Norge er et kongerike; tronen går i arv på mannssiden. Den evangelisk-lutherske lære er statens religion (ɔ: den blir understøttet av staten); til den skal kongen, de fleste av statsrådene og en del andre embedsmenn bekjenne sig.
10*
148Ellers har enhver rett til å tro, tale og skrive som han vil (»religionsfrihet«); men det er forbudt å forhåne religionen offentlig, å skjemme næstens rykte eller egge nogen til å bryte lovene.
Om Stortinget. Grunnloven slår fast at folket selv skal rå for hvordan landet skal styres og hvorledes lovene skal være. Folket utøver denne sin makt gjennem Stortinget, som er sammensatt av 100 representanter for landdistriktene og 50 for byene. — Stortingsvalg foregår hvert 3dje år i siste halvdel av oktober, på en og samme dag i alle kommuner (valgsogn) i riket. Dagen blir fastsatt av kongen og kunngjort 4 måneder forut. Stemmerett ved stortingsvalget har alle selvhjulpne menn og kvinner som er 23 år og har bodd i landet i 5 år. — Hvert av landets politiske partier skal få valgt så mange representanter som svarer til partiets stemmetall mellem urvelgerne (forholdsvalg).
De 18 landsfylker utgjør 18 valgdistrikter, og byene 11 valgdistrikter. I hvert valgdistrikt skal det være et distriktsvalgstyre. 33 dager forut for valget må hvert av de politiske partiene i valgdistriktet nominere eller bekjentgjøre navnene på dem de foreslår til stortingsmenn for distriktet. Disse må være stemmeberettigede i valgdistriktet og minst 30 år og ikke være embedsmenn ved regjeringskontorene. De som er eller har vært statsråder, kan dog velges hvor som helst i riket. Øverst på hver slik nominasjonsliste skal stå navnet på det parti den tilhører, og den skal være underskrevet av 50 velgere (landet) eller 100 velgere (byene), eller også av partiets styresmenn i valgdistriktet. Listene blir så trykt og brukes ved valget som stemmesedler.
I hver kommune skal valget styres av formannskapet og en manntallsfører. Forut for valget skal manntallsføreren ha skrevet op et manntall, med navnene på alle dem, som har stemmerett. På valgdagen møter så de stemmeberettigede frem i valglokalet, enten med sitt partis stemmeseddel eller en stemmeseddel som de selv har skrevet. De opgir sitt navn, får en konvolutt og går inn i et lite rum, legger der stemmesedlen i konvolutten uten at nogen ser på, og kommer så ut igjen og legger konvolutten i urnen.
Mens valget foregår, skal der være arbeidshvile og fritt for 149rusdrikk-salg, således som om søndagene. Prøver en å lage det så at nogen som han rår over, ikke kan møte, da kan han bli satt i fengsel for det inntil 3 måneder. Om en ikke greier å møte frem på grunn av sykdom, kan også han sende frem sin stemmeseddel sammen med en lovlig bevidnet forfallsmelding.
— Stemmesedlene blir optalt og innsendt til distriktsvalgstyret. De som viser sig å være valgt, får en skriftlig erklæring om det (en fullmakt) av fylkesmannen eller valgstyret. De skal være representanter på Stortinget for sitt valgdistrikt i 3 år (en valgperiode).
Stortinget trer sammen i Oslo hvert år, den første hverdag efter 10de januar. Er det det første storting efter stortingsvalget, må det først »prøve fullmaktene« (ɔ: se efter om alle tingmennene er rett valgt). Det velger president og sekretær (for en måned om gangen). Enn videre velger det ¼ (nu 38) av sine medlemmer til å være Lagting; de andre 112 skal være Odelsting. Derefter åpner kongen Stortinget med en »trontale«; den er satt sammen av kongen og hans statsråder i fellesskap, og den omtaler de viktigste av de beslutninger som kongen (og regjeringen) ønsker at Stortinget skal vedta (»kongelige proposisjoner«). — Statsrådene kan (siden 1884) være med i de vanlige rådslagninger i tinget; men de får ikke stemme om sakene.
Stortingets lovgivende makt. Når folket vil få i stand en ny lov, eller gjøre om noget i de gamle, må kongen (regjeringen) sette frem forslag om det i Odelstinget; eller også må en av dem som er med i Odelstinget, gjøre det. Derefter må både Odelstinget og Lagtinget (eller også det samlede Storting) vedta eller forkaste forslaget.
Stortingets bevilgende makt. Stortinget bestemmer hvor stor skatt folket skal innbetale til statskassen for hvert år (de indirekte skatter, deriblandt tollskattene; de direkte skatter). Stortinget bestemmer også hvor meget statskassen skal utbetale (til veier, jernbaner, til post, telegraf, telefon; til kirke og skole; til hær og flåte; til lønn for kongen, embeds- og bestillingsmennene). 150Stortingets kontrollerende makt. Stortinget velger 5 personer til å undersøke om regjeringen har brukt statens penger så som Stortinget har bestemt (statsrevisjonen). Dernæst skal Odelstinget også kontrollere det som statsrådene beslutter i statsrådsmøtene hos kongen (s. n.).
Lystrer nogen en befaling som har til hensikt å forstyrre Stortingets frihet, skal han straffes som forræder mot fedrelandet.
Den norske konge. Med det samme kongen begynner sin regjering, må han avlegge ed for Stortinget på at han vil styre landet efter grunnloven og de andre lover. Derefter må han velge sig et statsråd (en statsminister og minst 7 statsråder). Efter 1884 er det blit fast skikk at kongen velger sitt statsråd innen det politiske parti som er det sterkeste i Stortinget; får en av statsrådene mer enn halvparten av Stortinget mot sig i en viktig sak, da er han nødt til å ta avskjed (parlamentarismen, s. 134).
Hver av statsrådene har et regjerings-kontor (departement¹) å styre. Regjeringskontorene foreslår for kongen hvem han skal utnevne til embedsmenn. De sørger for at Stortingets beslutninger blir utført. De foreslår for kongen hvordan han skal styre hæren og krigsflåten. Kongen har ikke rett til å føre landet op i krig med et annet rike uten Stortinget først gir ham lov til det.
Hver gang Stortinget har vedtatt nye lover, som det ber kongen om å sanksjonere, må han holde møte med sitt statsråd; like ens når han har andre statssaker å ordne. I statsråds-møtet blir kongens beslutning skrevet inn i statsråds-protokollen, og statsministeren skriver sitt navn under (kontrasignerer). Er det nogen av statsrådene som ikke kan gå med 151på beslutningen, må de skrive sin mening inn i protokollen. Hvis ikke, har også de ansvar for beslutningen og kan bli stilt for riksrett for den. Kongen selv er »hellig« (ɔ: uten ansvar).
Landets embedsmenn kan ikke avsettes uten de har gjort noget så galt at domstolene må dømme dem fra deres embeder. Statsråder, og nogen andre av de høieste embedsmenn, kan kongen avskjedige uten videre, når hans statsråd råder ham til det.
Straffesaker. I tiden efter 1814 var det bare jurister som dømte både i straffesaker og rettstretter mann og mann imellem (ved underett, overrett og Høiesterett). Men så syntes J. Sverdrup og flere, at når en blev mistenkt for å ha gjort en straffbar gjerning, da var det tryggere for ham om han blev dømt av folkevalgte menn som kjente nøie til hans livskår (en »jury«) slik som det hadde vært skikk i sagatiden. I 1887 vedtok derfor Stortinget en lov om dette (straffeprosessloven eller juryloven).
Straffeprosessloven sier, at når nogen blir mistenkt for et lovbrudd, da skal det meldes til politiet, som kan arrestere gjerningsmannen. Den mistenkte kan også pågripes og leveres til politiet av enhver annen, når han treffes under sin forbrytelse eller på friske spor. Han må da oftest møte frem for herredsdommeren eller bydommeren (i forhørsretten), og dersom han tilstår, kan dommeren i flere tilfelle dømme ham. Vil han ikke tilstå, kan riksadvokaten eller en av statsadvokatene (påtalemyndigheten) bringe saken frem for herredsretten eller byretten, som er sammensatt av herreds- eller bydommeren og to folkevalgte domsmenn. Er den mistenkte ikke tilfreds med herreds- eller byrettens dom, kan han i flere tilfelle påanke saken til behandling i lagmannsrett. Hele riket er delt i 4 lagdømmer (Oslo lagdømme, Borgarting og Agder l., Gula og Frostatings l., Hålogalands l.). Lagmannsretten er sammensatt av lagmannen i lagdømmet og to andre rettslærde, og dessuten av 10 lagrettemenn (juryen). Lagrettemennene bestemmer om den mistenkte skal ansees for skyldig; til det utkreves i tilfelle 7 av de 10 stemmer. De tre rettslærde fastsetter hvor stor straffen skal være. — I nogen tilfelle kan straffesaker til slutt bli avgjort av Høiesterett, som har sitt sæte i Oslo. Den blir for 152hver enkelt sak sammensatt av minst 7 høiesterettsdommere; én av dem fungerer som rettens formann.
Både domsmenn og lagrettemenn blir valgt av kommunestyrene, for 3 år om gangen. Mellem dem som er valgt, blir det for hver sak trukket lodd om hvem som skal møte.
Rettstretter mann og mann imellem.
Loven om rettergangsmåten for tvistemål bestemmer at når to parter vil føre en rettstrette mot hverandre, da må saken i de fleste tilfelle først frem for forliksrådet i kommunen. Det er sammensatt av tre forliksmenn (og tre varamenn), som er valgt av kommunestyret for tre år om gangen. Forliksrådet har i regelen møte minst én gang i måneden; det skal prøve å få de to partene forlikte. Lykkes ikke det, kan forliksrådet dømme i enkelte saker dersom en av partene krever det. Blir saken ikke avgjort av forliksrådet, må den gå til herredsretten eller byretten (se ovenfor). Er så en av partene misnøid med herredsrettens eller byrettens dom, kan han i flere tilfelle påanke (eller apellere) saken til lagmannsretten for tvistemål¹. Denne rett er sammensatt av lagmannen i lagdømmet og to lagdommere, og dessuten i regelen av fire av de folkevalgte domsmenn (se ovenfor). Også dommer som er felt av lagmannsretten for tvistemål, kan i mange tilfelle påankes til Høiesterett.
Ellers bør vi huske at det er kostbart å ha rettstretter, og de fører med sig uhygge år efter år. Derfor er næsten alltid »et magert forlik bedre enn en fet prosess«; forstandige folk fører sak bare når det gjelder store verdier.
Vårt forsvarsvesen.
Grunnloven bestemmer at alle våbenføre menn er pliktige til å være med og forsvare fedrelandet (almindelig verneplikt). Norges landhær er nu på 190 000 linje-soldater (i alderen 21—32 år) og 40 000 landeverns-soldater (33—44 år). Når det røiner på, har vi rett til å 153sende mot fienden næsten alle menn i alderen mellem 18—50 år. På krigsflåten vår er nogen av mannskapet leide folk, og nogen er sjøtropper fra havkanten.
Litt av formannskaps-lovene (s. 121). Hver by er oftest en kommune, og likeså hvert herred; hvert 3dje år, i oktober (landet) og i desember (byene), skal det velges nytt kommunestyre (på landet 12—60 medlemmer, i byene 20—84). Alle selvhjulpne norske menn og kvinner over 23 år har rett til å være med og velge, når de har bodd i kommunen i to år (regnet indtil ¹/₁₀, landet, og ¹/₁₂, byene). En fylkesmann kan ikke velges.
Det nyvalgte kommunestyre (representantskapet) skal tre sammen i desember og velge ¹/₄ av sine medlemmer til å være formannskap; flertallsvalg eller forholdsvalg kan brukes. Er en sorenskriver, foged, lensmann eller kommunekasserer med i kommunestyret, må han ikke velges inn i formannskapet. Kommunestyret skal velge ett av medlemmene til ordfører, og ett til vice-ordfører; ordføreren styrer 154alle møtene; blir det like mange stemmer for og mot en sak, gjør hans stemme utslaget. — I byene har kommunestyret flere og vanskeligere saker å behandle enn på landet. Derfor blir det ansatt en eller flere mann for hver by til å greie ut sakene for kommunestyret (borgermestrene eller rådmennene, magistraten).
Når det er møte i kommunestyret, må over halvparten av medlemmene være til stede. Får et forslag ⅔ av stemmene, og fylkesmannen ikke setter sig imot, så er beslutningen gyldig straks. Hvis ikke, må den frem i et nytt møte; får den da ⅔ flertall, blir den gyldig med én gang; men får den bare vanlig flertall, kan mindretallet kreve at regjeringen skal avgjøre saken. Ingen utgifter må legges på en kommune uten kommunestyret tillater det. Kommunestyre-vedtak som fører med sig utlegg i lengere tid enn 5 år, kan regjeringen nekte å godkjenne.
Hver vår skal alle ordførerne i fylkets land-kommuner komme sammen til fylkesting i 10 dager. Fylkestinget bestemmer om slike saker som angår hele fylket; det greier med veibygning, landbruks- og ungdomsskoler, og bestemmer hvor meget skatt herredene skal betale til fylkeskassen. Fylkesmannen og fylkes-skolestyret og skoledirektøren kan være med i ordskiftene i fylkestinget; men bare ordførerne har rett til å stemme om sakene.
Om skatteligningen. Kommunestyret bestemmer hvor stor skatt folket skal betale til kommunekassen. Det meste av skatten skal utlignes på inntektene. Dog skal i regelen ingen betale mer enn 12 kr. av hver 100 kr. han tjener (»begrenset skatteprocent«). Noget av skattene skal utlignes på eiendommene (hus, bondegårder, fabrikker osv.). Noget på formuene (0,50—2,00 kr. for hver 1000 kr.). — Hertil kommer så statsskatt.
De skattepliktige deles i 9 klasser (0 klasse: Selskaper o. l., utlendinger. 1ste klasse: De som ingen har å forsørge. 2—7: De som har 1—6 å forsørge. 8: De som har 7 eller flere å forsørge). En del av inntekten for 1—8 klasse er skattefri, mest for de høieste klassene. 155Kommunestyret velger en hel del ligningsmenn (ligningsnevnden), og et ligningsråd på tre medlemmer. Valget gjelder for 3 år; hvert år går tredjedelen ut. Den som har vært ligningsmann, kan kreve å slippe i likeså lang tid som han har vært med. Den som er over 60 år, kan nekte å ta imot valg. Likeså prester og læger.
Skattyderne skal betale skatt i den kommunen hvor de bodde 1ste januar i ligningsåret. Den som tjener minst 500 kr. (landet) eller 1500—3000 kr. (byene), er pliktig til i løpet av januar å gi op til ligningsmennene hvor stor hans formue var 1ste januar, og hvor stor inntekt han hadde året før (»tvungen selvangivelse«). Så trer ligningsrådet sammen og gransker nøie om opgavene er rette. Har en med vilje gitt op galt, skal han betale bøter (f. eks. dobbelt skatt) eller få strengere straff. Ligningsrådet er strengt forpliktet til ikke å fortelle noget til uvedkommende om folks formue og inntekter. — Ligningsnevnden trer sammen i januar; den bestemmer hvor stor skatt hver skattyder skal betale. I regelen skal ligningsnevnden være ferdig innen 15de april (landet) og 1ste juni (byene), og aller senest 15de november.
En avskrift av skatteligningen skal legges ut til eftersyn for alle. Synes nogen at han er galt lignet, kan han sende inn klage til ligningsnevnden innen 4 uker. Han kan også klage over at en annen har fått for lite skatt; men da må klagen underskrives av en eller flere som tilsammen betaler minst 200 kr. i skatt (eller også 5 pct. av all skatten til kommunen). Så må ligningsnevnden se igjennem klagene. Den kan la skatten bli som den er, sette den ned eller forhøie den. — Derefter kan skattyderne klage til over-ligningsnevnden (innen 2 uker); denne blev valgt av kommunestyret på samme tid som ligningsnevnden. Skattyderne kan også klage til fylkes-skattestyret. Regjeringen eller kommunestyret kan klage til riksskattestyret (to medlemmer valgt av regjeringen og tre av Stortinget).
Den som klager, må betale hele skatten likevel. Blir skatten nedsatt, får han siden igjen det han har lagt ut for meget. Blir én lignet i flere kommuner, betaler han der han er høiest lignet inntil kommunene ordner saken sig imellem.
Vårt skolevesen.
Skoleloven (av 1889 med senere tillegg) bestemmer at det i hver kommune skal være et skolestyre. De fleste av skolestyre-medlemmene blir valgt av kommunestyret. 156Skolestyret ansetter lærerpersonale, velger lærebøker, sørger for skolelokaler.
Foreldrene er vanligvis pliktige til å sende barna sine i skole i 7 skoleår (fra det fylte 8de år; men barna har rett til å begynne 1 eller 1½ år tidligere).
På landet skal barna i regelen gå på folkeskolen minst 14 uker om året (à 30—36 timer), og i byene 36—40 uker om året (à 30 timer). For den konfirmerte ungdom er der fortsettelsesskoler, fylkes-skoler, folkehøiskoler, skoler for havestell, meierivesen, landbruk (s. 128). De barn som har gjennemgått hele folkeskolen, kan bli optatt i 3-årige middelskoler. Derpå kan de gjennemgå gymnasiet (3 år); det har 1) en real-linje med naturkunnskap til hovedfag, 2) en sproglig-historisk linje med latin, og 3) en sproglig-historisk linje med engelsk til hovedfag. Gymnasiets avslutnings-eksamen kalles artium (studenteksamen). Den som har tatt artium, kan innføres i universitetets bøker (bli akademisk borger). Han har rett til å ta eksamen ved Universitetet.
Når et barns forsørger ikke passer på at det går på skolen, kan han bli nødt til å betale inntil 25 kr. i mulkt. Legger en arbeidsgiver på et barn så meget arbeide at det ikke kan gå på skolen i rett tid, og ikke gjøre sine hjemmearbeider, kan han bli ilagt optil 100 kr. i mulkt.
Skoledirektørene skal ha overtilsyn med folkeskolene, hver i sitt bispedømme, i religionssaker også bispen og prosten. Vil skolestyret i en kommune innsette en til lærer, og overtilsynet setter sig imot, skal hele saken legges frem for skolestyret igjen og derefter for kommunestyret (eller i byene bare formannskapet). Opnår beslutningen ⅔ flertall både i skolestyret og i formannskapet (eller på landet, i herredsstyret), er saken dermed avgjort. Hvis ikke, kan overtilsynet innanke saken for kirkedepartementet.
Skolestyret skal sørge for at der blir valgt et tilsynsutvalg for hver skole (i byene 5 medlemmer, på landet 4).