105

I 1807 hadde keiser Napoleon og den russiske keiser et møte i Tilsit (ved Niemen). Der avtalte de at Napoleon skulde sende krigsfolk til Kjøbenhavn for å ta Danmarks og Norges krigsflåte, som var den næst beste i verden; derefter vilde Napoleon seile over Kanalen med en hær og legge England under sig. Engelskmennene måtte da se å komme Napoleon i forkjøpet, og de sendte øieblikkelig en stor krigsflåte og en hær til Kjøbenhavn. De skjøt på byen med brandkuler i tre dager, flere hundre hus brente op, et par tusen mennesker blev drept, og så måtte kronprinsen levere ut til dem hele Danmarks og Norges krigsflåte. Dessuten tok de 1000 danske og norske handelsskib som lå i engelske havner. Danmark og Norge erklærte da krig mot England (1807), og dermed blev det med en gang 106slutt på de gode tidene. Kort efter døde Kristian 7, og kronprinsen blev konge (Fredrik 6, 1808—1814).

Engelskmennene prøvde først og fremst å stenge sjøveien fra Danmark til Norge; de mente, at når folket her oppe ikke lenger fikk korn fra Danmark og begyndte å sulte, skulde Fredrik 6 snart slutte fred. Da Fredrik 6 nu ofte ikke kunde få sine befalinger frem til Norge, forbi de engelske vaktskibene, så han sig nødt til å sette inn en regjeringskommisjon på 4 mann til å styre Norge i krigsårene. Formann i kommisjonen blev prins Kristian August av Augustenborg. Det var en liten krokneset og kopparret mann; han spiste bare et par ganger om dagen. Tidligere hadde han vært med nogen år i en av de østerrikske hærene som kjempet mot Napoleon. Da hadde han lært sig op, så han var blitt en duelig hærfører.

Noget af det første regjeringskommisjonen måtte sørge for, var å få korn nok hit til landet. Til å greie med det satte de amtmannen (fylkesmannen) for Buskerud, grev Wedel-Jarlsberg, og han fikk lurt så mange kornskuter forbi de engelske krysserne at nordmennene greide sig nogenlunde med korn. — Nordmennene satte op skanser ved de viktigste fjordinnløp — for å stenge ute de engelske krigsskibene. På Lista var engang kystvaktmennene borte da engelskmennene kom i land for å røve. Men Teis Lundegård lot kvinnfolkene ha på sig mannsklær, og ta stenger på skuldrene, og da engelskmennene så de mange »væbnede karer«, drog de bort igjen. — Kjøbmennene på Skagerak-kysten bygde kanonbåter og kapere. Med dem la de norske 107matroser sig på lur ute mellem skjærene. Når engelske handelsskib kom forbi, satte de på dem fra alle kanter. En natt tok de på én gang 47 skib som kom fra Østersjøen, og solgte ladningen i Kristiansand for 5 mill. riksdaler. Også flere krigsskib tok de.

Sveriges krig mot Norge 1808—1809.

Efter møtet i Tilsit i 1807 lot den russiske keiser soldatene sine rykke inn i Finnland, som den gang hørte til Sverige. Kongen over Sverige, Gustav 4, var næsten sinnssyk. Istedenfor å hjelpe finnene mot russen lot han Sveriges hær på 15 000 mann rykke vestover for å ta Norge. De norske soldatene var bare halvparten så mange, og de blev snart omtrent halvnakne. Men det var harde karer. Da »lærdalske kompani« hadde vært ute i 6 uker i vinterkulden, 108manglet alle mann skjorter, sko og strømper; likevel var bare en av dem syk. Og nordmennenes øverste general, Kristian August, sov om nettene ved siden av folkene sine på den frosne jorden og nøide sig med samme slags mat som de. Han sa til soldatene: »Dere skal ikke gi dere til å forsvare dere. Men dere skal angripe. Skyt ikke før dere er sikre på å treffe. Løp storm, bruk bajonetten.« Det likte nordmennene. Gang på gang delte de sig op i småflokker, lurte sig tett inn på svenske avdelinger på alle kanter, og overfalt dem så som rasende (f. eks. i Trangen) Lenge varte det ikke før de fikk svenskene ut av landet igjen.

Fredrik 6 befalte derefter at Kristian August skulde marsjere inn i Sverige med nordmennene. Så skulde Danmark og Russland dele Sverige mellem sig. Men grev Wedel og Kristian August skjønte, at blev en større del av Sverige tatt av russerne, da vilde russerne ta Norge senere. Derfor lovte Kristian August at han vilde vente litt med å marsjere inn i Sverige. En del av den svenske hær ved Norges grense kunde derfor marsjere østover mot Stockholm. Gustav 4 blev avsatt, svenskene valgte hans farbror, Karl 13, til konge i steden, og han sluttet straks fred med Russland, Danmark og Norge.

Svenskene skjønte godt at det var Kristian Augusts løfte om å stanse ved Sveriges grense som hadde gjort det mulig for dem å redde Sverige fra å bli delt. Da Karl 13 ingen barn hadde, valgte de derfor Kristian August til svensk tronarving; de tenkte dessuten at Norge da kanskje kunde gi sig sammen med Sverige, og på den måten bli en erstatning for Finnland. De gav sig også en fri grunnlov (1809), som til dels gjelder enda. — Kristian August reiste så til Sverige. En dag skulde han mønstre nogen hæravdelinger i Skåne. Da falt han med én gang av hesten og døde, og folk trodde at en svensk adelsmann hadde gitt ham gift; men det var ikke sant. — Istedenfor Kristian August valgte svenskene Bernadotte [-dått], en av Napoleons generaler, 109til kronprins; de mente at Napoleon da skulde hjelpe dem til å få Finnland tilbake fra Russland. Bernadotte kom til Stockholm (1810) og kalte sig fra da av Karl Johan.

Norske forhold i krigsårene 1807—1814. Nordmennene mente at krigen mot England og kornnøden i Norge var Danmarks skyld. Grev Wedel og flere andre begynte da å skjønne at det vilde bli bedre for Norge om landet fikk styre sig selv mer enn før. I julen 1809 holdt en del av Norges fornemste menn (mest embedsmenn) et avskjedslag for Kristian August, med det samme han skulde reise til Sverige. Da stiftet de, med grev Wedel i spissen, Selskapet for Norges Vel. Det skulde arbeide for å gjøre Norge mer uavhengig av Danmark. Til å begynne med vilde de få kongens tillatelse til å oprette et universitet for Norge. Da Wedel nogen uker senere måtte til Kjøbenhavn, bar han dette nordmennenes ønske frem for Fredrik 6. I 150 år hadde kongene satt sig imot; men nu endelig fikk nordmennene lov, 1811. Enda her var både hungersnød og krig, gav folket i alle landets deler store gaver til universitetet, og i 1813 kunde det begynne.

Året 1812 blev et av de verste uårene som nogen gang har vært i Norge. Først lå sneen så lenge om våren at bøndene ikke fikk pløie før i juni; midt i august kom først et fælt regnvær, og derefter kom sne og kulde, så omtrent alle akrer frøs. Utover vinteren blev derfor barkebrød daglig kost over hele landet. Grev Wedel og jernverkseier Jakob Åll på Nes (ved Tvedestrand) sendte den ene skuten efter den andre til Danmark efter korn; når kornet kom til Norge, solgte de det billig eller delte det ut til de fattige, og således frelste de tusener av landsmenn. Men mange kornladninger blev også tatt av engelskmennene, og ikke få nordmenn døde av sult i de årene.

En enda større ulykke var kanskje statsfallitten i 1813. Til krigen mot England og Sverige hadde kongen nemlig hatt bruk for mange penger, og han hadde latt trykke 110mangfoldige millioner nye pengesedler uten å ha den motsvarende verdi liggende i banken. Når da folk senere kom med sedlene sine og vilde ha sølv for dem, kunde banken til slutt ikke betale mer enn 5⅓ skilling for hver papirdaler (96 skilling). Alt det andre mistet de som eide sedlene.

105

I 1807 hadde keiser Napoleon og den russiske keiser et møte i Tilsit (ved Niemen). Der avtalte de at Napoleon skulle sende krigsfolk til Kjøbenhavn for å ta Danmarks og Norges krigsflåte, som var den nest beste i verden; deretter ville Napoleon seile over Kanalen med en hær og legge England under seg. Engelskmennene måtte da se å komme Napoleon i forkjøpet, og de sendte øyeblikkelig en stor krigsflåte og en hær til Kjøbenhavn. De skjøt på byen med brannkuler i tre dager, flere hundre hus brente opp, et par tusen mennesker ble drept, og så måtte kronprinsen levere ut til dem hele Danmarks og Norges krigsflåte. Dessuten tok de 1000 danske og norske handelsskip som lå i engelske havner. Danmark og Norge erklærte da krig mot England (1807), og dermed ble det med en gang 106slutt på de gode tidene. Kort etter døde Kristian 7, og kronprinsen ble konge (Fredrik 6, 1808—1814).

Engelskmennene prøvde først og fremst å stenge sjøveien fra Danmark til Norge; de mente, at når folket her oppe ikke lenger fikk korn fra Danmark og begynte å sulte, skulle Fredrik 6 snart slutte fred. Da Fredrik 6 nå ofte ikke kunne få sine befalinger frem til Norge, forbi de engelske vaktskipene, så han seg nødt til å sette inn en regjeringskommisjon på 4 mann til å styre Norge i krigsårene. Formann i kommisjonen ble prins Kristian August av Augustenborg. Det var en liten krokneset og kopparret mann; han spiste bare et par ganger om dagen. Tidligere hadde han vært med noen år i en av de østerrikske hærene som kjempet mot Napoleon. Da hadde han lært seg opp, så han var blitt en duelig hærfører.

Noe av det første regjeringskommisjonen måtte sørge for, var å få korn nok hit til landet. Til å greie med det satte de amtmannen (fylkesmannen) for Buskerud, grev Wedel-Jarlsberg, og han fikk lurt så mange kornskuter forbi de engelske krysserne at nordmennene greide seg noenlunde med korn. — Nordmennene satte opp skanser ved de viktigste fjordinnløp — for å stenge ute de engelske krigsskipene. På Lista var engang kystvaktmennene borte da engelskmennene kom i land for å røve. Men Teis Lundegård lot kvinnfolkene ha på seg mannsklær, og ta stenger på skuldrene, og da engelskmennene så de mange »væbnede karer«, drog de bort igjen. — Kjøpmennene på Skagerak-kysten bygde kanonbåter og kapere. Med dem la de norske 107matroser seg på lur ute mellom skjærene. Når engelske handelsskip kom forbi, satte de på dem fra alle kanter. En natt tok de på én gang 47 skip som kom fra Østersjøen, og solgte ladningen i Kristiansand for 5 mill. riksdaler. Også flere krigsskip tok de.

Sveriges krig mot Norge 1808—1809.

Etter møtet i Tilsit i 1807 lot den russiske keiser soldatene sine rykke inn i Finnland, som den gang hørte til Sverige. Kongen over Sverige, Gustav 4, var nesten sinnssyk. Istedenfor å hjelpe finnene mot russen lot han Sveriges hær på 15 000 mann rykke vestover for å ta Norge. De norske soldatene var bare halvparten så mange, og de ble snart omtrent halvnakne. Men det var harde karer. Da »lærdalske kompani« hadde vært ute i 6 uker i vinterkulden, 108manglet alle mann skjorter, sko og strømper; likevel var bare en av dem syk. Og nordmennenes øverste general, Kristian August, sov om nettene ved siden av folkene sine på den frosne jorden og nøyde seg med samme slags mat som de. Han sa til soldatene: »Dere skal ikke gi dere til å forsvare dere. Men dere skal angripe. Skyt ikke før dere er sikre på å treffe. Løp storm, bruk bajonetten.« Det likte nordmennene. Gang på gang delte de seg opp i småflokker, lurte seg tett inn på svenske avdelinger på alle kanter, og overfalt dem så som rasende (f. eks. i Trangen) Lenge varte det ikke før de fikk svenskene ut av landet igjen.

Fredrik 6 befalte deretter at Kristian August skulle marsjere inn i Sverige med nordmennene. Så skulle Danmark og Russland dele Sverige mellom seg. Men grev Wedel og Kristian August skjønte, at ble en større del av Sverige tatt av russerne, da ville russerne ta Norge senere. Derfor lovte Kristian August at han ville vente litt med å marsjere inn i Sverige. En del av den svenske hær ved Norges grense kunne derfor marsjere østover mot Stockholm. Gustav 4 ble avsatt, svenskene valgte hans farbror, Karl 13, til konge i stedet, og han sluttet straks fred med Russland, Danmark og Norge.

Svenskene skjønte godt at det var Kristian Augusts løfte om å stanse ved Sveriges grense som hadde gjort det mulig for dem å redde Sverige fra å bli delt. Da Karl 13 ingen barn hadde, valgte de derfor Kristian August til svensk tronarving; de tenkte dessuten at Norge da kanskje kunne gi seg sammen med Sverige, og på den måten bli en erstatning for Finnland. De ga seg også en fri grunnlov (1809), som til dels gjelder enda. — Kristian August reiste så til Sverige. En dag skulle han mønstre noen hæravdelinger i Skåne. Da falt han med én gang av hesten og døde, og folk trodde at en svensk adelsmann hadde gitt ham gift; men det var ikke sant. — Istedenfor Kristian August valgte svenskene Bernadotte [-dått], en av Napoleons generaler, 109til kronprins; de mente at Napoleon da skulle hjelpe dem til å få Finnland tilbake fra Russland. Bernadotte kom til Stockholm (1810) og kalte seg fra da av Karl Johan.

Norske forhold i krigsårene 1807—1814. Nordmennene mente at krigen mot England og kornnøden i Norge var Danmarks skyld. Grev Wedel og flere andre begynte da å skjønne at det ville bli bedre for Norge om landet fikk styre seg selv mer enn før. I julen 1809 holdt en del av Norges fornemste menn (mest embetsmenn) et avskjedslag for Kristian August, med det samme han skulle reise til Sverige. Da stiftet de, med grev Wedel i spissen, Selskapet for Norges Vel. Det skulle arbeide for å gjøre Norge mer uavhengig av Danmark. Til å begynne med ville de få kongens tillatelse til å opprette et universitet for Norge. Da Wedel noen uker senere måtte til Kjøbenhavn, bar han dette nordmennenes ønske frem for Fredrik 6. I 150 år hadde kongene satt seg imot; men nå endelig fikk nordmennene lov, 1811. Enda her var både hungersnød og krig, ga folket i alle landets deler store gaver til universitetet, og i 1813 kunne det begynne.

Året 1812 ble et av de verste uårene som noen gang har vært i Norge. Først lå sneen så lenge om våren at bøndene ikke fikk pløye før i juni; midt i august kom først et fælt regnvær, og deretter kom sne og kulde, så omtrent alle åkrer frøs. Utover vinteren ble derfor barkebrød daglig kost over hele landet. Grev Wedel og jernverkseier Jakob Åll på Nes (ved Tvedestrand) sendte den ene skuten etter den andre til Danmark etter korn; når kornet kom til Norge, solgte de det billig eller delte det ut til de fattige, og således frelste de tusener av landsmenn. Men mange kornladninger ble også tatt av engelskmennene, og ikke få nordmenn døde av sult i de årene.

En enda større ulykke var kanskje statsfallitten i 1813. Til krigen mot England og Sverige hadde kongen nemlig hatt bruk for mange penger, og han hadde latt trykke 110mangfoldige millioner nye pengesedler uten å ha den motsvarende verdi liggende i banken. Når da folk senere kom med sedlene sine og ville ha sølv for dem, kunne banken til slutt ikke betale mer enn 5⅓ skilling for hver papirdaler (96 skilling). Alt det andre mistet de som eide sedlene.