting. Han giftet sig; men hustruen døde året efter. Nogen måneder senere døde Vinje 1870. Bakefter forstod folket at han var en av våre mest evnerike diktere. — Det beste han har skrevet er Dikt og Ferdaminne.
Norsk menighetsliv efter 1814. I 1816 stiftet nogen menn på Østlandet det Norske Bibelselskap. Det samler penger og trykker bibler for dem; så selger de biblene for billig pris, eller gir dem bort til fattigfolk for ingenting.
I 1842 var det et møte i Stavanger; der fikk de istand det Norske Misjonsselskab for hele landet. Det har misjonsforeninger i de fleste bygder og byer, og det samler penger og lønner misjonærer, forat de skal reise avsted og preke for hedningene på Madagaskar og i Zululand. Nogen misjonsforeninger sender misjonærer til Santalistan og Kina. — I mange bygder og byer samler folket penger og leier menn for dem til å reise rundt og preke, slik som Hauge gjorde (indremisjonen). Nogen foreninger sender ut prester til de største sjøbyene i utlandet for å hjelpe de norske sjømennene der ute (sjømannsmisjonen).
Folk likte ikke lenger de gamle kirke-salmebøkene. Presten 141og dikteren Landstad gav derfor ut en ny (i 1870-årene). Professor Blix skrev vakre salmer på landsmål. Tonedikteren Lindemann gav ut en framifrå god samling med salmemelodier.