Norge blir skilt fra Danmark. Sveriges nye kronprins, Karl Johan, hadde aldri vært Napoleons venn. I 1812 kom det i stand et møte mellem ham og den russiske keiser, i Åbo. Der gikk han inn på å hjelpe Russland med Sveriges hær mot sin tidligere herre Napoleon. Som betaling skulde han få lov til å forene Norge med Sverige; det skulde Russland hjelpe ham med.
Fredrik 6 vilde da prøve å redde Norge fra Karl Johan likevel, og så sendte han sin nærmeste tronarving, Kristian Fredrik, hit op 1813. Kristian Fredrik var dengang 27 år og ugift. Alle likte ham, især damene. Nu skulde han hisse nordmennene til å stå imot Karl Johan av all makt.
Karl Johan var den gang enda nede i Tyskland med Sveriges hær og hjalp til i kampen mot Napoleon. Senere på året rykte han nordover mot Danmark. Fredrik 6 torde ikke begynne kamp mot ham med den danske hæren, og for å få fred avstod han Norge til den svenske konge; men de gamle norske utbygdene, Island, Færøiene og Grønland, holdt danskene tilbake (Kielerfreden, 14de januar 1814).
Nordmennene blev svært harme over at Fredrik 6 slik hadde villet overlevere dem til en annen konge som om de var en flokk sauer. Så fikk de lyst til å velge Kristian Fredrik til konge over Norge og gjøre landet til et selvstendig rike igjen, slik som 111det hadde vært i gamle dager. De tenkte også at England kanskje vilde hjelpe dem.
Så snart Kristian Fredrik fikk brev fra Fredrik 6 om Kielerfreden (i januar 1814), kjørte han på vinterføret nordefter Gudbrandsdalen til Trondheim; han vilde høre hvad folk mente om å komme i forening med Sverige. Sent en kveld kom han til Kringen; der hadde gudbrandsdølene samlet sig ved Sinklarstøtten, og han spurte dem om de vilde forsvare fedrelandet mot svenskene med liv og blod, så som fedrene deres hadde gjort. Da ropte de dundrende hurraer og bad om krutt og bly. Siden fór Kristian Fredrik nordover Dovre; alle steder mente folket det samme. I Trondheim sa Kristian Fredrik til folkemassene: »Med henrykkelse har jeg gjennemreist eders fagre land, og dette skulde svenskene få, — det skal aldri skje!«
Februarmøtet på Eidsvoll. Midt i februar kom Kristian Fredrik syd til Eidsvoll igjen; der vilde han samråde sig med nogen av de gjæveste mennene på Østlandet. Professor Georg Sverdrup måtte kjøre avsted fra Oslo om natten for å komme frem tidsnok. Den siste del av reisen hadde han en gammel bonde til skysskar. Bonden sa: »Du må for Guds skyld ikke være med på at Norge blir gitt til Sverige. Før vil vi dra til grensen alle mann og la bare kvinnfolk og unger være hjemme. Men hvad du enn sier eller gjør, så husk på at Gud er attåt.«
Da Sverdrup kom til Eidsvoll, kalte prinsen ham inn til sig på tomannshånd, og prinsen mente han fremdeles hadde arve-rett til å bli enevoldskonge over Norge, så som før Kielerfreden. Men Sverdrup skjønte at da fikk ikke nordmennene styre i Norge herefter heller. Derfor rettet han sine mørke, alvorlige øine på prinsen og svarte: »Nei, nu har Deres Kongelige Høihet ikke mer arve-rett til Norge enn jeg. Fredrik 6 har gitt fra sig landet, for sig og hele sin slekt; derfor har det norske folk nu rett til selv å velge konge, og nu velger vi den som vi tror er den gjæveste mannen i landet!« Da omfavnet Kristian Fredrik ham og sa: »Jeg går over til Deres mening.« Alle sammen blev derefter enige om at nordmennene 112skulde nekte å gå sammen med svenskene. Så snart som råd var, skulde de velge utsendinger til å møte på Eidsvoll og gi Norge en grunnlov. Inntil grunnloven var ferdig, skulde Kristian Fredrik være regent over landet.
Riksforsamlingen på Eidsvoll. I februar og mars 1814 møtte folket i Norge op i kirkene og holdt en bededag. De avla ed på at de vilde forsvare landet mot svenskene med liv og blod, og de bad til Gud at han skulde hjelpe dem så Norge blev et fritt rike. Siden blev der valgt 112 utsendinger, fra bygdene og byene, fra hæren og flåten. Over halvparten af dem var embedsmenn.
De kom til Eidsvoll på vårbløte, sølete veier, og bodde på gårdene rundt om i bygden. Første påskedag (10de april) gik de til kirke i Eidsvoll og bad Gud om hjelp til sitt arbeide. Annen påskedag møttes de i Eidsvollsbygningen, i en lang og smal sal i annen etasje; veggene var prydet med kranser av granbar, benkene var trukket med rødt klæde. Kristian Fredrik åpnet dette møtet med en tale; siden var han ikke med i møtene.
Utsendingene delte sig snart i to partier. Det største partiet var på omtrent 80 mann; de vilde at Norge skulde ha konge for sig selv, iallfall for det første. De dyktigste mennene i dette partiet var sorenskriver Falsen (fra Aker og Follo), professor Sverdrup, og sorenskriver Christie fra Bergen. Det andre partiet var på omtrent 30 mann. De 113syntes at Norge var for fattig til å ha konge alene, og de vilde at den svenske konge skulde velges til å styre også over Norge. Høvdingen for dette partiet var grev Wedel-Jarlsberg; presten Wergeland (fra Kristiansand) var også med der. Men begge partiene var enige om at Norge herefter skulde være selvstendig så som i sagatiden, og få en fri grunnlov (s. 101).
Falsen hadde ferdig et forslag om hvordan grunnloven skulde være; Falsen er derfor blitt kalt »grunnlovens far«. Hans forslag lignet meget Frankrikes grunnlov av 1791. — Eidsvollsmennene brukte 5 uker til sitt arbeide. En av de varmeste dagene var 13de mai. Da skulde de bevilge penger til krigen mot Sverige, og Wedels parti sa at landet ikke hadde råd til å gi ut så meget. Men så reiste presten Jonas Rein (fra Bergen) sig og holdt en glødende tale. Hans siste ord var: »Om jeg kan skaffe den sum som av mig måtte fordres, vet jeg ikke; men at jeg opofrer inntil den siste rest, det vet jeg!« Da blev der brakende bifall bortover hele salen, og pengene til krigen blev bevilget med stort flertall.
Grunnloven blev ferdig 16de mai. Den slo fast at Norges konge ikke lenger skulde ha enevelde. Men makten over landet skulde være delt mellem Stortinget, kongen, og domstolene. — Den evangelisk-lutherske lære skulde være statsreligion; men ellers skulde der være religionsfrihet, trykkefrihet og almindelig verneplikt, og alle skulde være like for loven.
Folket skulde hvert 3dje år velge stortings-representanter, 75 i alt (nu 150); men næsten bare de som eide bonde-gårder på landet eller hus i byene, og så embedsmennene, skulde ha stemmerett. (Nu er stemmeretten almindelig, for menn og kvinner). ⅔ av stortingsmennene skulde være fra bondebygdene og ⅓ fra byene; de skulde komme sammen til storting hvert 3dje år (efter nyttår, nu hvert år). Da skulde de gi lover (på folkets vegne), de skulde avgjøre hvor store skatter folket måtte betale, og hvad pengene skulde brukes til.
Kongen skulde ha den utøvende makt (d. e. sette stortings-vedtakene i verk). Var kongen uenig i et stortings-vedtak, kunde han nekte å sanksjonere det. Men blev så vedtaket
8 — Lødøen: Norges historie.
114gjentatt av de to følgende storting efter nye valg, da skulde det bli lov likevel (kongen fikk altså bare suspensivt [suspãn-] ɔ: utsettende, veto). Kongen skulde velge sig et statsråd på minst 7 mann (regjeringen). Sammen med dem skulde han fatte alle sine beslutninger. Statsrådet skulde da bære ansvaret for beslutningene. Kongen selv skulde være »hellig« (ɔ: uten ansvar). — Efter 1884 er det blitt så, at kongen er nødt til å velge sig statsråder som er enige med stortings-flertallet (parlamentarismen).
Hvert nytt storting skulde velge ¼ av sine medlemmer til å være Lagting. Resten skulde være Odelsting. Blev en statsråd mistenkt for å ha gitt kongen råd til skade for landet, da skulde Odelstinget rådslå om saken. Så kunde Odelstinget beslutte at Lagtinget og Høiesterett skulde komme sammen (til Riksrett) og dømme eller frikjenne ham.
Da grunnloven var ferdig, valgte eidsvollsmennene Kristian Fredrik til konge (17de mai). Presidenten, Georg Sverdrup, sa derefter: »Reist er igjen Norges gamle kongestol, hvorfra Adelstener og Sverrer styrte riket med visdom og kraft. Gud bevare gamle Norge!« Den 19de mai var Kristi himmelfartsdag; da gikk de alle til kirke i Eidsvoll. — Dagen efter var de sammen i rikssalen for siste gang. Da stilte de sig i en bror-ring og holdt hverandre i hendene; så ropte de: »Vi vil være enige, og trofaste mot Norge, inntil Dovrefjell faller!« Mange av dem hadde da tårer i øinene.
Krigen mot Karl Johan i 1814. Efter Kielerfreden hadde Karl Johan gått med Sveriges hær til Frankrike. Stormaktene avsatte Napoleon og sendte ham til den italienske øen Elba. Derefter drog Karl Johan tilbake til Sverige, og i 1814 midt på sommeren kom han vestover Norges grense med 40 000 vel rustede soldater, i flere avdelinger. Norges hær var på omtrent 30 000 mann og lå i avdelinger langs efter grensen for å ta imot. Men hærens øverste høvding, Kristian Fredrik, hadde tidligere på året 115forsømt å forsyne soldatene nok med geværer, krutt og proviant. Til mat fikk de havre som de selv malte på håndkverner. Klærne deres var lappet op og op igjen. Mange soldater gikk barbent. Det verste var dog at Kristian Fredrik var uduelig til å føre en hær. Han syntes det var unyttig å slåss mot Karl Johans overmakt. Derfor lot han Norges hær bare trekke sig tilbake.
Svenskenes hovedstyrke tok Fredrikstad festning uten kamp. En annen flokk omringet Fredriksten; der var general Ohme høvding. Karl Johan sendte bud til ham og sa: »Skyter du et eneste skudd til, skal du bli hengt!« Da lo Ohme og ropte: »Jeg er en gammel mann og skal snart dø likevel, bare skyt, dere karer!« Og svenskene fikk ikke tatt festningen.
Nord ved Kongsvinger kom den stridsvante svenske general Gahn fremover med 2 000 mann. Men den norske oberst Krebs
8*
116gikk mot svenskene med en likeså stor styrke ved gården Lier og drev dem tilbake. Så angrep han dem ved gården Matrand fra to sider og jagde dem helt tilbake til Sverige. —
5000 svensker rykte vestover gjennem Rakkestad. Her omkring stod nordmennene med 10 000 mann. De hadde i flere døgn måttet marsjere uavlatelig. Derfor var de dødsens trette; nu vilde de gjerne slåss; de tenkte de da skulde drive svenskene ut igjen, slik som i 1809, og få slutt på det hele. Men Kristian Fredrik befalte dem å gå tilbake, til Onstadsund. Der hadde de en båtbro over Glomma, med en skanse foran. Svenskene angrep; men oberst Hegermann og nordmennene drev dem østover igjen. Da kom Kristian Fredrik; han befalte nordmennene å trekke sig vestom Glomma og rive ned broen; da nogen sårede soldater blev ført forbi med det samme, gråt han og sa: »Min Gud, er jeg skyld i alt dette!«
På den tid skulde utsendinger fra stormaktene snart møtes i Wien (Wiener-kongressen). Der skulde de avgjøre hvem som for eftertiden skulde rå i de landene Napoleon hadde hatt. Karl Johan visste at mange på Wiener-kongressen ikke likte ham; han fryktet for at de på nytt kunde gi Norge til Fredrik 6. Derfor tilbød han nordmennene at de kunde få beholde sin nye grunnlov, dersom de bare gikk inn på å slutte fred straks. De skulde åpne Fredrikstens porter, og de skulde også velge et overordentlig storting til å underhandle videre med ham om forlik; derpå skulde Kristian Fredrik forlate Norge. Kristian Fredrik syntes at all videre motstand var aldeles unyttig, og han gikk inn på alt sammen (konvensjonen i Moss, 14de august); men både folket i Norge og soldatene blev da harme.
Det overordentlige storting i 1814.
Om høsten i 1814 kom folket over hele Norge på nytt sammen i kirkene; derefter valgte de representanter til det overordentlige storting. — Dette trådte sammen i Oslo (7de oktober) og valgte stiftamtmannen Christie fra Bergen til president. Så sa Kristian Fredrik fra at han ikke lenger kunde være konge i landet; samme kveld seilte han ut Oslofjorden på en liten jakt, i storm og tåke.
117Stortinget vilde heller begynne krigen igjen enn gi sig i samlag med Sverige. Men så gav statsrådene den beskjed at Norges hær ikke hadde mat for mer enn et par måneder; da måtte Stortinget gå inn på foreningen likevel. Men sorgfulle var alle over det. Stortinget måtte nu gjøre en del forandringer i grunnloven. Således fikk kongen rett til å sette inn en nordmann eller svenske til stattholder over Norge, og stattholderen skulde være formann i den norske regjeringen. Dessuten skulde Norges statsminister og to statsråder være med kongen når han opholdt sig i Stockholm. — Men Stortinget gjorde hele tiden hvad det kunde for at kongen skulde få så liten makt over Norge som råd var. Stortingets dyktigste mann under disse forhandlingene var president Christie. Gang efter gang truet svenskene med å begynne krigen igjen; en dag spurte en svensk sendemann hvad nordmennene egentlig hadde å lite på når krigen brøt ut igjen, siden de var så strie. »Fortvilelsen!« svarte Christie. — Endelig (den 4de novbr.) valgte Stortinget Sveriges konge til konge også over Norge (Karl 2, 1814—1818), og Karl Johan satte inn en svensk greve til stattholder. 4 år efter blev Karl Johan konge (Karl 3 Johan, 1818—1844).
Likesom de andre landene i Europa hadde Sverige i 1814 utsendinger (gesandter, diplomater) i de viktigste hovedstædene i utlandet; når Sverige kom i strid med et annet land, eller det vilde gjøre en avtale, da var det Sveriges gesandter som skulde greie det (diplomatiske saker). — I nogen av storbyene i utlandet hadde Sverige konsuler. Deres arbeide var å hjelpe svenskene der ute (f. eks. skibbrudne sjøfolk o. a.). En av de svenske statsrådene, utenriksministeren, hadde over-opsyn både med gesandtene og konsulene. Straks Karl Johan hadde fått makten over Norge, bestemte han at nordmennene, »fordi deres land var så fattig«, skulde få bruke de svenske diplomater og konsuler i utlandet. På handelsskibene sine skulde de få bruke det samme flagg som i 1814; men på krigsskibene sine skulde de bruke det svenske flagg (med Danebrogs farver i det øverste hjørnet). Alt dette gjorde at folk i utlandet nu trodde at Norge var blitt et lydrike under Sverige. Også nordmennene selv syntes at svenskene hadde fått altfor stor makt i Norge, og de 118prøvde å gjøre den mindre litt efter hvert. Derfor blev foreningstiden en eneste lang strid mellem Norge og Sverige.
Tiden nærmest efter 1814. I 1815 seilte Napoleon fra Elba til Frankrike og blev keiser igjen. Men ved Waterloo i Belgien seiret stormaktene over ham på nytt, og da satte de ham i fangenskap på øen St. Helena ved Afrika. Derefter tok omtrent alle fyrstene i Europa sig enevelde igjen. De slo sig sammen i et lag, den hellige allianse, og de hjalp hverandre så folkene deres ikke skulde få ta fra dem deres enevoldsmakt.
Norges storting kom i den første tiden efter 1814 sammen bare hvert 3dje år (1815—1869). Eidsvollsmennene hadde fastsatt i grunnloven at bøndene skulde rå mest for hvem som skulde velges til stortingsmenn. Men mange av bøndene i de tider kunde ikke en gang skrive sitt eget navn. Til de første stortingene valgte de derfor mange prester, sorenskrivere o. a. embedsmenn.
Det første Stortinget efter 1814 (1815—1816) oprettet Norges Bank (1816). Den måtte ha nogen penger til å begynne med (»grunnfond«). Stortinget visste da ingen annen råd enn å tvinge folket til å innbetale til banken over 8 kroner for hvert menneske (sølvskatten). Men det fantes næsten ikke penger i landet. Mange betalte med søljer og sølvskjeer. Hedemarksbonden Halvor Hoel (og andre) fór da rundt i bygdene på Østlandet og innbilte bøndene at Stortinget hadde lagt på denne skatten til ingen nytte. Flere hundre hallingdøler drog endog mot Oslo; de vilde »slå stolpene unda Stortinget« og gi kongen større makt igjen. Men da regjeringen sendte soldater mot dem fra Oslo, blev de fleste redde og snudde.
Regjeringens dyktigste mann på denne tid var finansministeren, grev Wedel-Jarlsberg. Men trelasthandelen og jernverkene kunde ikke nu lenger skaffe penger til landet slik som før 1814, en rekke av landets største handelshus gikk fallitt i de følgende år, og det viste sig umulig for staten å få inn nok skatter. Så måtte Norge opta et statslån i utlandet for første gang (i Berlin, 1820). Pengemennene der hadde liten tiltro til Norge. Derfor utbetalte de bare 2⅕ mill. kr.; men de tok gjeldsbevis og renter for 3⅗ mill. Lånet blev derfor kalt »tyve-lånet«. 119Karl Johann hadde god lyst på å utvide sin kongemakt (i likhet med de andre kongene i Europa på de tider). Stortinget i Norge vilde derimot ha grunnloven som den var. I 1821 vedtok det vårt nuværende handelsflagg. Det vedtok også å avskaffe adelen i Norge, fordi folket ikke likte at enkelte menn skulde ha større rett enn de andre. Da det var tredje gang Stortinget vedtok dette, hadde kongen efter grunnloven ikke rett til å si nei. Enden blev også at han fant sig i at adelen blev avskaffet. Men harm var han. Han samlet endog 6000 svenske og norske soldater tett ved Oslo, mens en svensk krigsflåte seilte inn Oslofjorden og dundret og skjøt. Men Stortinget lot sig ikke skremme. De følgende stortingene var likeså strie; de holdt det i disse årene for sin første plikt å stå vakt om grunnloven mot Karl Johan.
Høitideligholdelsen av 17de mai.
I 1820-årene tok nordmennene på enkelte steder til å holde fest den 17de mai. Men Karl Johan forbød det, og sa at de heller skulde holde fest for foreningen med Sverige, den 4de november. Den 17de mai 1829 var en strålende solskinnssøndag. Norge hadde da fått de to første dampskibene sine, og det ene av dem, »Konstitusjonen« (ɔ: grunnloven), skulde komme til Oslo den dagen; derfor var bryggene pakket med folk. Med det samme skibet gled inn på havnen, ropte den unge student Wergeland: »Leve Konstitusjonen, hurra!« Men ingen i folkemassen 120torde rope med. Gatene var fulle av folk hele dagen. Kl. 10 om kvelden befalte politiet at alle skulde gå hjem; men ingen lystret. Da lot politiet en ryttertropp fra Akershus gå på med blanke våben, og politiet arresterte mange fredelige mennesker (»Torvslaget«). Men så blev folk harme, og siden feiret de den 17de mai hvert eneste år. Wergeland holdt ofte en stor tale for folket den dag og forklarte hvorfor de skulde holde fest; derfor sa de at det var han som hadde »innstifta dagen«.
Norske diktere i tiden efter 1814. Det var i de dager skikk i gjestebudene å synge om kapp, salmer og viser. Derfor skrev dikterne mest sanger som passet til det bruk. Landet var forferdelig fattig. Men dikterne skrøt av at nordmennene hadde så tapre forfedre, en fri grunnlov, høie fjell osv. — Høiesterettsassessor Bjerregård i Oslo skrev »Fjelleventyret« og »Sønner av Norge«; presten Wolf i Telemark skrev »Hvor herlig er mitt fødeland« og »Havet er skjønt«; sorenskriver Schwach i Telemark skrev »Mens Nordhavet bruser«.
I den tid levde Abel (1802—1829). Han var meget flinkere i matematikk (ɔ: regnekunst) enn nogen annen i hele verden. 1211830- og 1840-årene. I 1821 gjorde grekerne opstand mot tyrkerne, som de da hadde trælet under i næsten 400 år. De sloss tappert i 8 år, og 1829 blev Grekenland et rike for sig selv. — Straks efter jagde folket i Paris vekk kongen sin og tok sig en ny (julirevolusjonen 1830). — I 1829 fikk Stephenson (Stivensen) i Nordengland helt ferdig verdens første brukbare jernbanelokomotiv. Den første elektriske telegraf blev opfunnet i 1837 av amerikaneren Morse.
Efter julirevolusjonen i Frankrike i 1830 var det blitt slutt med den hellige allianse, og nordmennene behøvde ikke lenger å være redde for at Karl Johan skulde ødelegge grunnloven. — Bøndene tok nu efter hvert til å få større inntekter enn før. Derved vokste deres selvtillit. Jon Nergård, en hestehandler fra Nordmøre, skrev i de dagene »Olaboka«. Der sa han at de embedsmennene som bøndene hadde valgt inn i Stortinget, ofte nyttet makten sin til å skaffe sig selv altfor store inntekter. Derfor burde bøndene for eftertiden velge flere bønder til stortingsmenn, slik som det var grunnlovens mening. Før valget til Stortinget i 1833 reiste Nergård rundt i bygdene både på Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag, talte med folk om dette og solgte »Olaboka«. Følgen var at det da blev valgt i alt 45 bønder inn i Stortinget.
Ute i bygdene var det den gang enda for det meste amtmennene (fylkesmennene) og prestene som fastsatte hvor det skulde bygges veier, skolehus o. l., og hvor stor skatt folket skulde utrede til dette. Bøndene på Stortinget mente at alt slikt kunde bygdefolket greie meget bedre, og efterat de i 1833 hadde fått bonden og læreren Ole Gabriel Ueland til fører, drev de allerede i 1837 igjennem to lover om at bygdene og byene fra da av skulde ha kommunalt selvstyre (formannskapslovene, s. 153).
I 1844 døde Karl Johan, og sønnen Oscar I, blev konge (1844—1859). Han vilde gjøre nordmennene en glede med 122det samme han tok styret, og så fastsatte han at de ikke lenger skulde bruke det svenske krigsflagget (med de danske farver i øverste hjørnet) på festningene og krigsskibene; de skulde få bruke det norske flagget av 1821 (vårt nuværende flagg) både som handels- og krigsflagg, med et unionsmerke i det øverste hjørnet. Samtidig tok svenskene op unionsmerket i sine flagg.
Ole Gabriel Ueland. Ueland var fra en bondegård i Rogaland et par mil nord for Flekkefjord. Som gutt måtte han være med foreldrene sine i gårds-arbeidet omtrent som en voksen. 8 uker hver vinter gikk han på omgangsskolen i bygden, og der lærte barna omtrent bare lesning og religion. Men Ueland hjalp sig selv. Han leste på egen hånd Bibelen, og alle bøker i bygde-boksamlingen. Å skrive lærte han efter en gammel forskrift som hans far en gang hadde fått av sin lærer. Senere fikk han sig en regnebok fra Kristiansand; for tre merker smør kjøpte han sig også tre tavlestykker som han satte ramme om, og da blev han snart flink til å regne. Da han var 18 år, innsatte presten ham til omgangsskolelærer i hjembygden. Lønnen var 6 daler om året, og kosten. Siden giftet han sig med en gårdjente, blev klokker, og derefter lensmann en kort tid.
Da Ueland var blitt stortingsmann (i 1833), skjønte han straks at han hadde lært altfor lite; derfor gav han sig til å lese på egen hånd. Han blev fører for de andre bøndene på tinget og var med og drev igjennem formannskapslovene.
I Uelands hjembygd måtte folket leve svært sparsommelig. Det var en av grunnene til at Ueland gjennem hele sin stortingstid arbeidet så ivrig for at også statskassen skulde legge ut så lite som mulig; da slapp folk å betale så store skatter. Lærerne vilde han likevel gi større lønn, og han vilde også at foreldrene skulde tvinges til å sende barna sine på skolen; for da blev folk så oplyste at de kunde rå selv, både hjemme i bygdene og på Stortinget. Bøndene utover 123i landet fik efter hvert slik tillit til Ueland at de stadig, når stortingsrepresentantene deres reiste på tinget, gav dem pålegg om at de for allting måtte stemme som han vilde. — Selv følte Ueland sig alltid som bonde. Hjemme på gården sin i Rogaland gikk han ofte i arbeidsklær, med rød topplue, og tresko på benene, og kjørte stein eller kastet op grøfter; en fremmed vilde da vanskelig kunne tenke sig at han var en av de mektigste mennene i landet. (Bjørnsons sang.)
Henrik Wergeland var sønn av presten og eidsvollsmannen Nikolai Wergeland fra Sogn. Da Henrik var 9 år, blev hans far prest i Eidsvoll; der vokste gutten op. Han blev høi, med lyst hår; hans øine glimtet frem over brillene. I prestegården på Eidsvoll hadde han et værelse for sig selv. Der hang på veggen et stort papir-ark, hvorpå grunnloven var trykt; på hver side hadde Wergeland malt en kjempestor bonde med øks på nakken som stod og holdt vakt.
Wergeland gikk på skole og blev student i Oslo, som da hadde bare 15 000 mennesker. Studentene hadde en forening som hette Studentersamfundet. Der hadde de harde diskusjoner, og også ofte drikkelag, slik som skikken var den gang, og Wergeland var en av de ivrigste både i diskusjonene og drikkelagene. I 19—22 års alderen skrev han sin første store bok »Skapelsen, Mennesket og Messias«.
Straks efter (i 1830) begynte kampene mellem ham og Welhaven (se nf.), og da skrev han en masse dikt og avisstykker. Folk flest forstod ikke stort av dem; men de skjønte iallfall at han holdt med dem; derfor elsket de ham.
Det hadde nu vært stadig strid mellem Stortinget og Karl Johan siden 1814. I disse stridighetene hadde Wergeland alltid stått på Stortingets side; men han beundret Karl Johan likevel fordi Karl Johan hadde vært med i den franske 124revolusjon, og han skrev flere dikt til hans ære. Karl Johan gav ham da 800 kr. om året (i to år) av sin egen kasse. Da giftet Wergeland sig, og siden bygde han sig hus over en grotte, tett utenfor byen (nu Wergelandsveien 2, midt i byen). Der kunde folk se ham allerede kl. 6 om morgenen, hvordan han stelte med blomstene ute i haven, eller satt i lysthuset og skrev dikt. Men fordi han tok imot de 800 kr. av Karl Johan, trodde mange at han dermed hadde solgt sig til å motarbeide Stortinget, og han blev hånet endog av sine beste venner. Det blev en slem tid for ham nu utover. Enda holdt han av alle som hadde det ondt; fanter og gategutter kom til ham og fikk mat, og han bad dem at de ikke måtte bære sig stygt at. — I grunnloven stod det at jøder ikke skulde ha lov til å bo i Norge; det bad han Stortinget om å forandre, og i 1851 blev det gjort. Han gav ut bladet »For Arbeidsklassen«; der formante han folk til å være sparsommelige, og ikke drikke sig fulle, og han sa at selv de fattigste stuene kunde bli pene, når folk bare holdt dem rene og hadde blomster i vinduene. Selv klædde han sig i norsk vadmel og spiste hestekjøtt. Når avisene var slemme mot ham, kunde han nok bli mismodig. Men så skrev han et dikt om det, f. eks.:
Så tornet som et feiret navn ei veiens tistel er.O, satt jeg fri på to mål jord og hette bare Per!
Da kom han i godlag igjen. Wergeland arbeidet for mange forbedringer som ikke blev ført igjennem før lenge efter. Således vilde han at bøndene skulde ha stor makt i landet, at skriftmålet skulde ta op ord fra bygdene, o. s. v.
Wergeland lå i »sak« med en sakfører i 12 år. Han tapte og blev så fattig at han måtte selge »Grotten«. Litt før var han blitt sterkt forkjølet. Han lå til sengs i flere måneder; likevel skrev han da nogen av de vakreste diktene sine. Nu begynte hele folket å holde av ham igjen, og da han døde, midtsommers 1845, var gårdsplassen og haven full av sorgfulle mennesker.